Nå selges store og hardt oppsparte platesamlinger for en tusenlapp på finn.no, liksom VHS-kasetter for noen år tilbake. Hvordan står det egentlig til med selve studioalbumformatet i dagens musikkverden, hvor iTunes, Spotify og spillelister styrer showet? Musikknyheter satt på en følelse av at dette er noe som også opptar mange artister, og i denne teksten har vi snakket med noen av dem.
Razika.
(Razika. Foto: Erik Mowinckel.)
Dere har gitt ut to svært kritikerroste album. Det siste, På vei hjem, kom ut i vår. Samtidig har singlene Aldri, Vondt i hjertet og Oslo slått stort an, og sånn sett vil mange kanskje tenke på dere som et typisk singelband?
– Mange vil nok tenke på oss som et singelband siden vi har noen låter som har blitt spilt mye på radio. Men de kommer jo fra albumene våre, så vi kan vel si vi er begge deler. Men sånn som det er blitt i dag med streaming og lignende er det jo mer vanlig å høre på enkeltsanger enn hele album. Vi har ikke jobbet noe spesielt mot å være enten et singelband eller et albumband. Det at det gjerne kommer en singel før man gir ut selve albumet er jo for å få oppmerksomhet, og på den måten var jo vi veldig heldige da vi slapp Vondt i hjertet som ble en hit og som gjorde at flere ble interessert i det kommende albumet.
En vanlig "forbindelse" mellom to låter på et album er at en sang ebber ut, så noen sekunder stillhet, og så begynner neste sang. Hva vil dere si at er den perfekte lengden på denne stillheten mellom sangene? Hvordan får man en slik overgang mellom to sanger til å bli mest mulig effektiv?
– Vi tror ikke det er noen fasit på hva som er den perfekte lengden på stillhet mellom sangene, det kommer an på hvilket band man er og hva man holder på med musikalsk. To, tre sekunder er vel det vi har på våre album, noe som er ganske standard for pop/rock. Men det er klart at det kan være spennende å eksprimentere med stillhet eller overganger mellom låter. Dette har ikke vi i Razika gjort så mye på album (enda), men live har vi jobbet litt med det. Når vi lager setliste planlegger vi for eksempel overganger sånn at noen låter går over i hverandre, og det synes vi er veldig gøy. Det blir bedre flyt i musikken på den måten.
(Fra venstre: Dick (Todd Louiso), Rob (John Cusack) og Barry (Jack Black) i Stephen Frears' kultfilm High Fidelity, basert på Nick Hornbys roman.)
I filmen High Fidelity gir Barry (Jack Black) følgende utfordring til Rob (John Cusack): Lag en liste over de fem beste åpningssporene på et album i moderne musikkhistorie. Rob velger Janie Jones fra The Clash' selvtitulerte debutalbum, Let's get it on fra Marvin Gayes klassiske album med samme navn, Nirvanas Smells like teen spirit fra albumet Nevermind, White Light/White Heat fra Velvet Undergrounds plate med samme navn, og til slutt Massive Attacks Radiation Ruling the Nation fra albumet No Protection, laget i samarbeid med den britiske dub-produsenten Mad Professor. Nå er det Razika sin tur til å velge fem favorittåpningslåter gjennom tidene.
– Vi er i alle fall superfornøyd med vår åpning på andrealbumet På vei hjem, hvor Verdens beste by starter platen med et smell! Det er en god ting når første låt er energisk og gir deg lyst til å høre resten av platen. Ellers er vi enige i at Nirvanas Smells like teen spirit fra albumet Nevermind er jævlig bra. Spesielt trommisen vår, Embla, er eller var veldig fan av Nirvana. Å åpne et album med en hit kan være både dumt og lurt, men det funker veldig bra denne gangen. Bassisten vår, Marie, er veldig fan av Led Zeppelin og mener at åpningen på III, Immigrant Song er et skikkelig slag i trynet. Vi tar gjerne også med The Aller Værste! sin åpningslåt på Materialtretthet, nemlig Du sklei meg så nær innpå livet. Herregud for en fantastisk åpning på et album. Ellers er Joy Division sitt åpningsspor Disorder på plata Unknown Pleasures også verdt og nevne – en klassiker av en åpningslåt.
Rasmus Arnesen (trommer), William Mangerøy (gitar) og Mads Solberg (gitar, piano og vokal) i Línt.
