(Julie Willumsen til venstre. Foto: Kristin Aafløy Opdan. Sigrun Loe Sparboe til høyre. Foto: Kjell Ruben Strøm.)
Sigrun og Julie, dere har begge gått over fra å synge på engelsk til å synge på norsk. Kan dere fortelle om bakgrunnen for dette?
JW: Jeg vokste opp med engelskspråklig musikk innen jazz, soul og gospel. Likevel følte jeg kanskje at det var noe unaturlig med å skulle formidle på et annet språk enn mitt eget. «Oppvåkningen» kom for noen år siden, da jeg var på en turné i New Orleans. Jeg skulle synge på amerikanernes eget språk for amerikanerne. Dette føltes plutselig så rart, og jeg begynte etter hvert å skrible litt på norsk. Etter et lengre opphold i hjembygda mi, Bø i Vesterålen, hadde jeg ti låter med norske tekster. Det som først og fremst var nytt i forhold til min tidligere låtskriving, var at musikken fulgte teksten, ikke motsatt.
SLS: For meg har det vært en naturlig overgang. Da jeg hadde mitt første møte med et plateselskap tilbake i 2006, fikk jeg beskjed om at de ville samarbeide med meg dersom jeg gikk med på å skrive norskspråklig musikk – noe som av en eller annen grunn føltes feil på det tidspunktet. Jeg hadde mye på hjertet men lite skriveerfaring, og i ettertid ser jeg at jeg har hatt godt av å skrive på engelsk. Jeg satt en høst og skrev I am the Rain på engelsk og midt i bridgen begynte jeg å skrive på norsk og fortsatte sånn ut. Jeg fremførte låten på den måten to ganger, før jeg oversatte resten av låta til norsk. Siden har jeg ikke sett meg tilbake hva språk angår. [Denne låta heter nå Regnet og er å finne helt sist på Uten at du vet det, journ.anm.].
Fesken og sjarken
Det er mye snakk om norske artisters valg av språk, om hvorvidt de synger på norsk eller engelsk. Men når man snakker om å synge på norsk, så kan det innvendes at dialekt og sosiolekt har minst like mye å si for identitet i musikken som selve det norske språket. Når John Olav Nilsen synger om Høyden og Danmarks Plass; Moddis dialekt og tekstunivers; dialekten til vokalist Kim Morgan Morken i Ekkolodd; når Lars Lillo Stenberg synger om å gå gjennom Bygdøy Allé på vei hjem fra fest en tidlig morgen i låta Suser avgårde. Alt dette handler kanskje minst like mye om dialekt og om en bestemt geografisk tilknytning som hva det handler om Norge og det norske språket mer generelt. Dere synger begge med en tydelig dialekt, kan dere fortelle litt om hva dette har å si for musikken deres?
JW: Man blir litt eksotisk fremstilt som nordlending ofte, men det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg husker at Atle Bredal i P1 kommenterte at han kunne høre havet i musikken min, og det er nok noe i det. Jeg synger ikke om «fesken og sjarken», men samtidig er det omgivelser som har omfavnet meg både som menneske og musiker, så det er umulig å ikke bli preget av det. Jeg føler at publikum opplever en større nærhet til meg når jeg synger på dialekt. Og da trenger jeg ikke å synge om sjarken og fesken og havørna og midnattsola.
SLS: For meg dreier det seg om å skape en helhet. Dialekten bringer muligens lytteren enda nærmere fordi det blir mer direkte og mer ekte. Og så er det jo utrolig mange fine bilder å ta av i Nord-Norge, med store kontraster. For meg kom mange av disse bildene og kontrastene tydeligere frem da jeg flyttet vekk fra Nord-Norge og på en måte så hele kulturen mer utenifra. Men det er viktig at fremstillingen av den særskilte kulturen ikke blir for påtatt, så det er noe i det der med sjarken og fesken. Men bør ikke dytte det inn hos lytteren.
Forskjellige dialekter, samme språkmelodi
På nettsiden din, Julie, står det at tekstene dine er «på nordnorsk». Men finnes det egentlig noe som heter «nordnorsk»? Da filmatiseringen av Halvbroren gikk på NRK i vår, ble det en hissig debatt på sosiale medier om Jon Øigardens Røst-dialekt. Av språkforsker Øystein Vangsnes ved Universitetet i Tromsø ble Øygardens dialekt kalt en «ubestemmelig nordnorsk dialekt». I den til enhver tid aktuelle «Oslo-mot-resten-debatten» er det en ofte fremstilt kritikk mot hovedstaden at man der tror at alt nord for Trondheim er noe enhetlig og homogent?
SLS: Jeg opplever, som du sier, at mange definerer alt fra Trondheim og oppover innenfor sekkebegrepet Nord-Norge. Internt er man nok mer oppmerksom på de ulike dialektene og variasjonene. Jeg hører for eksempel at Julie og jeg har litt forskjellige dialekter. Selv er jeg oppvokst i Harstad men med foreldre fra Tromsø, så min Harstad-dialekt er nok ikke helt «standard».
JW: Samtidig er det noe som går igjen i de forskjellige dialektene, og det er tonefallet, «melodien» i språket. Sigrun og jeg uttaler en del ord forskjellig fordi vi har forskjellige dialekter, men selve «språkmelodien» synes jeg er ganske lik.
Jeg tenker at dette med dialekt er spesielt interessant siden en av dere holder til i Bø i Vesterålen og den andre i Oslo. Du har «gått over til fienden», Sigrun, rent geografisk? Samtidig har du en låt på plata som heter Nord og som, helt konkret, synes å være en slags hyllest til Nord-Norges natur og mennsker. Kan du fortelle litt om denne låta?
