(Pressefoto: Aril Tønnessen)
Dere har nettopp debutert med et stykke musikk som har tydelige røtter i et klassisk jazzlandskap, og nevner jazzmusikere som Thelonious Monk, John Coltrane, Ornette Coleman og Charles Mingus som inspirasjonskilder. Kan dere fortelle litt mer om Ape Club, musikken dere lager og historien bak bandet?
- Vi har base i Oslo, og kjenner hverandre fra studentmiljøet i Trondheim og Oslo (Konservatoriet og Norges Musikkhøgskole). Vi har spilt sammen i forskjellige band før Ape Club også, så vi kjenner hverandre godt. Det var jeg som startet Ape Club og som har skrevet musikken. Ja, og nå er vi jo på lanseringsturné da, forteller Julius.
De siste fire dagene har dere spilt i Oslo, Kristiansand, Stavanger og Haugesund. I kveld avsluttes denne korte, men svært så intense turnéen her i Bergen. Er det et hardt liv på landeveien?
- Nei, vi har egentlig tatt det ganske pent. Det er jo en del reising, og mye praktisk å huske på underveis. Vi har med oss alt utstyret i en leiebil, og vi spiller mest akustisk. Vi er vel på mange måter en akustisk jazzkvartett, sier Julius.
Dere trakterer instrumentene saksofon, trombone, trommer og kontrabass. En ganske typisk jazzsammensetning?
- Det er ikke så mange kvartetter som har trombone og saksofon, forteller Kasper. - Det er vanligere med trompet og saksofon. Så der er vi litt utenfor den helt typiske sammensetningen. Formatet er tradisjonelt, men det blir et litt annet sound siden du har brassinstrumentet som er det dypeste, og treblåsningsinstrumentet, saksofon, som jeg spiller, som har de lyseste tonene. Det blir en litt annen vri på det, en annen sammensetning av instrumenter og et annet sound.
(Livefoto: Gro Oldeide)
Innenfor den tradisjonelle jazzen glimrer ofte kvinnene med sitt fravær som annet enn vokalister. Men så ble da også den tradisjonelle jazzen laget i en ganske annen tid. Hva slags inntrykk har dere av kjønnsfordelingen og holdningene til dette på musikkutdanningene dere har gått på?
- Det har endret seg mye. Kanskje er det ikke helt like mange jenter som gutter, men langt på vei. Alle institusjonene jobber nok dessuten for å få inn flere jenter. Det er et vanskelig tema. Vanskelig å si sikkert hva som er riktig å gjøre i forhold til kjønnskvotering og sånt. Men det har endret seg mye, og det er nok fortsatt i endring, forteller Erik.
Vi sitter nå på Café Sanaa i Marken i Bergen, i et lokale på størrelse med en litt stor norsk stue. Jeg ser for meg at kveldens konsert blir intim og stemningsfull på en sånn jazzklubb-i-New-York-på-60-tallet-aktig måte, bare uten det tykke laget av sigarettrøyk. Hva slags musikalsk opplevelse kan man forvente av en Ape Club-konsert? Og hvem er den typiske Ape Club-lytteren?
- I går, etter konserten vår i Haugesund, kom det en middelaldrende mann bort til oss og sa at han følte at musikken hadde dype røtter tilbake til 70-tallet. Musikken traff ham på en måte som kanskje minnet ham om ungdomstiden, sier Kasper med entusiasme.
- Jeg tror det gjør det for mange, treffer gamle hippier som liker litt sånn progressiv jazz, istemmer Julius. - For musikken er progressiv, og det skjer mye – temposkifter, dynamiske variasjoner og litt sirkusvibber og jungelvibber innimellom. Mye forskjellig, mange referanser i alle retninger, en stor inspirasjonsmiks.
Kan dere fortelle litt om innspillinga av plata?
- Vi hadde jo øvd en del med dette materialet fra før, live. Så selv om vi riktignok måtte øve litt mer sammen, ble hele plata spilt inn på to-tre dager. To dager med innspilling og en dag med miksing, tror jeg, forteller Julius.
Er ikke det veldig raskt?
- Ikke med jazz. Der spiller du gjerne inn alt på samme tid, altså som en konsert. Så sånn sett er det jo mindre forskjell på musikken live og på plate når det gjelder den typen musikk vi spiller, selv om det selvfølgelig er en annen stemning å se musikken live, sier Erik. - Grunnen til at det ofte tar så lang tid å spille pop- og rockeplater, er at man gjerne spiller inn ett og ett lag av musikken. Det er en mye mer tidkrevende måte å spille inn musikk på.
- Det er jo det jazzmusikken i stor grad handler om, at det er noen som spiller sammen akkurat der og da, legger Kasper til. - Jeg har inntrykk av at det for mange popmusikere er studio som er arbeidsrommet. At mye av det kreative skjer i studio. At det er der mange ting lages, fordi man finner ut hvordan man kan forandre låtidéene til det bedre. Men i vår sammenheng, som et jazzband, så er det jo gjerne sånn at vi vet hva vi skal spille inn og så bare spiller vi det inn.
(Platecover: Andreas Lie)
Hvilke tre jazzplater bør man ha med seg på en øde øy?
Kasper: - A Love Supreme! (John Coltrane, 1965). Nikking rundt bordet, tilsynelatende unison enighet. - Bye Bye Blackbird (1993) av Keith Jarrett, legger Erik til. - Og kanskje en eller annen liveplate av Sonny Rollins, sier Kasper. Og så var dét avgjort.
Hva med noe norsk jazz fra de siste årene, noe dere har lyst til å trekke frem?
- Jeg liker veldig godt Håkon Kronstad trio, kommer det kontant fra Julius. - Med Paal Nilssen-Love på trommer og Mats Eilertsen på bass. De gav vel bare ut en plate, tror jeg. Men den er til gjengjeld veldig bra.
- Det er mange kule yngre band, Friends & Neighbors, Moskus, og mange flere, istemmer Erik. Det er mye bra å velge mellom.
Hva tenker dere videre, nå som dere har gitt ut plate og spilt litt rundt omkring?
- Vi har planer om en Europa-turné til våren igjen, forteller Erik.
- Blir vel noen småjobber i løpet av høsten også, legger Julius til. - I sommer skal vi ha ferie. Så lager vi sikkert flere låter etter hvert. Tar det litt som det kommer. Planen er å bare ha det gøy og spille. Vi er en fin gjeng som spiller sammen og har det kult. Vi er dessuten med i flere andre band, noe som er veldig vanlig i jazzmiljøet. Det skal jo være et slags levebrød også.