(Línt, live på Landmark 10. mai i år. Foto: Kristoffer Øen.)
Dere opererer innen en musikalsk tradisjon som dreier seg om langstrakte låtstrukturer som bygger seg gradvis opp. Når man hører på sentrale plater innen sjangeren, som for eksempel Sigur Ros' Agaetis Byrjun, kan man ofte bli slått av følelsen av at hele verket henger sammen i et helhetlig «sound», selv om en og en låt kan være ganske forskjellige fra hverandre. Hvordan får man til kunsten med å komponere en helhetlig plate som føles som ett stort musikalsk verk, heller enn en samling enkeltlåter?
Rasmus: – Vi er opptatt av å tenke helhet enten det er live eller album. Det handler om å finne en rekkefølge der sangene passer sammen og bryter hverandre naturlig. Outroen på en sang kan for eksempel gjerne bli en fin intro til den neste.
Mads: – I mine øyne er helheten vel så viktig som den enkeltstående låten, i live-sammenheng kanskje viktigere. Hvis et live-sett flyter godt og naturlig tror jeg også det er lettere å fange de små, gode øyeblikkene i låtene, det er i hvert fall jeg opptatt av.
William: – Hvordan man komponerer et album som et stort musikalsk verk er det nok ikke noe enkelt svar på, men det som er sikkert er at vi ser på albumformatet som en mulighet til å skape noe med en større sammenheng enn en samling enkeltlåter. En slik sammenheng er nok ikke en forutsetning for å lage et godt album, men vi vil gjerne benytte oss av de mulighetene formatet tilbyr.
Dere har nylig uttalt at dere arbeider med materiale til et studioalbum og har kommet et stykke på vei. Kan dere fortelle litt om hvordan dere ønsker at helheten skal låte nå som dere selv skal sette sammen et helt album?
Rasmus: – Vi lager musikken i felleskap, og gir oss ikke før alle er fornøyde. Derfor er det vanskelig å planlegge hvordan det hele skal ende opp. Vi pleier imidlertid å bli enige om hvilken retning vi ønsker å ta musikken i, og så arbeide i den retningen sammen. Når vi nå arbeider med studioalbumformatet, ønsker vi å lage ett verk, ikke mange enkeltlåter som krangler om oppmerksomheten.
Mads: – Selv om alt skapes i fellesskap tror jeg alle har en viss idé om hvordan de vil at sluttresultatet skal være, så jeg tror at albumet, når det kommer, i sin helhet vil være sterkt preget av de samme prinsippene som ligger bak hver enkelt låt. Jeg tror – og håper – på en plate som representerer alle våre tanker og forventninger.
William: – Enig. Når låtene blir skapt i felleskap, slik vi ofte arbeider, hender det at de ender opp helt andre steder enn man hadde sett for seg i utgangspunktet. Albumformatet blir på en måte en forlengelse av dette, helt hvor det ender opp er det vanskelig å si, men på samme måte som en enkeltlåt går fra idé til ferdig resultat, vil nok albumet følge en lignende prosess.
Den siste sangen på et album har en viktig oppgave, den skal runde av på en god måte, den skal avslutte med stil. Selv om det varierer mye både mellom musikalske sjangre og fra artist til artist, virker det å være en utbredt greie at man forsøker å lage en storslått og langstrakt sang som sistesporet – et slags klimaks som oppsummerer mye av det albumet har handlet om. Litt på samme måte som avslutningsscenen i en film eller en roman, kanskje. Hvis dere kan velge fra hele musikkhistorien og trekke frem én avslutningslåt på en plate, altså den perfekte avslutningslåta, hvilken velger dere, og hvorfor?
Rasmus: – Da jeg oppdaget post-rocken for noen år siden tenkte jeg at hver sang er den perfekte avslutningslåt – ikke bare de sangene som faktisk er plassert sist på plata. Et godt eksempel på dette er Hoppípolla fra Takk av Sigur Ros. Den er låt nummer tre på albumet, men kunne godt endt et hvilket som helst rockealbum. Death & All His Friends av Coldplay viser hvor bra det bandet egentlig kunne vært, om man ikke hadde vært så opptatt av å fylle stadioner. Ellers liker jeg når artisten ikke lager en bestemt avslutningslåt, men heller en kunstnerisk oppsummering av albumets tema med bruk av forskjellige lyder og tale-sampler. Artisten har noe større frihet mot slutten av et album, siden man sjeldnest hører slutten på en plate og skal være litt småsliten når man kommer dit. Man må imidlertid overbevise lytteren om at det faktisk var verdt det å komme seg gjennom hele albumet. Spesielt hvis man spiller musikk som er progressiv i den forstand at den alltid leder videre.
