Hei Kristin! Kan du fortelle om hvordan det har vært å arbeide med ditt andre album, The Weight, som ble sluppet 9. september?

– Arbeidet med dette albumet har vært en reise i ukjent terreng. Jeg ville skrive ærlige tekster, og finne nye veier til musikken. Tidligere når jeg har skrevet låter, har jeg hatt fokus på iørefallende melodier og vers-refreng-vers. Denne gangen er mange av låtene blitt til som improvisasjoner over trommebeat og leking med stemmen.

Ditt første album, Six Feet Over fra 2010, fikk mange gode tilbakemeldinger. Hvordan har du utviklet deg som artist de siste tre årene? I presseskrivet står det at du ikke lenger gjemmer deg i et eventyrlig univers, men er ærlig og ubeskyttet. Kan du utdype dette?

– Noen artister føler kanskje at de har funnet formelen for å lage musikk. Jeg følte at jeg var nødt til å prøve noe nytt for at jeg skulle utvikle meg som låtskriver og artist. Mange av mine tidligere sanger har vært små historier fra et eventyrlig univers. Men jeg opplevde at det ble en måte å unngå å være ærlig. Det beste materialet fant jeg når jeg gikk inn i det sårbare, de tunge følelsene og tankene. Det kostet meg mye, men til gjengjeld føler jeg at jeg har skrevet mine beste låter på denne platen.

Det snakkes mye i musikkverdenen om «den vanskelige andreplata». Et begrep som høres litt teit ut – alle plater er vel på sin måte vanskelige – men som utvilsomt også må ha noe sannhet i seg. Gir man ut en god debutplate vil det gjerne bygges opp høye forventninger til neste album – mange vil ha formeninger om hvordan det bør låte og det er sikkert ikke lett å imøtekomme alle forventningene?

– For meg har det hele tiden vært viktig å kjenne at jeg ikke stopper opp, og ikke lar meg hemme av forventninger fra folk rundt meg. Jeg kan ikke skrive låter for å gjøre andre tilfreds. Først og fremst så må jeg stole på min egen smak, og at låtene treffer en nerve i meg. Jeg håper jo selvsagt at andre også liker det jeg lager, men det må til syvende og sist komme i andre rekke.

– Det kan selvsagt kjennes skummelt til tider å tenke på forventninger andre måtte ha, men jeg har prøvd å ikke tenke for mye på det. Heller leke meg med ulike musikalske uttrykk, og jakte på den beste måten å kle de ulike sangene. Om jeg skulle lagd en plate som ville gjøre alle fornøyd, så ville jeg nok endt opp med å kjent meg bundet på armer og bein. Det ville ikke blitt særlig bra, tror jeg.

Du er fra Bergen, men bor i Oslo?

– Jeg vokste opp på Frekhaug på øyen Holsnøy rett utenfor Bergen. Jeg flyttet til Oslo som 19-åring, og savnet etter Bergen med dens intime gater og små trehus, ikke minst alle fjellene, var stort. Oslo føltes stor og kald. Men etter hvert så oppdaget jeg de mange perlene som Oslo har å by på. Spesielt har jeg forelsket meg i St. Hanshaugen, hvor jeg bor nå.

– Noen ganger så blir hjemlengselen for stor, og da er det godt å kunne sette seg på toget eller flybussen og vende nesen vestover. Rekorden fra min dør til døren til mamma og pappa er på tre timer! Sånn sett er jeg heldig som jobber som musiker, for da reiser jeg til tider mye – og jeg er ofte nesten like mye i Bergen som hjemme i Oslo.

– Jeg elsker å kunne sette meg ned på en av de mange koselige kaféene Bergen har å by på. Det var et stort tap da Vågen Fetevare ble nedlagt, den kaféen har vært min yndlingskafé i alle år.

Det er mye elektronisk, up-beat musikk på den nye plata di, og i presseskrivet nevnes blant annet Goldfrapp og Kylie Minouge som referanser. Hvilke andre artister og sjangre er du inspirert av?

– På denne platen har jeg vært mye inspirert av Tune-Yards. Lekenheten og pågangsmotet i musikken hennes er så utrolig kul!

– Jeg er skikkelig fan av Belle & Sebastian, Belle Brigade, Imogen Heap, Aimee Mann og Vampire Weekend, og gleder meg også veldig til plata til norske Truls [slippes 14. oktober, journ. anm.].

Man blir i godt humør av mange av sangene dine, de er ofte sprudlende og oppstemte, men samtidig anes det mye melankoli og vemod under overflaten?

– Platen tar opp det å være et menneske med både de glade dagene og de tunge. Flere av låtene høres kanskje upbeat ut, men så er det ofte mer under den lette overflaten. Face to face er en slik låt. Den beskriver en situasjon i et forhold der alt oppleves rosenrødt, som i en drøm. Men jeg kunne ikke skrive en ren lykkesang. For det er jo i de stundene hvor en opplever at alt er i balanse, eller at alt er «perfekt», at en ser hvor sårbare disse øyeblikkene er.

– Jeg har vel litt problemer selv med å tro på at alt er bra, og har kanskje lett for å lete etter problemene som kan finnes under overflaten.

Hva slags situasjoner er The Weight laget for? I hvilke kontekster ønsker du eller tror du at folk vil komme til å høre på denne plata?

– Jeg håper at dette er en plate som kan passe inn i mange situasjoner. Det er både låter som en kan danse til, men det finnes også noen låter som egner seg til en rolig stund i stolen med te og et godt pledd over seg.

– Selv elsker jeg å sitte og høre på plater, bla i coveret og gjøre meg kjent med artisten på den måten. Jeg håper at det fins noen flere av oss – jeg vil iallfall anbefale de som kjøper platen å sette seg ned og lese tekstene i coverheftet.

Til slutt: Kan du fortelle litt om planene dine fremover?

Ut over høsten skal jeg spille konserter med bandet mitt. Jeg håper også at vi kan komme til nye steder vi ikke har vært før, både i og utenfor Norge. I tillegg håper jeg at det blir en vår og sommer med mange festivaljobber. Men først så gleder jeg meg til å reise rundt på små og store scener i Norge utover høsten.