Plateselskapet Klangkollektivet representerer mye av det som spirer og gror litt under den mest kommersielle overflaten av musikkmiljøet i Bergen. Sist ut med plateutgivelse er Electric Eye, som gav ut sitt debutalbum Pick-up, Lift-off, Space, Time på vinyl og digitalt forrige fredag. Musikknyheter tok en prat med gitarist, vokalist og låtskriver Øystein Braut.

picture

(Foto: Ellen Marie Risbruna)

Gratulerer med utgitt plate! Kan du fortelle litt om hvordan innspillingen har vært?

– Vi startet med Electric Eye for et års tid siden, og hadde vår første konsert i mai i fjor. Deretter begynte vi å spille inn plata i øvingslokalet vårt på Bergen Kjøtt i fjor høst. Plata ble fredigstilt rett før jul, og så gjorde vi de siste greiene over nyttår. Sånn sett har vi hatt selve låtmaterialet klart en stund, men det tar tid å spille inn plate.

Musikken deres er veldig kompleks, den blander en rekke forskjellige uttrykk og sjangre og har mange detaljer under overflaten. Bandmedlemmene har bakgrunn fra flere andre grupper, blant annet The Megaphonic Thrift og Dig Deeper. Kan du fortelle litt om hva som er Electric Eye sine inspirasjonskilder, og hvordan dere har jobbet for å få til Electric Eye sitt eget lydbilde?

– De låtskissene jeg laget fra begynnelsen av, har jo et ganske klart utgangspunkt: psykedelisk rock, lange låter, masse bluesriff og litt india-inspirasjon innimellom. Det har vært tanken fra starten av. Men så er vi jo fire musikere med forskjellig bakgrunn. (De fire musikerne er i tillegg til Braut: Njål Clementsen på bass, Anders Bjelland på tangenter og Øyvind Hegg-Lunde på trommer.) For eksempel har Øyvind på trommer bakgrunn fra jazz- og improvisasjonsmusikk, og har dermed tatt med seg andre idéer inn i musikken enn det vi andre kanskje hadde. Totalt sett ble nok musikken noe annet enn akkurat det jeg hadde klart å tenke meg til i mitt eget hode på forhånd, men samtidig føler jeg at vi har fått til den opprinnelige målsetningen i stor grad.

– Sjangeren vi beveger oss i er det som ofte kalles neopsykedelia. Den klassiske psykedeliaen oppsto på 60-tallet, da Beatles begynte å ta en del dop, spille sitar og bryte opp de klassiske tre-minutters-låtene. Innen den klassiske psykedeliaen spiller man lange låter og tøyer grensene hva låtstrukturer gjelder. Neopsykedelia er et begrep som kan brukes om blant annet The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols – band som tok med seg lyden fra 60-talls-psykedeliaen og oppdaterte den litt. Sjangeren har vokst mye, og nå er blant annet The Black Angels et sentralt navn innen denne tradisjonen. Her i Norge kan man vel til en viss grad si at The Low Frequency in Stereo og Serena-Maneesh følger noen av de samme musikkhistoriske kildene som det vi gjør.

– Innen psykedelisk rock eller dronerock er det lett å skru på masse effekter på pedalene og så bare stå der og spille. Det er tøft det, men vi forsøker vel å ta en viss avstand fra shoegazertradisjonen, da vi føler at denne kan bli litt kjedelig i lengden. Et viktig poeng med låtene våre er at de skal være lange og psykedeliske, men at de også til en viss grad skal inneha en «poplåt-struktur» – i den forstand at de følger en ganske tydelig oppbygning og utvikling.

picture

(Foto: Ellen Marie Risbruna)

Har du noen enkeltlåter på plata som du har lyst til å trekke frem?

– Det jeg personlig synes er den beste låten på albumet, er Tangerine. En ti minutters krautlåt, som egentlig bygger på den samme tunge basstonen hele veien. Jeg var i India i fjor, og fikk sett en del klassiske indiske konserter. Der bruker de ofte en droneboks, en slags akkordgenerator. Så spiller de melodier over den akkorden. Da kan de holde på i tjue, tretti minutter på samme akkord uten at det blir kjedelig. Det er egentlig det vi har prøvd å gjøre på den låta.

– Hvis du skal lage en «vanlig» rockelåt, så må du hele tiden tenke på akkordskiftene. Men her har du bare en akkord å forholde deg til. Utfordringen blir å finne dynamikk innen en svært begrenset musikalsk ramme, noe som er spennende. Når du ligger på en og samme akkord i ti minutter, slik som på «Tangerine», så er det en utfordring å få til tilstrekkelig med dynamikk og variasjon.

Dere har fått kontrakt med plateselskapet Fuzz Club Records i London, som har gitt ut plata i Storbritannia?

– Fuzz Club Records er en lignende type plateselskap som Klangkollektivet – det består av entusiaster som brenner for det de gjør. De jobber hovedsakelig med psykedeliasjangeren, og var dermed interessert i vår musikk.

– Vi har gitt ut plata på vinyl og digitalt. Vinylen er trykket opp i totalt fem hundre eksemplarer. Tre hundre røde vinylplater som Klangkollektivet gir ut her i Norge, og to hundre hvite som Fuzz Club Records gir ut i England. Coveret er designet av Robert Høyem i At the Ends, som også har designet plateomslagene til andre band knyttet til Klangkollektivet.

Dere skal ha releasekonserter i Oslo på torsdag og i Bergen på fredag denne uka. Hva slags musikalsk opplevelse kan man forvente når man går på en Electric Eye-konsert?

– Man kommer jo først og fremst til å få høre musikk fra den nye plata vår. Det blir psykedelisk krautrock og dronerock av beste sort!

– Vi har med oss en lysdesigner som skal lage et lysshow til musikken, slik at det blir mer «multimedialt», at det skjer noe mer i tillegg til selve musikken. Som oppvarming har vi med oss Cakewalk – et band med medlemmer fra blant annet Highasakite og The Sweetest Thrill. Al Lover fra San Francisco er også med. Han har remikset mye amerikansk indiemusikk og jobbet mye med beats, men henter også inspirasjon fra psykedelia, og skal gjøre et eget livesett på konsertene. Totalt sett blir det rett og slett snakk om musikalske helaftener.

Hva er planen for Electric Eye fremover?

– Som nevnt er det releasekonserter i Oslo og Bergen denne uka. I mai skal vi spille på Nattjazz i Bergen. Vi arbeider med å få til spillejobber i sommer, og så skal vi på en turné i Skandinavia i høst. Vi planlegger også en turné i Portugal, samt å komme oss til England og spille der.