Mads: – Jeg er stor fan av Impossible Soul fra Sufjan Stevens The Age of ADZ. I løpet av tjuefem minutter beveger han seg på kryss og tvers mellom flere sjangre og sinnsstemninger, og leker seg med soundet fra resten av skiven. Hvis jeg må velge én avslutningslåt som virkelig skiller seg ut vil jeg uten tvil si Louise Louisa, sistesporet fra Mews And the Glass Handed Kites. Den låten oppsummerer og avslutter et av mine absolutte favorittalbum på en spektakulær måte. Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at denne låten avslutter en fortelling, mer enn bare et album, og blir stadig like grepet av det siste minuttet, der Jonas Bjerres skjøre vokal avslutter hele skiven.
William: – Bra forslag, er veldig enig i at Louise Louisa er en fantastisk avsluting. For min egen del gir ofte en god avslutningslåt utslag i enten a) lyst til å starte platen på nytt umiddelbart eller b) lyst til å sette meg i et mørkt hull og forsvinne. På en god måte. Av andre eksempler vil jeg nevne Marken lag stilla, som avslutter Skit i allt-albumet til Dungen på en fantastisk måte. Men aller sterkest inntrykk sitter jeg nok igjen med etter Radioheads Videotape, hvor Thom Yorke runder av In Rainbows alene med pianoet. En bekmørk låt i format av et selvmordsbrev, som skaper en stemning som sitter igjen lenge etter at platen er ferdig.
(Guttene i Línt nevner blant annet Mew og Radiohead når de prater om de beste avslutningslåtene på et album.)
Ivar Bowitz, vokalist og låtskriver i Cold Mailman.
La oss snakke om Cold Mailmans siste album, Heavy Hearts, som kom ut tidligere i år. Det er en plate med en interessant sammensetning av låter, og mange fine overganger mellom låtene. Åpningssporet Intervention er mest som en liten «musikksnutt» før andresporet Lighthearted Love, som igjen er elegant forbundet med Future Ex. Her er overgangen mellom sangene myke, de nærmest glir over i hverandre, som én lang komposisjon med varierende melodi og tema. Overgangen fra Future Ex til Mountaineer's Foot er derimot laget på en helt annen måte. Her er det et par sekunder stillhet mellom låtene før sistnevnte begynner med en helt annen stemning og sound enn de tre første sangene. Senere på plata sklir låta I Was Wrong ut i et langt støyparti som igjen nærmest "eksploderer" over i Returnity. Kan du fortelle litt om hvordan Cold Mailman bruker henholdsvis myke overganger og tydelige brudd mellom låtene som ulike virkemidler i studioalbumformatet?
– Vi er jo generelt veldig glade i albumformatet, og for oss ligger det kanskje aller morsomste med å spille i band i det å sette sammen album. Allerede da jeg begynte å skrive låtene tenkte jeg på at de skulle fungere sammen på plata, og rekkefølgen var i dette tilfellet mer eller mindre satt helt i begynnelsen av innspillingsfasen. Dermed får man mye tid underveis til å planlegge overgangene mellom sangene, og bli helt sikre på at de fungerer.
– De fleste tenker nok på sammensetning av og overganger mellom låter når de lager en plate, men jeg tror vi legger mer i dette enn mange andre band. Der mange velger rekkefølgen på sangene basert på tempo eller stemning, forholder vi oss mer til hvilken toneart sangene går i. Eksempelvis går Lighthearted Love og Future Ex begge i D-dur, dessuten slutter førstnevnte på G-dur, som også er åpningsakkorden i Future Ex. Jeg var opptatt av at disse to låtene skulle følge etter hverandre for å få flyt i innledningen av albumet. Mountaineer's Foot og Venetian Blinds går tilsvarende begge i C-moll, og jeg hadde, i det vi begynte å spille dem inn, en følelse av at de måtte følge etter hverandre. Etter Venetian Blinds kommer derimot I Was Wrong, som går i A-dur. Her valgte vi å heller spille på det bruddet som oppstår både som følge av en ny toneart og som følge av den generelle stemningen i låtene. På vinylutgaven er det dessuten mellom disse låtene man skifter side, og man får en lignende følelse om man lytter på den digitale utgaven eller CD-en.
