"En gang for lenge siden var det trønderne som lagde musikken det ble danset til her i landet. Det var deres sanger som ble sunget på vorspiel og nachspiel og de som reiste rundt og spilte for fulle hus. Men så døde skarptromma til Stage Dolls ut, Dum Dum Boys flyttet til Oslo, Motorpsycho flyttet til eget solsystem og Åge fikk seg nye briller. De klarte ikke å omstille seg etter Nirvana skylte 80-tallet bort for godt.

Evnen til å lage frekke hitlåter tok byer som Tromsø og Bergen seg av. Senere kom også Oslo og Bodø med for fullt. På toppen av det hele ble Molde seriemestere og hipsterne stjal barten. Trondheim var i sjokk. Noe måtte gjøres.
I vinter samlet noen av Trondheims mest erfarne musikere seg for å reise kjerringa under navnet ”Running Away”. Ikke for å gi ut 12 klin like harry rockelåter. Ikke for å lage en kjip EP med tre instrumentalspor og en obskur coverlåt. Heller ikke for å lage heliums-pop med nyklipte lugger og vindmaskin. For å vise at det fortsatt kokte i byen så valgte de å spille ut hele repertoaret på en gang. Resultatet ble en svært schizofren plate med mørk svenske-elektronika, drivende 70s disco, frekk 80s pop, sleazy stadionrock og gladpønk side om side. Et tverrsnitt av et hvilket som helst vinylslagsmål på din nærmeste rockebar der gamle rockedinosaurer plutselig møter fengende guilty pleasures og listepop ettersom DJene har tatt ut alt for mye hyre i øl."

- Stig Aarskog, april 2013.

Vi tok en prat med den tidligere The School-vokalisten, Stig Aarskog, om det nye studio-prosjektet Running Away.


Gratulerer med nytt album. Litt av en gjeng dere har samlet sammen, hvordan oppsto prosjektet?

- Plutselig en dag ser du opp fra øllen på det lokale vannhullet en fredags kveld og kommer på at de fleste kompisene rundt deg er knallbra musikere. Problemet er jo bare at alle jobbet med sine egne prosjekt på hver sin kant istedenfor å samles. Litt typisk Trondheim. Da fikk jeg en visjon om å lage en hyllest til byen og musikerne. Men istedenfor å gjøre dette pompøst og grandiost satset jeg heller på catchy pop og rock. Det er nok kunst-rock i byen her fra før.


Fortell litt om innspillingen av albumet.

- Siden alle låtene er svært forskjellige med varierende besetning så var det svært tidkrevende å få puslebitene på plass. Kunstnerisk var det gøy fra dag 1, men å få 11 musikere til å møte til omtrent samme tid i samme studio var så og si umulig. Men de øyeblikkene noen av oss klarte å møtes så hadde vi det utrolig gøy! Vi spilte inn i Øra studio som består av trivelige lokaler, fine folk og knallbra lyd. Miks ble gjort av våre lokale helter Morten Stendahl og Magnus Børmark. Det eneste med denne produksjonen som ikke ble gjort i Trondheim er miks av 1 låt (Mike Hartung/Propeller) og mastering av plata (Mike Marsh/London). Ellers snakker vi kortreist populærmusikk fra Trøndelag!


Nevn tre inspirasjonskilder som er en slags fellesnevner innad i bandet.

- Umulig å si siden dette er et studio-prosjekt der jeg har hanket inn folk og sparket dem ut igjen når jeg ikke trengte dem lenger. Så noen stor felleskapsfølelse sånn sett har vi nok ikke. Men som låtskriver er jeg veldig fascinert av låtskrivere som Josh Homme, Giorgio Moroder og Damon Albarn.


Anmeldere er flinke til å sammenligne nye band med andre band. Hvis du selv måtte beskrive ditt band og bruke to slike sammenligninger, hvordan ville det lyde?

- Som sagt, dette er et svært spesielt prosjekt med blant annet 5 forskjellige vokalister + 1 rapper. Side A er pop og side B er rock. Hver låt har sine egne referanser. Men om jeg skulle nevne noen så måtte det blir Chromeo og Queens of the Stone Age.


Hva mener du er topp 3 trønderrock-album gjennom tidene, og hvorfor?

- Motorpsycho: Blissard. Fordi jeg elsker catchy rock, og selv om jeg hadde spilt i hel Thimothy's Monster og Demon Box, så satt denne som et skudd for en ung student.

- New Violators: New Violators. I all den kjipe post-grunge-musikken og vi-vil-høres-ut-som-motorpsycho-men-får-det-ikke-til-bølgen på sen 90-tall og utover 00-tallet, så kom denne sleske pop-perla i 2009. Håkon Moslet og resten av Oslo hata skiva, men nå driver de samme folka og danser hvit manns boogie til samme retro-sjanger. Jeg står på mitt, New Violators er konge!

- DumDumBoys: Splitter pine. Denne kassetter hørte jeg i hel da jeg bodde på Vestlandet og var sur fjortis med permanent og Iron Maiden-ryggmerke. Effektiv pop, rocka riff og pønka energi. Fantastisk da, like bra nå!


Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske band mener du man bør følge med på?

-Jeg digger Razika. Herlig gjeng med miks av ny veiv og ska. Er generelt svak for kvinnestemmer selv om den ikke har egen kategori i spellemann. Og siden jeg også er glad i vestkystpop på sommeren så må jeg innrømme at den nye singelen til Marion Ravn er dritfin. Jeg er også skap-fan av Karpe Diem; og det først og fremst på grunn av svenskeproduksjonen som ligger i bånn av låtene. Fantastiske lyder, frekt mikset og catchy som bare svensker kan!


Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?

- Hva er det med den Daft Punk-skiva da? Utrolig påkosta, hypa, mid-tempo, minimalistisk retro-disco? På papiret rævva. Og noen låter er provoserende kjedelige. Men så kommer de snikende opp på deg og en er solgt. Pokker!
Real Estate gav ut plata "Days" i fjor som jeg til stadig tar ut av bunken og spiller runde på runde. Indie-gitarpop på sitt beste og sommer-melankolsk så det holder. Anbefalest!
Parquet Courts sin Light up gold er dessverre kun en terningkast fire. Men pokker ta. Terningkast fire-plater fortjener å bli spilt høyt de også. Plata er morsomst de første rundene. Spoken Word pønk a la Modern Lovers høres kanskje avansert ut. Men det er bare superkult! Kommer på Øya.


Hva er sommerplanene, noen festivaler som er klare?

- Jeg skal ha norgesferie i år etter flere år med panisk globetrotting. Skal blant annet hjem til mor på Vestlandet; og den lille bygda har faktisk en av Norges beste festivaler, Malakoff Rockfestival. Men det ser ut som at jeg må en tur på Øya i år også. Har skaffa billett og gleder meg til gamlismusikk som Blur , Slayer og Kraftwerk.


Og til slutt. Hvor mange trøndere trengs for å skifte en lyspære?

- 11 stykker


Running Away er:

Andreas Elvenes (The School, BC)
Kirsti Huke (Moving Oos, Phy)
T Fuzz (G.O.D.S)
Kathrine Strugstad (We will rock you, MGP)
Stig Aarskog (The School)
Frank Reppen (Moving Oos, Blood On Wheels)
Haakon Marius Pettersen (Monteé, Delillos)
Trond Frønes (Cadillac, Grand General)
Per Borten (Cadillac, New Violators)
Arve Gulbrandsen (Dipsomaniacs, Reilly Express)
Eirik Hegdal (Trondheim Jazzorkester, Team Hegdal)

Hør hele albumet her: