Eli Maimann: 4 dager igjen!! Jeg kjenner at jeg er på grensa til å bli syk, og prøver bare å holde ut de siste fire dagene. Vitaminer hele tiden. Og når jeg kommer hjem kommer det bare til å bli: "Hei kjære [dør]".
Nicholas Petricca: [overdrevent hes] Ta vare på meg!
Kevin Ray: Men når vi kommer hjem får vi faktisk 10-15 dager fri. Dette blir vår største pause på en stund. Sist gang var siste halvdel av desember og jula.
Nicholas: Vi burde gå tilbake og telle, men jeg tror vi anslo ca 300 dager på veien i fjor.
Musikknyheter: Det kan da umulig være sunt?
Eli: [leker dødssyk til alles store fornøyelse] Det er helt fantastisk!
Bandet er altså på reisefot størstedelen av året, men livet på veien er ikke alltid noen dans på roser. Spesielt ikke uten buss:
Nicholas: Åååh, nei en buss får vi ikke alltid. Buss er luksus! Vi får turnébuss i USA og det gjør det enklere. Vel, egentlig ikke enklere, fordi det vi har oppdaget er at når man HAR luksusen så tar men større sjanser; "Jeg kan drikke HVER natt!", men når vi er i en van, slik som vi er nå, så tar vi litt bedre vare på oss selv. Det er derfor vi reiser videre 6:30 i morgen tidlig, for sjåføren vår må sove. På en buss kan vi vanligvis sove på veien, men i en van blir det bare en lur her og der. Hver gang vi kjører rundt et hjørne og farten senkes så våkner man.
Vi får hoteller, men hele hotellprossessen er tullete. Man blir ferdige med konserten og kommer seg til slutt til hotellet og får parkert, så må man sjekke inn, hvilket tar evigheter, og når man endelig er på hotellrommet ringer man familien og ordner andre ting, får 4 timer søvn, og står opp og gjør det samme en gang til. Og bare det å hele tiden ta inn på - og sjekke ut av - hoteller er slitsomt.
Sist gang Walk The Moon besøkte Norge var med bandet Fun. Men er det stor forskjell på å være supportband på en slik turné og å være selve hovedbandet?
Nicholas: Det er mye større press. Du holder et mer våkent øye med billettsalget og håper at folk vil dukke opp. Vi liker utfordringen ved å være et oppvarmingsband og å prøve å imponere folk, men jeg tror nok definitivt at vi foretrekker å lage festen selv. Det har vært veldig morsomt på denne turen å se at folk kommer på konsertene og kan tekstene. Hvis man har en sår hals kan man bare la publikum synge en stund før man tar over selv igjen,
Kevin: Jeg synes alt presset flyttes til FØR konserten når man headliner, fordi når man er på scena har alle det gøy, og iallfall publikum. Du vet at de er der for å se deg. Men du bekymrer deg for andre ting; tall og reise og intervjuer og slike ting.
Har dere oppgradert rideren* etter at dere ble headlinere?
Kev: Hahaha, vi har tenkt på å sette særere ting på rideren, jeg tror det er et fremtidig mål som er veldig nært. I veldig nær fremtid. [fnising fra de andre guttene] Den raresten tingen vi har der nå er vel engangskameraer...
Nicholas: Og dyremasker... men det har vi bare fått én gang tror jeg.
Kevin: Vi fant nettopp ut online at Imagine Dragons har hatt en tam ape på rideren sin, og at de faktisk FIKK en nylig da de spilte House of Blues i Chicago! De fylte den delen av rideren! Så hvis vi noensinne spiller Chicago House Of Blues skal vi definitivt sette en elefant eller noe på rideren!
Walk The Moons eget selvtitulerte album har vært ute en stund, og tilbakemeldingene har vært mange og gode:
Sean Waugaman: Det har vært fantastisk! Jeg tror vi får høre mest tilbakemeldinger på veien. Bare det å komme tilbake hit for første gang siden Fun og å se at folk kjenner alle tekstene er en helt fantastisk følelse. I USA spiller vi på steder vi aldri hadde drømt vi skulle få spille, og nå har vi en hel turné med slikt. Så jeg tror det har gått bra. Vi har ikke en nummer én gullplate eller noe sånt, men jeg tror det har hjulpet oss å komme såpass langt, og vi er veldig spente på hva som finnes i fremtiden.
"Anna Sun" ble kåret til årets låt to somre på rad av to forskjellige steder. Tenker dere å prøve en tredje sommer på rad?
Kevin: Hahaha, det som skjedde var at den ble kåret til årets sommerlåt før den egentlig hadde kommet ut i det hele tatt. Vi hadde sluppet den på egen hånd og trodde ikke at så veldig mange hadde hørt den i det hele tatt. Den andre sommeren det skjedde var det helt fantastisk. [Overdrevent dramatisk og tårekvalt] Vi kunne ikke vært mer takknemlige!
Eli: Jeg tror det vi virkelig vil er å skrive en ny låt. Så kan DEN bli årets sommerlåt!
Sean: Jeg vil ha årets vinterlåt! Lurer på hvordan det hadde hørtes ut, noe for å få folk ut...
Musikknyheter: Årets julehit?
Eli: JA! Jajaja!!!
Nicholas: [nynner] "The snow is meltiiing..."
Når Walk The Moon spiller inn musikk i studio legger de stort fokus på å få frem den samme energien som de har på konserene sine, men dette er ikke alltid like enkelt å få til:
Eli: Vet du hva vi gjorde? Studioet er i en laaaang bygning, og studioet vårt var helt i enden av bygningen... Så det jeg gjorde var at jeg sprang hele veien ned til enden, ropte og bannet, og så sprang jeg hele veien tilbake igjen, tok på meg gitaren, og var helt:"KOMIGJENKOMIGJENKOMIGJEN!!!"
