New York-bandet Oberhofer – bygget rundt Brad Oberhofer – spilte sin første konsert i Norge på Øyafestivalen i begynnelsen av august, en konsert fylt med solskinn, dans og allsang. Musikknyheters utsendte møtte Brad et par timer senere, for å slå av en prat om Norge, turnéliv og bandets debutalbum Time Capsules II. Det viktigste først, hvordan trives bandet på sitt første norgesbesøk?

Brad: - Det er helt utrolig vakkert her! Jeg har ikke fått sett så mye enda, vi kom hit i går kveld rett fra Washington hvor vi spilte på Lollapaloosa. Jeg er sliter med jetlag og føler meg litt kvalm, men jeg har storkost meg. Det er så vakkert her, det er definitivt de mest idylliske omgivelsene vi noensinne har spilt i. Også er det spennende å være i Norge og få møtt mine norske venner som jeg ikke har sett på fire år! Jeg har ærlig talt bare hatt det veldig gøy. På scenen gikk alt utstyret vårt i stykker, kabelen min virket ikke og en del av meg ville bare hoppe rundt, samtidig som jeg prøvde å fikse utstyret mitt. Gitaristen sin kabel fungerte ikke... men noen ganger er det de konserten hvor alt ser ut til å gå galt som blir de mest spennende konsertene, alle prøver frenetisk å fikse ting. Begivenhetsrikt!

picture

Til tross for at dette var bandets første besøk i Norge, var det fullt av folk foran scenen som kunne låt-tekstene, og midt på lyse ettermiddagen var det godt med dansing foran scenen - noe man ikke ser så ofte i Norge. Hvordan føles det for et band at folk på andre siden av jorden synger tekstene deres?

- Haha, jeg la ikke engang merke til dansingen, men det er kult! Veldig bra! Det er kjempemorsomt når folk synger med, da føles det som om vi suksessfullt klarer å dele noe. Det føles som om vi alle er venner.

Noen artister her på festivalen du kommer til å sjekke ut selv?

- Jeg så på plakaten for å finne ut hvem av vennene mine som er her for å spille, jeg så Friends og Cloud Nothings, Frank Ocean, St. Vincent og Thurston Moore. Jeg kommer til å sjekke ut noe av det, det er koselig å se alle de kjente fjesene her.

Etter Osloturen reiser bandet videre gjennom Europa med neste stopp allerede dagen etter i Sverige. Med et så hektisk tidsskjema, får de noensinne sett stedene de besøker?

- Vi får vanligvis ikke så mye fritid til å utforske steder, men nå og da får vi et par dager fri. Hvis vi av en eller annen grunn får fire dager frem til neste festival eller noe slikt. Så da får vi tid til å henge med venner, vi har med frisbee overalt så vi holder på med det, henger i parker, og jeg jogger hele tiden. Mange byer har sykler man kan leie, så vi gjør det og utforsker stedet vi besøker. Men jeg vet ikke engang om vi får noe fri på denne turneen.



Forrige gang en skribent fra Musikknyheter så bandet live var i Music Hall of Williamsburg, i New York i 2010 da de spilte med Cymbals eat Guitars og Bear in Heaven. Husker du fortsatt denne konserten? Har mye forandret seg siden den gang?

- REALLY?? Wow!! Hvilken konsert var det? [intervjuer forklarer] Herregud, det var vårt første store show! Det var liksom begynnelsen på ALT! Eller det VAR begynnelsen på alt.. Wow! Jeg mener... Wow!

- Det var så sinnsykt spennende en konsert! Jeg liker Cymbals Eat Guitars veldig godt, og Bear in Heaven også, så da de spurte om vi kunne spille tenkte jeg bare «Herregud, dette er den største konserten vi noensinne kommer til å gjøre! Jeg kan ikke tro det, det kommer til å være 600 mennesker der!!» [ler] og så drar vi på Lollapalooza og spiller for 4-5000 folk der. Og det merkelige er at det ikke føles noe annerledes. Vi spiller fortsatt like hardt, det er det samme. Og det overrasker meg, at det ikke føles annerledes. Jeg tror kanskje det er da du vet at dette er det du vil gjøre, fordi du putter fortsatt like mye følelser inn i hvert eneste show.

Med så mye som skjer på så kort tid, og å gå fra å spille for 600 til 5000 på et par år, hva har vært det beste dere har opplevd så langt?

- For å være helt ærlig tror jeg ikke jeg kan si at noe har vært det kuleste, fordi ALT er det kuleste...

Brad blir tankefull en liten stund, før han forklarer:

- Du kan ta bilder av ting, og bilder beviser på en måte at fortiden eksisterte, men du kan liksom ikke bevise at du hadde det bra i går. Du kan ikke bevise at gårsdagen var en god dag og du kan ikke bevise at dagen før det igjen var en god dag. Jeg husker generelt sett bare gode ting. Jeg tror ikke på dårlige dager. Noensinne. Jeg tror på en måte at hver dag – hvis du vil at den skal være det – er den beste dagen i ditt liv. Men du kan fortsatt ikke bevise at gårsdagen var en bedre dag. Du kan ha spesifike minner - og følelser rundt disse - men samtidig kan hver eneste dag være den beste dagen i ditt liv hvis du vil at den skal være det.

- Jeg har hatt så mange fantastiske opplevelser at jeg kan rett og slett ikke si hvilken som var den sprøeste eller den kuleste, fordi vi drar på eventyr hele tiden, hver konsert vi spiller er ren galskap og nettene etter konsertene er ville.. så jeg kan ikke si hva det kuleste er, men generelt sett bare det å møte noen av de meste kreative menneskene i verden og ha muligheten til å snakke med dem... Å spille denne festivalen i dag var veldig kult fordi jeg har alltid villet dra til Norge. Da jeg gikk på high school dro noen venner på Øyafestivalen; jeg ville alltid også dra, og nå er jeg her og spiller!! På Lollapalooza spilte vi på samme scenen som Black Sabbath! Helt villt.

- Og selvfølgelig å møte gamle og nye venner, å spille med dem og å lære hva å være en god musiker handler om. Bandet mitt er noen av de mest talentfulle menneskene jeg noensinne har møtt, og jeg lærer så mye av dem.



Brad skrev sine første låter da han var 17. Hvordan føles det å spille dem inn på plate og å fremføre dem live nå, fler år senere?

- Å opptre med dem live på scenen er den beste følelsen noensinne. Det er så mye press rundt det å gi ut et album; du vil selge plater, og du vil få låtene dine spilt på radio så folk kan høre dem – men det burde ikke handle om det. Det burde bare handle om låtene og lidenskapen i dem. Jeg elsker låtene og demoene fra da jeg var 17, fordi de representerer hvem jeg var da. Det er de samme låtene som er på skiva, så det er et element av studiotiden i dem også, men de representerer likevel hvem jeg var da de åtte dagene jeg skrev hver av dem.

Nesten som bilder? Snapshots?

Ja, akkurat! Skiva er en rekke snapshots og jeg er veldig stolt av dem.. Så Time Capsules II er en serie snapshots, mens demoene i seg selv er tidskapsler.

Så var vår tid ute, men Brad lover fansen å komme tilbake til Norge senere:

Ja vi kommer tilbake! Jeg vet ikke når, men vi kommer tilbake. Jeg elsker Norge!



Oberhofer på Facebook