Den gang var det juli, sol og varmt, og guttene var ikke helt fortrolig med dette nye – mer høstlige – været:
- Vi vil nok aldri bli vant til dette, mener Wayne og snur seg mot Dan; - Blir du?
- Nope! Dan er enig, - Jeg blir aldri vant til kulde. Jeg er vant til varmen i Vegas.
Wayne føler likevel ikke at det er kulda som er det verste, men mørket, som han synes er deprimerende. Han lurer på hvordan vi nordmenn klarer oss gjennom vintere, og da Musikknyheter forteller om lysterapilamper som hjelper mange nordboere, forteller han at en slik har han også!
Siden Slottsfjell har Imagine Dragons turnert verden, og vært innom Japan, Mexico, Australia og New Zealand, samt festivaler og en egen turné i USA. Men å slappe av, det er det visst ikke snakk om med det første:
- Du burde si det til manageren vår! Dan gliser: - Eller altså.. vi plukker jo ut alt vi gjør, så du burde egentlig si det til oss. Om og om igjen! Vi gjør alt dette mot oss selv. Vi elsker det, og når vi er så heldige å ha fått denne muigheten... Det er millioner av artister som ville dødd for denne sjansen, så vi skal dø i forsøket.
Dø på turné. På rock'n roll-måten?
- Dø på et jetly på vei et eller annet sted, nikker Dan, mens Wayne kommer på: - Det var en veldig kjent klassisk gitarist, som spilte konserter til han var 95 år, og som faktisk døde på veien da han var 95. Han turnerte hele livet. Det er formen vi vil passe inn i. Vi har noen år på oss!
På grunn av all turnéringen har et par av guttene ikke engang noen hjem å reise tilbake til. Wayne har satt alle tingene sine på et lager, og begge er skjønt enige om at de nok kommer til å føle seg temmelig rastløse når de endelig må hjem. Siden begge er fra Vegas er det likevel en pulserende by de reiser hjem til, og byen som aldri sover virker temmelig eksotisk for oss nordboere. Det ville ikke overraske oss om resten av verden virker litt kjedelig i forhold, dersom man har vokst opp blant alle lysene, men Wayne mener det er stikk motsatt:
- For oss er alle lysene normale, og å vokse opp i fjellene i norge er det mest eksotiske som finnes! - Ja, det er både vakkert og eksotisk, mener Dan. Wayne nikker: - Da vi var i Bergen tok vi den banen som starter i sentrum av byen opp til toppen så man kan se alt, og det var en skog vi gikk i, og det var helt fantastisk! Bare det å kunne lukte skogen og trærne... Han må smile litt: - Jeg vet at det høres sært ut, men vi har ikke gjort det i åresvis, så det var en veldig helbredende ting for oss!
- Det har med perspektiv å gjøre, mener Dan; - Vi vokste opp med det perspektive som normen. Lysene, solen, at byen alltid er våken og i bevegelse. Alt er alltid åpent. Det tar litt tid å bli vant til å ikke kunne gå på restaurant klokka ett på natta. Vi bare: «HVORFOR HAR DERE STENGT??». Wayne er enig: - Ja, og vi spilte til og med inn albumet vårt i et kasino! Helt normalt! ... For oss!
Energien til byen smitter over på musikken, og Wayne føler det vises på albumet. Det har øyeblikk av å være nesten "over the top", det er "larger than life" og har masse enorme trommer:
- Dan var en trommis før han ble vokalist, så det med trommer falt naturlig for han. Og i tillegg, når man vokser opp i Vegas med alt som skjer der... det er så mye mer som skjer enn bare et coverband - eller noen som blir sett på som et coverband - som spiller musikk, så for å få folks oppmerksomhet fant vi ut at trommer var en ganske enkel måte [å få oppmerksomhet på – red.]. Ganske universelt "awesome!" Så trommene var der fra begynnelsen, det har bare blitt fler og større.
Tekstene til Imagine Dragons er, til tross for sin grandiose natur, voldsomt personlige tekstmessig, og Dan har brukt dem som terapi i alle år. Likevel er det ikke vanskelig å synge dem foran et publikum natt etter natt:
- Nei, merkelig nok ikke. Jeg er aldri så komfortabel som jeg er på scena. Jeg får mye mer angst når jeg IKKE står på en scene!
Å komme ned fra konsertadrenalin er likevel ikke så enkelt:
- Dét er vanskelig, mener Dan; - Vi sovner aldri før tidlig neste morgen, for adrenalinet er skyhøyt! Wayne er enig: - Vanligvis går vi av scena og bare kollapser på sofaen i 20 minutter... Han må smile av Dan som viser hvordan han skjelver av adrenalin på sofaen. - Når vi finner ut hvordan vi stopper dét... det blir en trist dag, Dan gliser: - Vi kommer til å sovne på scena!
