Thomas Dybdahl slapp sitt sjette studioalbum, What’s Left Is Forever for litt over en måned siden. Nå er består livet hans av å pendle mellom turné og familieidyll i hjembyen, Stavanger. Vi møtte artisten på en kafé i hovedstaden, og spurte han ut om den nye musikken hans og karriereutfordringene. Til tross for det melankolske imaget sitt, er Dybdahl avhengig av å ha det bra for å gjøre det bra.
What’s Left Is Forever
Det er tre år siden Thomas Dybdahl slapp Waiting For A Clear Moment - en plate som brøt med singer/songwriter-stilen hans, og dro han mer i retning samtidsmusikk. På den nyeste utgivelsen, What’s Left Is Forever går han tilbake til poprøttene sine, men med en eklektisk vri. Samtidig ønsker han å skildre hvordan livet hans har vært i det siste.
Vi kan jo begynne albumtittelen. Hva handler den om?
- Den refererer vel til om valgene en har tatt er de riktige, og hvordan livet skal være fremover. Litt fordi jeg er lykkelig nå. Det er egentlig en positiv tittel. Men den spiller også på et bilde om at støvet har lagt seg – at man har hatt et oppgjør og bestemt seg for hva man skal gjøre videre.
Selve platen forteller han at ble skapt i bolker.
- Jeg begynte med å eksperimentere med lyd og form, helt til jeg fant fram til et univers jeg følte jeg kunne få en del ut av. Så nærmest stengte jeg meg inne i en kolonihage i Stavanger, der jeg lyttet til musikk og skrev låter som hadde en rød tråd. Etter det dro jeg til Los Angeles, der jeg snakket masse med produsenten om hva vi hadde lyst til å få til. Vi var ikke i studio mer enn seks dager, så det var derfor vi måtte være så godt forberedt. Jeg er generelt ganske ukomfortabel når taksameteret står på, men det var et såpass bra sted, med bra folk at det gikk bra.
Produsenten var ingen ringere enn Larry Klein, som er kjent for sitt samarbeid med ekskona, Joni Mitchell. Til tross for at Dybdahl ikke er helt vant med å overlate produseringen til andre, stortrivdes han med samarbeidet.
- Larry Klein var involvert i alle delene av prosessen. Alt fra skrivingen, til å velge ut sangene og hvem som skulle spille på dem. Produsenter har jo veldig ulike måter å jobbe på. Noen fungerer nesten bare som veiledere; de kommer bare inn i ny og ne og sjekker om alt er på riktig spor, også lar de det gå. Men Larry Klein var veldig hands on, og det var dritkult, for det er ikke noe vits for meg å gjøre det på denne måten hvis det ikke ble gjort skikkelig. I tillegg var han svært tålmodig. Han hadde en ro som jeg tror folk som har jobbet veldig lenge i bransjen har. Og som jeg definitivt ikke har. Det var nok veldig bra for meg å få lært noe om akkurat det.
Og du er fornøyd med resultatet?
- Ja, jeg er dritfornøyd. Jeg er tror det er en plate som folk kan bli glad i og vil kunne bruke tid på. Men når du selv har investert så mye tid i noe, må du jo digge det, sier og smiler.
Er det andre spor på platen som du har et spesielt sterkt forhold til?
- Ja, for eksempel en låt som heter But We Did. Den ble spilt inn på en litt spesiell måte. Til forskjell fra mange av de andre låtene, hvor vi jobbet veldig systematisk med produksjonen, ble den til der og da. Det var veldig dynamisk og organisk. Vi tenke liksom bare, ”fuck it, vi setter oss ned og spiller”. Det var en herlig mulighet til å slippe seg løs i studio.
En annen låt som skiller seg ut på What’s Left Is Forever, er avslutningssporet This Next Wave Is A Big One. I likhet med sin forrige plate, er denne låten et eksempel på Thomas Dybdahls mer eksperimentelle side. Dybdahl har en tydelig dragning mot samtidsmusikk, men han er usikker på om han vil utforske dette videre.
- Nei, jeg gjorde jo det en del på den forrige platen. Og litt av hensikten denne gangen var å gjøre noe litt annet. Men du tar jo alltid noe med deg fra det siste du har gjort. Det er et av mine favorittspor på platen, fordi jeg følte at jeg kanskje klarte å kombinere de tingene jeg hadde lyst til å gjøre nå med litt av det jeg gjorde sist.
