Singelen Hot Rocks fra den kommende plata får vi høre i neste sesong av tv-serien Lilyhammer (som nå er en Netflix/ NRK-produksjon, som nå er solgt til mer enn 130 land), og The Launderettes spiller også i en episode.'
På The Launderettes fjerde studioalbum Getaway har bandet latt seg inspirere av Jim Thompsons hardkokte kultklassiker The Killer Inside Me fra 1952. Boka portretterer seriemorderen Lou Ford, en sheriff i en liten småby i Texas, som misbruker sin kjæreste Joyce. Den vakte stor oppsikt den gang den kom, ikke minst fordi den er skrevet i førsteperson og på den måten ga innblikk i de mørkeste kroker av menneskesinnet. Romanen er også kjent for sine utilslørte og kompromissløse beskrivelser av fysisk og psykisk vold. Tekstene til låtene på plata Getaway er ment å fungere som en fortsettelse av historien ved bokas slutt. The Launderettes tar saken i egne hender og tar på seg rollen som såkalte ”Cleaners” (kallenavn på folk som ”rydder opp” i andres problemer) og ordner opp i den misbrukte Joyce sitt forhold til monsteret av en kjæreste – Lou. Uten at de ønsker å forherlige bruken av vold på noen måte, flørter damene i The Launderettes med tanken om å ”make a wrong right”. På sin kommende plate maler The Launderettes et røft og forførende cinematisk bilde som beskriver det å hevne Joyce – og for så vidt alle forulempede kvinner – ved å uskadeliggjøre Lou.
Vi fyrte av noen spørsmål til bandets trommis, Cecilie Asker:
Gratulerer med nytt album. Fortell litt om innspillingen.
- Med begrensede budsjetter og stramme tidsrammer blir det ofte mye stress å spille inn alle låtene til et album i samme session, derfor hadde vi lyst til å gjøre det litt annerledes denne gangen. Vi har delt opp innspillingen i flere sessions, i ulike studioer, over lengre tid. Og underveis har vi gitt ut noen av disse låtene som vinylsingler. På den måten har plateselskapet fått tid til å jobbe med å få ut musikken vår og vi har fått bedre tid til å glede oss over å lage den. Når man ikke må slite seg ut på 12-timers studiosessions, så er det også mer moro å være i studio. Det er ikke nødvendigvis sånn at den beste musikken kommer ut av lidelse. For oss er det gjerne det motsatte som gjelder.
Med flere forskjellige innspillinger fra ulike studioer var vi spente på hvordan det vil påvirke lydbildet og uttrykket på albumet. Men det føler vi har gått bra. Cato Thomassen (Cato Salsa), som har vært med på å spille inn, mikse og produsere mange av låtene, har også hjulpet oss å skape en rød tråd hele veien. Og selv om denne arbeidsformen har tatt noe lengre tid enn vi hadde planlagt (3 år fra første innspilling), så tror jeg dette er en formel vi kommer til bruke igjen.
Hva mener dere selv er den største forskjellen på det nye albumet kontra det forrige?
- Musikalsk har vi nok utviklet endel oss siden forrige album. Vi har fortsatt ene beinet godt plantet i garagerocken, men vi lar oss også inspirere av annen type musikk, som soul, country og powerpop. Du kan særlig høre det harmoniene og koringene som har mye popelementer i seg. Men selv om låtene våre bærer i seg mye musikkarv, har vi endelig funnet vår egen sound. Det er ikke noe vi har jobbet bevisst med, det er bare noe som har kommet etter mange år med låtskriving. Der det var lettere å høre inspirasjonskildene våre før, vil jeg si at Getaway høres mer ut som oss selv.
Nevn tre inspirasjonskilder som er en slags fellesnevner innad i bandet.
- Selv om vi lager musikken i felleskap, og den har en egen sound, er det fem veldig ulike individer som står bak disse låtene. Det er derfor ikke slik at alle hører på den samme musikken, eller digger de samme artistene. Hvis jeg skulle nevne noen inspirasjonskilder som alle liker, så kan jeg jo nevne at alle har hørt mye på 60-talls beat og 60-talls soul. Dessuten tror jeg du kan finne en god dose punk- og riotgrrrl-attitude gjemt mellom linjene i mange av våre tekster, og det er nok ingen tilfeldighet det heller.