Etter å ha besøkt Norge mange ganger, (dette var 5. gangen i følge Dan), har guttene samlet seg noen gode historier fra våre nordlige breddegrader. En av de beste involverte bassist Ben McKee:
- Det var helt fantastisk, ler Wayne; - Det var vår første ordentlig gode rock'n roll-historie! Vi var i Norge for første gang, og ingen visste hvem vi var, ikke engang i USA. Likevel visste noen i Bergen om oss, og inviterte oss til å spille på Bergensfest. Vi var helt i fyr og flamme, spesielt Ben. Han festet litt for hardt og endte opp med å drikke 8 shots med akevitt på tom mage! Han visste ikke at dere drikker det med mat, han bare syntes det smakte godt. Og så var vi på en konsert i en kjeller under Bergensfest og hørte på et metallband eller noe. Vi så Ben snakket med to norske kvinner, og når vi ser etter ham noen minutter senere er han borte, og det samme er kvinnene! Og derfra er det bare tåke for han, men han våknet kl 4 om morgenen på hotellrommet med hodeputen dynket i blod... Wayne ser over mot Dan: - Dere delte rom, sant? Og han bare våknet helt frenetisk... - Hele hodet og ansiktet hans var helt dekket av blod, nikker Dan. Wayne fortsetter: - og han banket på døren min klokken fire om morgenen, og da jeg åpnet døren begynte han å danse på foten min!
- Vi bare: «Ben, hva er det du driver med??» ler Dan. - Han var fortsatt full, tror Wayne og Dan nikker: - Han var det. - Ikke husker han dét heller, smiler Wayne; - Så det er en fire timers tid han rett og slett ikke vet om, ingen vet hva som skjedde, og han hadde en "slurpy"-kopp som var revet sunn, og på den sto det: "Ken. Ring meg" og et telefonnummer.
- Han ringte aldri, bryter Dan inn.
Dere burde ringt og bare funnet ut hvem det var!
- JEG VET!! gliser Wayne: - Han kan fortsatt ha den koppen et eller annet sted, jeg vet ikke hvor, men.. jeg skal ringe for han! Vi er nødt til å vite om Ken var god til å kysse!
Trommeslager Daniel Platzman derimot, fikk midlertidig fyken fra bandet i Frankrike for et par uker siden, etter å ha tapt i armbryting mot en radiovert:
- JA! ler Dan!
- Det skjedde faktisk, gliser Wayne; - Og han var ute av bandet i en ti minutters tid! Han var ikke lenger med i bandet! Dan forteller: - Den her fyren bare tok plassen hans! Det virket kult der og da. Det virket bare som det rette valget. De hadde armbryting-konkurranse, og hvis man vinner da er man bare mer mann, og vi vil ikke ha noen pyser i bandet. Jeg tror det er derfor han har beholdt den barten sin, bare for å vise at «Hei, jeg ER en mann! Se!» Dan ler, og Wayne ser seg nødt til å forklare: - Barten var for vår nye musikkvideo for On Top Of The World, og vi likte den så godt at vi ba han beholde den. Ben har en også.
Imagine Dragons er blitt et av tidenes mest covrede og remixede band, og Dan synes dette er et stort kompliment:
- Det er definitivt et av de største komplimentene man kan få som et band. At noen tolker låta på deres egen måte. Vi er ikke sånne som sier at «Det her suger, du burde aldri...» Dan blir avbrutt av Wayne: - Jeg hørte faktisk en veldig kul metallversjon! Dan nikker: - Jah, en heavy metal-versjon av Radioactive hvor de skriker «Radioactiiiiiive!!». - Når vi får alt fra det, til 15-årige jenter på akustisk gitar, da er det ganske kult.
Og bandet største hit, nettopp Radioactive, har etterhvert blitt en av dagens største "mashup-låter", folk blander den med andre låter, blant annet vår egne "What Does The Fox Say". Selv synes guttene det er et stort kompliment, og ler når de får høre at den har blitt blandet med Ylvis' store hit:
- Det er hilarious, flirer Dan, mens Wayne undrer: - Er den norsk? Den fox-låta? Hva tenker dere selv om den?
Musikknyheters utsendte drar litt på svaret, den er både elsket og hatet her til lands, de færreste hadde nok sett for seg at det var noe sånt som ville sette Norge på det internasjonale pop-kartet.
- Vi skjønner dere godt der, mener Wayne; - Men den er sinnsykt fengende! Dere kan få adoptere oss! Det er helt greit asså! Han knipser med fingrene; - Der, vi er adoptert! Det norske bandet Imagine Dragons! Dan nikker: - Det er helt greit for oss!
Nøyaktig hvor greit guttene synes det er med coverversjoner av låtene sine, kom til uttrykk da de – på et besøk i Florida – plutselig hørte noen i en kirke ved siden av konsertlokalet spille låtene deres mer eller mindre radbrukket:
- De øvde på Demons og Radioactive, forteller Wayne;- Vi hørte det gjennom veggen og skjønte ingenting. Det hørtes ut som våre låter, men ikke helt, og de hørtes ikke ut som oss, så vi banket på døra og der var det et band som prøvde å spille låtene våre. Så vi lærte dem hvordan de egentlig skulle spilles!
- Vi viste dem hva de gjorde feil! Fastslår Dan, og må glise av det tørre og temmelig kontante svaret fra Wayne: - Det satte de nok stor pris på!
Les vår anmeldelse av Imagina Dragons' konsert på Sentrum Scene.
Les vårt forrige intervju med Imagine Dragons fra Slottsfjell'13.