– Et annet slikt grep vi har gjort på Heavy Hearts, er måten vi bruker det lange strykepartiet på I Was Wrong. Siden de to tyngste og seigeste låtene på albumet – I Was Wrong og Returnity – var plassert rett etter hverandre, fant vi ut at vi også kunne binde dem sammen med et lengre strykeparti. Støykaskaden på slutten av Returnity er improvisert frem av Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv som spilte stryk på låta. Jeg er stor fan av det Moe har gjort sammen med Motorpsycho, og det var veldig stas for meg å ha ham med på plata. Det var nok en medvirkende årsak til at dette partiet nærmest har endt opp som en homage til avslutningspartiet på Motorpsychos The Nerve Tattoo.
– Avslutningvis på A Heavy Heart spiller Ole-Henrik Moe noen myke toner på sag. Vi sleit litt med å få introen på Intervention til å funke, baklengsstryken som fader inn ble hakket for brå. Så da tok vi rett og slett sagpartiet til Moe, reverserte det, og limte det inn på begynnelsen av låta. Om du hører hele plata to ganger på rad vil du altså merke at også overgangen fra siste til første sang er gjennomtenkt.
(Cold Mailman. Foto: Synne Øverland Knudsen.)
Personlig er jeg også veldig svak for overgangen mellom Fatal Conversation og Salva Me på albumet Relax; the Mountain will come to You fra 2010. Disse to føles som om de er en lang sang – det er som om førstnevnte bygger seg opp før den får et slags klimaks i sistnevnte. Kan dere fortelle litt om hvordan dere arbeidet med dette albumet når det gjelder sammensetningen av låter og overgangen mellom låtene, og om dere hadde en lik eller annerledes tilnærming her sammenlignet med på Heavy Hearts?
– Takk! Jeg vil vel si at tilnærmingen var ganske lik. Vi eksperimenterte mye underveis, men også der var låtrekkefølgen satt på et ganske tidlig stadium, noe som gjorde det lett å se for seg hva som kunne fungere hvor. Siden begge disse låtene går i E-mol, fungerte det å plassere dem etter hverandre. Greper her er at vi har «snudd» den siste akkorden i Fatal Conversation baklengs, slik at den først fader litt ut for så å fade inn igjen. Det gir jo også en mer live-aktig stemning når låtene glir over i hverandre på denne måten. En annen overgang jeg synes ble fin på den plata er fra Back in Your Bed til Exploding Potion of Home, hvor det samme pianoet avslutter det ene sporet og begynner det neste, noe som gjør overgangen mykere.
Har dere bestemte artister eller plater som inspirasjon når det gjelder å komponere helheten i et album og få det til å henge sammen? Jeg tenker her både på overgangen mellom sangene og på hvordan sammensetningen av låtene utgjør en bestemt helhet.
– Vi i Cold Mailman hører mye på 60-70-talls progrock, samt nyere, proginspirerte band som Radiohead og Mew. Radiohead er gode på å sette sammen album til en helhet. Mew er mest inspirerende i det at de lager album der alle låtene glir over i hverandre, men jeg synes ikke nødvendigvis de overgangene er så veldig fine når det kommer til stykket. Overgangen fra Apocalypso til Special på And the Glass-Handed Kites er imidlertid et veldig godt eksempel på hvor bra det kan være.
– Tool er fantastisk gode på å bygge opp album, særlig på plata Lateralus. Den plata er helt perfekt bygd opp på alle måter fra spor én til spor ni. Når tittellåten når sitt klimaks rundt 7.17 er det som om hele albumet har bygget seg opp mot dette ene øyeblikket. Låten i seg selv er en av mine favoritter noensinne, men oppnår sitt fulle potensial først når den høres i sammenhengen på plata. Ellers har vi hatt fire plater som har inspirert Heavy Hearts veldig nettopp ved at de er så helstøpte: Beach Boys' Pet Sounds, Radioheads OK Computer, Prefab Sprouts Steve McQueen og Bruce Springsteens Darkness on the Edge of Town.