- Jeg kan jo for øvrig nevne at 50- og 60-talls b-kultur generelt har vært en stor inspirasjonskilde for oss. På Getaway har vi latt oss inspirere av 50-talls hardkokt noir krim. Det gjennomsyrer både temaene i låtene, så vel som coverarten. Vi har alltid følt at låtene våre har et cinematisk uttrykk, så denne gangen ga vi albumet vårt en fiktiv historie som ramme. Så på mange måter er Getaway soundtracket til en film som ennå ikke er lagd. Vi har manuset og historien klar, hvis noen har lyst til å lage den.
Dere er signert på Wicked Cool Records, hva har det betydd for bandet?
- Wicked Cool har gitt oss muligheten til å få ut musikken vår til et enda større publikum, og det er veldig kult. Ikke minst har vi hatt mye radiospilling i USA, som vi ellers ikke ville hatt. De er dessuten flinke til å jobbe med publishing, noe som har gitt gode resultater for oss. Vi har allerede hatt en av låtene på det nye albumet med i den populære ungdomsserien Switched at Birth (ABC), som har 3 millioner seere i uka i USA. Singelen til albumet, Hot Rocks, skal være med i neste sesong av Lilyhammer, som nå skal vises i 130 land. Tidligere har vi blant annet hatt en låt i en internasjonal reklamefilm for merkevaregiganten Nike, samt en tv-serie på MTV i USA.
- Men selv om plateselskapet gjør mye for å promotere musikken vår, blander de seg lite inn i de musikalske og estetiske avgjørelsene. Vi får lage akkurat den musikken vi vil, i det tempoet vi vil, med de stiluttrykkene vi vil. Steven Van Zandt har selv sagt til oss at det virker som om bandet har full kontroll på hva vi driver med.
Hvis dere skulle spille en coverlåt på deres neste konsert, hvilken ville det vært i så fall?
- På Getaway har vi gjort en coverversjon av Kenny Rogers & The First Edition: Just dropped in (to see what condition my condition was in). Den har vi veldig lyst til å spille live. Det er en ganske syrete låt, som krever litt øving før man skal spille den på konsert, så vi rekker det ikke til plateslippfesten. Men den kommer nok til å dukke opp på settet vårt i nær fremtid. Derimot kommer vi nok til å spille Nobody But Me (The Isley Brothers). Den har vi hatt stor suksess med.
Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske band mener du man bør følge med på?
- Det er veldig mye bra ungt talent om dagen, men de blir godt tatt vare på av Urørt, Bylarm og andre institusjoner. Vi vil derfor heller slå et slag for våre garagerockkollegaer i Death by Unga Bunga, som er et av Norges beste liveband. Hvis du ikke har sett dem ennå, så bør du snarest få dem med deg. Ellers så kan vi også anbefale Cables, med noen av Oslos kuleste rockettes. Samt rockebikkjene i The Dogs, som vi for øvrig spiller med på releasefesten 31. august på The Crossroad Club.
Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?
- Akkurat nå hører jeg på Ty Seeger: Sleeper, et godt eksempel på at kvantitet og kvalitet ikke trenger å være en motsetning og The Civil Wars som er så vakkert at det er vondt. Samt noen vinylplater som dumpet ned i posten fra Damaged Goods her om dagen. Deriblant en gammel garagerockkjenning, Billy Childish, som har sluppet sitt endte album, denne gang under navnet Wild Billy Chyldish CTMF, samt de britiske punkrockerne The Spivs og bubblegum-punkprinsessa Helen Love.
Og til slutt. Hva synes du er beste Youtube har å by akkurat nå?
- Å jakte etter videoskatter på YouTube krever fritid, og det har jeg ikke så mye av akkurat nå. Vanligvis bruker jeg YouTube til å finne videoklipp med gamle 60-tallslåter, som er for obskure for Spotify og Wimp. Det er alltid en nerd der ute som har tatt seg tid til å legge ut slike ting, og sånn sett er YouTube genialt.
Men skal jeg plukke en bestemt video, kan jeg jo nevne en jeg kom over mens jeg surfet etter videoer med det fiktive Star Trek-språket klingon. Der fant en versjon av Gangnam Style på klingon, som fikk meg til å le høylytt i åpent kontorlandskap. Populærkultur og nerdekultur i en og samme video, så den vil jeg gjerne dele:
Foto: Astrid Waller