SLS: Nord var den siste låten jeg skrev til Uten at du vet det. Jeg har alltid tenkt at hjertet mitt ligger i Nord-Norge og i hjembyen min, Harstad. De siste årene har jeg kjent på en økende hjemlengsel. Låten er ganske riktig en «hyllest» til landsdelen, byen og menneskene. Som sagt får man en annen måte å se på sin egen kultur på når man flytter vekk fra den og ser den utenifra.
JW: Man må ut for å komme hjem!
Julie, jeg har ikke funnet noen helt tilsvarende låter på albumet ditt, men helt til sist på plata kommer Profet, som på en eller annen måte synes å handle om Norge og norsk kultur. Kan du fortelle litt mer om denne sangen?
JW: Nei, det stemmer – jeg har ingen konkrete «Æ e nordfra-sanger». Profet kan vel på mange måter handle om janteloven, eller i dette tilfellet bygdedyret. Det er en veldig personlig låt, som prøver å gi et personlig blikk på det at man «ikkje ska tru man e nåkka». Jeg opplever at alt for mange i samfunnet vårt farliggjør annerledeshet, eller det å tørre å være flink. Profet er vel en slags protest mot det.
En ny generasjon visesangere?
Det er altså noen sentrale fellestrekk i musikken deres – det at dere begge synger på norsk, at dere begge virker å være inspirert av visetradisjonen, og ikke minst at dere begge synger med en tydelig dialekt som fremstår som et viktig element av musikken. Når vi i tillegg legger til navn som Stein Torleif Bjella, Odd Nordstoga og Jonas Alaska, ser vi nå en ny generasjon visesangere i Norge?
SLS: Det høres ganske fint ut, det med ny generasjon. Jeg vil gjerne være med på å danne en ny generasjon visesangere. Vi kommer jo fra en landsdel med mye klassisk materiale innen denne sjangeren, blant annet Bremnes-familien, så det er vanskelig å ikke være påvirket av dette. Selv holder jeg fortsatt på å øve meg på å skrive viser etter å ha operert i en mer poporientert sjanger i noen år – det er ikke så lett å riste av seg poppen.
JW: Vi er nok også mer «poppete» enn tidligere visesangtradisjoner. Vi er kanskje nærmere det kvinnelige følelseslivet enn 1970- og 80-tallets politiske fokus. Det som for meg er tydeligst «visete» i egen musikk er nok måten jeg skriver tekster på. Jeg prøver å tenke at jeg snakker til lytteren, og låtene har et sterkt fokus på vokal og tekst. Men jeg tror nok samtidig at poppen henger igjen i musikken hos oss begge. Jeg ønsker å rette meg ut mot et bredt publikum – både de som lytter mest til teksten, de som først og fremst føler melodien, og de som er opptatt av begge aspekter. Og så må det være litt «dans på lokalet» sånn innimellom.
De beste platene
For to år siden kåret Morgenbladet, med en jury bestående av hundre norske musikere, de hundre beste platene i moderne norsk musikkhistorie. Vinneren ble Radka Toneff og Steve Dobrogosz' Fairytales fra 1982. Hvilke norske artister og plater vil dere trekke frem?
SLS: Amen! Fairytales har jeg både på vinyl og på CD, og jeg kan ikke komme på noe finere enn åpningssporet The Moon is a Harsh Mistress. Jeg liker også veldig godt Luring av Odd Nordstoga, Boarding nu av Lars Bremnes og Kari Bremnes' klassiker Spor. Av internasjonal musikk har jeg også hørt mye på Joni Mitchell, Dolly Parton og Damien Rice. Fellesnevneren for artistene jeg har hørt mye på, må være formidlingsevnen, tilstedeværelse og nerven i musikken.
JW: Jeg er egentlig enig, men jeg tror jeg må tilføye Stein Torleif Bjellas Vonde Visu. Den er så smertelig enkel og vakker, og for en fantastisk formidler! Vi kommer jo fra en landsdel som har vært sterkt preget av visetradisjonen, så det er umulig å ikke ha blitt inspirert av låtskrivere som blant annet Bremnes-familien. Av litt mindre kommersielt anerkjente artister anbefaler jeg Signe Marie Rustad – en fabelaktig sanger og låtskriver. Hun fortjener all oppmerksomheten hun kan få.
Planene videre
Kan dere til slutt fortelle litt om deres videre planer?
SLS: Jeg har akkurat vært på en lanseringsturné, men skal spille noen flere konserter fremover, både i Oslo og i Bergen. Å spille live er det jeg liker best med jobben min – å møte publikum og skape noe genuint sammen med dem. Etter en intens periode med plateslipp, konserter og respons har jeg nok fortsatt ikke landet helt. Tilbakemeldingene har vært så gode og jeg er litt overveldet over det hele. På lengre sikt så jobbes det med festivaler til sommeren – og så satser jeg på å fortsette å skrive musikk og at jeg får muligheten til å lage flere album.
JW: Jeg jobber, i tillegg til å være musiker, promotør, plateselskapdirektør og bookingagent, også som kulturskolerektor, sanglærer og dirigent. Så mine planer fremover er å klare å ta på meg så mange hatter som mulig! Når det gjelder musikken, så har jeg en del konserter fremover mot jul, blant annet sammen med Paal Flaata i november. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har allerede begynt å skrive materiale til et nytt album, noe jeg håper å få mer tid til på sikt. Sånn ellers gleder jeg meg over at Vi to fra Ikkje vækk mæ før æ våkna snurrer og går på P1 om dagen, det er veldig stas.