Under arbeidet med den nye platen, ønsket Dybdahl å gå tilbake til singer/songwriter-stilen som han slo gjennom med, men med en ny vri. Han forteller at hovedinspirasjonen var utradisjonell popmusikk.
- Jeg hørte veldig mye forskjellig. Det gikk en del i en slags popmusikk, som var litt eklektisk og oppfinnsom i arrangementene. For eksempel noe av det Simon & Garfunkel gjorde som var alt annet enn A4 og monotont. Det var så ledig og det var så mye plass, selv om alt var gjennomarrangert. Også hørte jeg på mye som var blitt gjort i California på 60- og 70-tallet. Glen Campell, selvfølgelig. Og en fyr som heter Milton Nascimento, som lagde et par plater på 70-tallet som nesten var de første cross-over-platene fra Sør-Amerika. Han lagde Bealtes-inspirert pop, samtidig som han hadde såpass sterk bagasje og bakgrunn at det ble med en helt annen lyd.
I likhet med de andre platene hans, har What’s Left Is Forever fått gode kritikker. Selv om Dybdahl ikke anser seg selv som en anmelderslave, innrømmer han at det er viktig for ham å opprettholde en viss kvalitet.
- Man føler jo gjerne at man har satt listen høyt, og at en må pushe seg selv. Jeg tror den verste følelsen jeg kunne kjent på var ”hva om jeg kunne gjort det mye bedre?” Den dagen jeg gir ut noe halvveis, er det nok på tide å omgruppere littegrann.
Da og nå
Thomas Dybdahl har vært aktiv i musikkbransjen i over ett tiår. Når han ser tilbake på karrieren, er det milepælene han verdsetter mest.
- Første Spellemann, første gang jeg ble lista på radio, første utsolgte konsert, første gang jeg spilte på festival. Jeg setter enormt stor pris på alle disse tingene, fordi de har vært drømmer som har gått i oppfyllelse.
Føler du at du forandret deg som musiker siden du startet?
- Ja, absolutt. I begynnelsen er man jo av full på seg selv, ideer og naivitet at du tror du er den første som gjør de tingene du gjør. Det er du jo ikke. Men du gjør det med en overbevisning og stå på-vilje som gjør at det blir litt nytt, allikevel. Den troen blir vagere og vagere ettersom tiden når. Jeg tror det er derfor mange debutplater har en unik kvalitet over seg. De blir ikke nødvendigvis stående som de beste i en artists karriere, men de vil ha den lille tingen ved seg som du aldri kan få igjen.
Hva med musikksmaken din? Har den forandret seg?
- Nei, ikke utover det at jeg kanskje ikke lukker døren så fort hvis det er noe som ikke appellerer til meg med en gang. Jeg er mer åpen for at det kan bli noe ut av det etter hvert. Jeg har nok følt av og til at jeg går glipp av visse ting fordi jeg var for kjapp med å si nei.
Han er ærlig med at han synes det blir stadig mer krevende å skape noe nytt.
- Det bruker mye lengre tid å skrive og produsere enn jeg gjorde før. Men det har litt med den generelle livssituasjonen å gjøre, og. Det er jo ikke så rart. Jeg har et helt annet liv.
Lykken
Thomas Dybdahl har basen sin i Stavanger, sammen med kona og en sønn på fem. Selv om pendling mellom artistkarrieren og farsrollen er utfordrene, jobber han hardt for å få det hele til å henge sammen.
- Det er to veldig forskjellige liv til tider, men samtidig ønsker jeg å minske det gapet. Det er selvfølgelig mange situasjoner og settinger som ikke passer for en femåring, men jeg tar med familien på det jeg kan. Kontrasten mellom å komme hjem fra en turné, hvor du har sovet på en buss og spilt hver dag, og å dra hjem, levere i barnehagen og lage middag er veldig stor. Men det er jo deilig, og. Vi får tid til å savne hverandre. Det er mange som ikke får det. I stedet går de og trår i helene på hverandre hele tiden. Det er ikke bare bra, det heller, tror jeg.
For under en måned siden, var Jan Ove Ottesen og Tore Renberg på Lindmo, der de omtalte Stavanger som en kulturperle. Til tross for at hjembyen er oversvømt av kunstneriske ressurser, er ikke Thomas Dybdahl like opptatt av å utnytte dem.