– Motorpsychos Little Lucid Moments er også et fantastisk eksempel på hvordan man kan sette sammen et album. Tittelsporet består av tre nokså forskjellige låter satt sammen til en "suite", der temaet som spilles mellom låtene og avslutter sporet også går igjen midt inne i den andre av låtene. Overgangene mellom disse er helt fantastiske.
(Beach Boys, Prefab Sprout, Bruce Springsteen og Radiohead har ifølge Ivar Bowitz i Cold Mailman lykkes i å skape spesielt helstøpte album.)
Du kan trekke frem én overgang mellom to sanger fra hele musikkhistorien. Hvilken velger du?
– Nesten umulig å velge bare én her. Motorpsycho har flere høyt opp på lista, særlig på plata Blissard. Overgangene mellom Sinful, Wind-borne og Drug Thing, mellom True Middle og S.T.G., og mellom S.T.G. og Manmower er alle helt utrolig fine. Overgangen fra Un Chien d'espace til Sideway Spiral II fra Angels and Daemons at Play er også helt perfekt, der den ene arpeggiofiguren følger den andre på en utrolig flott måte. På Let Them Eat Cake er måten de går fra Stained Glass til My Best Friend på helt sublim. Overgangen fra A Punchup At a Wedding til Myxomatosis på Radiohead-plata Hail to the Thief er også perfekt.
Selve albumformatet kan på mange måter virke å være på vikende front i en stadig mer digital musikkindustri. Med Spotify og itunes ender man gjerne opp med å høre på en samling enkeltlåter heller enn hele album. Samtidig legger mange artister mye tid og perfeksjon i det å lage album som henger sammen og som bør lyttes til som en helhet. Hva synes dere i Cold Mailman om denne utviklingen av musikkindustrien?
– Jeg har full forståelse for de som mener det er meningsløst for større, mer hitorienterte artister å lage hele album, hvor tretti prosent av sangene er singler og resten er fyllmasse. Vi i Cold Mailman befinner oss imidlertid i et ganske annet musikalsk landskap. Man skal ikke høre mange ganger gjennom en av de siste platene våre for å skjønne at vi er glade i albumformatet. Ingen av låtene på de platene er med bare for å være med, selv om ikke alle låtene er potensielle singler. Hver låt har en funksjon på plata. Jeg mener for øvrig at det er helt uproblematisk å kombinere en kjærlighet for albumformatet med det å ha enkeltlåter som potensielt slår an på radio. Vi lager ofte forkortede versjoner av låtene før de sendes til radiovurdering. Så lenge det finnes musikkinteresserte folk som evner å vie noe oppmerksomhet i mer enn tre minutter, er det grunn til å fortsette å lage plater. Vi synes også at det bare er kult om noen har med Venetian Blinds på en spilleliste med andre artister – noe som kan tenkes å sette den i et nytt lys utifra hvordan den er plassert mellom to andre låter.
Einar Kaupang, vokalist og låtskriver i Dig Deeper.
(Dig Deeper. Foto: Camilla Holm Birkeland.)
Dig Deeper gav ut debutalbumet August Afternoon i fjor høst. Plata ble gitt ut etter at singelen Memphis hadde snurret på radioen en stund og fått svært positiv omtale. Hvordan føles det å skulle gi ut et debutalbum når singelen man har gitt ut på forhånd setter forventningene såpass høyt?
– Memphis er en låt som har fulgt med oss helt siden EP-en i 2011. Den ble plukket opp av radioprogrammet Sexy, senere også av Urørt. Vi jamma oss fram til låta i øvingslokalet på et veldig tidlig tidspunkt. Vi hadde med Raymond Tungesvik som vikartrommis på en liten turné med The Gilded Lines og Dig Deeper. Han ble dermed et naturlig valg som studiomusiker på det som skulle være den siste låta på EPen Yet You Give Me (The Blues), nemlig Memphis. Raymond kom i studio og gjorde to takes av låta og stakk igjen. Vi så ham ikke på flere uker. Først da vi fikk beskjed om at låta ble tatt veldig godt i mot i Sexy, skjønte vi at Memphis hadde fått sitt eget liv. Hør på tromminga på låta, låter jævlig bra.