Kevin: Problemet er at man blir utrolig avslappet i et studio. Det er gode skinnsofaer og skåler med godteri...
Sean: Ubegrensede mengder godteri!
Kevin: ... og brus og perfekt temperatur og alle er helt rolige...
Eli: ... hvilket er et forferdelig miljø å spille inn plater i. Man kommer til å ende opp med de verste opptakene fysisk mulig. Så man må pumpe seg opp litt med masse kaffe. Og man ser aldri solen, det er det merkeligste med studioet. Det finnes ikke vinduer, så man ser aldri solen, og vet aldri når på døgnet det er. Du er bare fortapt i denne verdenen...
Kevin: Klokka er alltid 6 på ettermiddagen!
Nicholas: Hele Walk The Moon-greia sentrerer rundt live-opplevelser, og jeg tror vi har skjønt det mer og mer i løpet av de siste par årene... så jeg tror det alltid vil være en del av innspillingsprossessen, det å fange live-energien.
Det går allerede gjetord om liveshowene til Walk The Moon, og et av elementene som gjør dem annerledes fra andre konserter er ansiktsmalingen som alltid er på plass.
Nicholas: Da vi lagde Anna Sun-videoen ville vi ha en Peter Pan / Lost Boys-følelse, så vi brukte "krigsmaling" som en del av det. Og da vi slapp videoen i hjembyen vår brukte vi ansiktsmaling der også for å gjenskape følelsen i videoen den ene kvelden. Men det gikk så bra, og folk likte det så godt, at de begynte å komme på konsertene våre seende sånn ut, og da begynte VI å komme på konsertene våre seende sånn ut, og så ble det bare en tradisjon.
Trodde dere det kom til å slå tilbake på dere så til de grader at dere må snakke om det i hvert eneste intervju dere gjør i ettertid?
[Gutta flirer samstemt]: NOPE!
Nicholas: Men i starten, og fortsatt også egentlig, er det en flott unnskyldning til å gå ut og henge med fansen, og å male ansiktene deres. Det skjer ikke alltid, men av og til går vi ut og maler publikum i ansiktet, og de blir like overrasket hver gang; "Whoa, er bandet her ute!??", og det er morsomt. Og så blir de gratis reklameplakater for Walk The Moon etter showet, hehe! Det skaper litt oppstyr!
Kevin [våkner plutselig litt fra egne tanker]: Vet du, jeg gleder meg skikkelig til festivalsesongen starter, fordi folk på festivaler er vanligvis litt mer åpne for å øøh... eksperimentere? Og eeeehhihihi! [begynner å fnise og drar med seg resten av bandet]
Nicholas: Ansiktseksperimenter??
Eli: Ååååkei..!!
[Guttene klarer etter hvert å samle seg igjen etter noen minutter med hysterisk latter]
Kevin: Men det ER veldig morsomt, og - dette er noe jeg personlig liker, jeg vet ikke med de andre – men jeg elsker å løpe inn i publikum på festivaler med masse maling fordi alle digger det! De aner ofte ikke hvem du er, eller bryr seg ikke om at du er Walk The Moon, de vil bare gjøre noe kreativt! Jeg synes det er en så fantastisk energi på sånne steder, og en åpenhet man ikke finner ellers. Jeg gleder meg skikkelig til sommeren og å spille på masse festivaler og... å male folk!
Walk The Moon har i tillegg til ansiktsmalingen voldsomt energiske konserter med masse dansing og hopping:
Sean: Vi får veldig mye energi fra publikum. Jeg antar at vi er veldig heldige som ikke har så mange shoegazers på konsertene våre. Ikke så mange som bare stirrer på tærne sine og tenker på jobb eller noe sånt. Folk kommer for å slippe seg løs og å ha det gøy, og jeg tror vi er utrolig heldige der.
Nicholas: Det er terapi. Folk kommer på konsertene våre og vet hva de kan forvente seg og kommer med tilsvarende holdning, hvilket gir en snøballeffekt hvor det hele bare vokser og vokser. Vi har fans som bringer masse energi og som kommer for å ha det gøy. Vi er rett og slett veldig heldige som har gale fans.
Kevin: Og selv om de skulle være shoegazers liker vi den fansen også, for da får vi sjansen til å fokusere på dem, og forhåpentligvis, på enden av konserten, er det de som hopper opp og ned!
Etter å ha etablert en temmelig solid fanbase, og å ha noen utgivelser på ryggen, ligger fremtiden åpen for Walk The Moon:
Nicholas: Det kommer mer musikk! Mye mer turnéring og mer spilling, men vi gleder oss til å kunne komme i gang med nytt materiale, og jeg tror folk også venter ivrig på å få høre noe nytt. Vi har ikke noe særlig tid til å gå i studio og jobbe ordentlig med ny musikk siden vi er på turné hele tiden, men vi må etterhvert bare ta oss tid til det. Å være på turné er halvparten venting og halvparten jobbing. Det er venting i bilen hvor man enten bare sover, er sulten eller ser på Netflix, og det er venting der vi skal spille når man er midt mellom lydsjekk og konserten... så det finnes øyeblikk hvor vi kan skrive musikk, og en lydsjekk nå og da hvor vi kan prøve nye ting.
Og så, world domination?
[Gutta smiler bredt] Og så, world domination!
*Les forklaring på ordet "rider" her.
Alle foto: Alyssa Nilsen