- Jeg bruker nok ikke byen på samme måte. For meg er Stavanger mer et hjem enn noe annet. Men jeg merker jo at jeg trenger å samarbeide mer med andre enn jeg gjorde før. Da jobbet jeg alltid alene og trivdes med det. Nå kjeder det meg, så jeg har begynt å finne folk som jeg kan jobbe sammen med.
I løpet av de siste årene har Dybdahl hatt mange baller i luften. Han har blant annet laget filmmusikk og produsert Bjørn Eidsvåg sitt album, Rundt neste sving. Selv om han ikke vil komme med noen konkrete planer, er han innstilt på flere sideprosjekter i fremtiden.
- Det er ganske deilig å kunne gå hen og holde på med andre ting enn artistkarrieren i fred og ro. Det er viktig for meg å ha litt flere ben å stå på, for jeg ser ikke for meg at jeg skal lage en plate annet hvert år og turnere over lengre perioder. Da blir jeg bare miserabel.
Dybdahl har kanskje et melankolsk image, men han er avhengig av å ha det bra for å gjøre det bra. Når det kommer til arbeidsmiljøet, foretrekker han å være i studio.
- Jeg har alltid likt det. Jeg føler det er en litt annen type kreativitet ved det å være i studio, enn for eksempel å spille live. Live handler jo mye om å være i øyeblikket, og å være godt forberedt. Men i studio er det ingen klokke som går på samme måte. Det handler mye mer om å skape.
Nye horisonter
Det er derimot ikke slik at Thomas Dybdahl misliker turnélivet, eller ikke har blikket mot nye horisonter. Han og teamet sitt jobber stadig for å slå gjennom i USA.
- Vi gjør det vi kan, men det er kjempevanskelig. Det er så mange tilfeldigheter som skal stemme. Alt jeg ønsker, er å få sjansen til å vise folk musikken min. Mer enn det kan jeg strengt tatt ikke håpe på. Jeg kan jo ikke trykke det ned i halsen på folk. Når de først har blitt oppmerksomme på den, er det så enkelt som at enten så digger de det eller ikke. Jeg tenker at så lenge jeg gjør et ordentlig forsøk, driter jeg i om det går til helvete. Men det er jo sånn i min bransje at… Vel, jeg er jo ikke ung lenger. Jeg vet ikke hvor mange forsøk jeg har. En plate til, kanskje? Det er popverdens brutale sannhet, ler han.
Selv om han sliter med å etablere et stort publikum i USA, har han mange varme konsertminner derfra. Ellers foretrekker han å spille i de større europeiske byene.
- De tiltrekker seg gjerne et publikum som gjør det mer spennende. Jeg elsker å spille i København og Berlin, for eksempel. Også er det den typiske greia med at jeg synes at jeg aldri har spilt så bra i min egen by som jeg burde. Jeg føler liksom aldri at jeg får vist meg på mitt beste der. Det handler nok om at en er litt ekstra nervøs. Man kjenner jo så mange der.
Thomas Dydbahl reiser rundt med backingbandet sitt, The Great October Sounds, som han har samarbeidet med i over tretten år. Han forteller at de hadde unike utfordringer i forkant av den nåværende turneen.
- Vi har brukt enormt mye tid på å få arrangementene til å funke denne gangen, for det er jo ikke livebandet mitt som spiller på denne platen. Vi har måtte ta låtene tilbake, på en måte, og det krevde masse øving. Vi har nok aldri øvd så mye, faktisk.
De som ønsker å få med seg resultatet, har fortsatt muligheten. I de førstkommende ukene spiller nemlig Dybdahl og co konserter rundt omkring i hjemlandet. Underveis drømmer Thomas Dybdahl om å se på Simpsons og spise gullbrød med familien.
Turnéstopp:
23/10 Drammens Teater, Drammen, Norway
24/10 Studentersamfunnet, Trondeim, Norway
25/10 Sjøborg Kulturhus, Ulsteinvik, Norway
26/10 Verftet, Bergen, Norway
27/10 Festiviteten, Haugesund, Norway
30/10 Studenthuset Driv, Tromsø, Norway
31/10 Bodø Kulturhus, Bodø, Norway
1/11 Brygga Kultursal, Halden, Norway
2/11 Kroa i Bø, Bø Kommune, Norway
14/11 Stavanger Konserthus, Stavanger, Norway
15/11 Kilden, Kristiansand, Norway
16/11 Sentrum Scene, Oslo, Norway