– Vi gjorde et nytt opptak av Memphis på en av studiosessionene til albumet August Afternoon og mente at låta definitivt fortjente en plass på en fullengder. EP-versjonen kan fortsatt høres for de som vil sammenlikne. Memphis skapte helt klart forventninger til debutalbumet, men de som kjenner musikken vår vet også å sette pris på et bredere spekter enn den noe tradisjonelle sjangeren Memphis faller innenfor. Vi hadde ikke et mål om å lage ti låter som hørtes ut som Memphis på debutalbumet.
– Vi senka skuldrene og ga ut skiva. Det er en av fordelene med å ha sitt eget plateselskap. For mange debutalbum er prega av en eller to gode låter og åtte til ti kopier av de gode låtene. I tillegg holdt forventningene oss på tå hev med tanke på markedsføring, booking og styring av bandets retning.
Albumet deres består av elleve sanger som totalt varer i drøye tre kvarter. Kan dere fortelle litt om hvordan dere har komponert albumet, om hvordan det er satt sammen til en helhet, hvilke grep dere har gjort for at albumet skal bli mer enn «bare» en samling enkeltlåter?
– Et debutalbum er ofte en samling av låter som det er brukt mange år på. Dette gjelder også August Afternoon. Det er samtidig en streng teksttematisk linje gjennom hele skiva som jeg redegjør for i innercoveret på LP-en. Innspillingene er gjort i flere bolker i studio, og vi har vært så heldige å ha samarbeidet med Anders Bjelland (Hypertext og Electric Eye) gjennom alle år. Som produsent satt han på et større overblikk over helheten og feelingen av plata enn hva vi gjorde mens vi var i studio. Uttrykket er veldig samlet til tross for at vi har tøyet strikken på låtene hele veien. Oppdelte studiosessions gir et visst overblikk over skivas utvikling, og vi hadde hele tiden muligheten til å vende oss mer og mer mot dit vi er i dag gjennom studioprosessen. Det tror jeg kan høres på plata.
– Ved neste album blir imidlertid alt dette annerledes. I januar flytter vi hele bandet pluss Bjelland til ABC Studio i Etne, og låser oss inne der i et par uker. Om vi finner kilden til det vi driver med, eller ikke, vil tiden vise. Et studioalbum er en historisk kilde på hvor et band er på et visst tidspunkt. August Afternoon oppsummerer vår tid som debutanter, men viser også veien videre for Dig Deeper.
(Einar Kaupang i Dig Deeper trekker frem to klassiske låtskrivere og en nyere, amerikansk gruppe når han snakker om de beste rockeplatene med «country leanings».)
I disse digitale musikktider, hvor det fysiske platesalget ikke lenger er så mye å skryte av rent økonomisk, sies det at liveopptredener blir stadig viktigere for artistene. Når man går på konsert forventer man gjerne noe mer enn hva man får når man lytter til en cd hjemme i stua – det være seg et mer multimedialt uttrykk på scenen, markant annerledes versjoner av sangene eller simpelthen det å høre på musikken live sammen med andre mennesker i en mer dynamisk setting. Dere i Dig Deeper har allerede opparbeidet et rykte som et godt liveband, men kan dere si litt om hva dere tenker videre fremover når det gjelder konserter og det å «fronte» seg selv gjennom liveopptredener?
– Jeg mister det litt når band plasserer mac-en strategisk i front når de spiller musikk live. Spill musikken din på instrumentene dine, og høres det annerledes ut enn det gjør på skiva så er det i de fleste tilfeller en positiv videføring av bandets uttrykk. Vi i Dig Deeper skal bare nærmere kilden til det vi selv driver med. Enhver Dig Deeper-konsert er et steg nærmere der hvor vi vil være sammen med publikum. Sceniske virkemidler kan bidra til dette, men blekner hvis det tar fokus bort fra musikken fremfor å utfylle den. Gamle stuelamper på scenen gjør ikke bandet ditt fetere. Tør man understreke det en selv driver med i sterk nok grad, og samtidig dele dette med publikum, vil det nå gjennom hvis det er godt nok laget.
Til slutt: Hva er det beste countryrockalbumet gjennom tidene?
– Hele countryrockbegrepet er en belastet greie. Men skal vi snakke om rock som har country leanings er det ett av disse tre: Neil Youngs On the Beach, Gene Clarks No Other eller Drive By Truckers' The Dirty South.
