The 1975 besøkte for et par uker siden Norge og Oslo, for å spille en utsolgt konsert på Parkteatret. Musikknyheter møtte vokalist Matt Healy over en kopp kaffe, på en sur og kald novemberdag, for å ta en prat om musikk, suksess, og hvordan det er å være et idol.

picture

The 1975 blir av mange sett på som et nytt band, men har holdt på i over 10 år. Lenge spilte de bare for seg selv, men plutselig, for et par år siden, eksploderte plutselig populariteten deres med suksessfulle utgivelser av EP-er, singler og det selvtitulerte debutalbumet: - "The 1975" er en kombinasjon av materiale vi laget da vi vokste opp, men det folk har fått høre er for det meste ting vi laget de siste to årene, forteller Healy; - så vi er et nytt band med en lang historie. Det er litt fint.

Ti år sammen viser fortsatt en dedikasjon til det man driver med?

- Jeg antar det, ja.. Eller bare ren og skjær uvitenhet, haha!

En backup-plan var heller aldri aktuelt for guttene, som underveis prøvde seg på mer konvensjonelle aktiviteter. Adam studerte biokjemi på universitetet, mens de andre guttene studerte musikk fra diverse vinkler på andre skoler. Etterhvert skjønte de likevel at dette var meningsløst, og valgte å avslutte studiene og ta strøjobber for å finansiere bandet: - Man er ikke desperat etter å få orden på livet når man er 20. Man tenker bare: «Dette er gøy! Jeg spiller i band!»

Det store gjennombruddet for bandet kom da en av låtene deres ble lagt ut på nett. Før det hadde gått to måneder kom alle de store plateselskapene og banket på døren til Healy for å signere dem, men det ble en ikke udelt positiv opplevelse for Healy:

- Gjennomgangstemaet var «Vel, Chocolate er bra, vi liker den... men dere vet ikke hvem dere vil være!», og jeg svarte at: «Det er en generasjonsting! Det har med generasjonen min å gjøre, ikke meg». De store plateselskapene var redde for meg, de visste ikke om de ville elske meg fordi jeg var ett eller annet kreativt geni, eller bare klin gal! Og jeg sier ikke at jeg er noen av delene, ler Healy: - jeg var vel et sted i midten. De var ikke helt med på den greia, så vi bestemte oss for å gjøre det selv og bevise at alle tok feil. Ikke på en nedlatende måte, men bare sånn: "drit i det". Ingen stresskoffert fra London skulle fortelle meg hvem The 1975 er. Vi bestemte bare at vi skulle gjøre alt på vår egen måte, og startet fra scratch. Vi ga ut EP-er spilt inn på laptopen på soverommet mitt, som Face Down, Sex, Music For Cars og IV, og så ble vi plutselig svære kjemperaskt. Det eksploderte, det er den mest sinnsyke stigningen jeg har sett for et band noensinne. Og jeg var midt oppe i det!

picture

The 1975 er stilmessig et veldig bestemt band. De har et gjennomført image i sorthvitt, og en meget lett gjenkjennelig boks som figurerer både på platecover, scenedekorasjon og i bilder av bandet. Dette er noe bandet har vært meget bevisst på hele veien, men det har fått konsekvenser de ikke ante rekkevidden av da de startet:

- I begynnelsen var vi veldig tvetydige og forsiktige. Vi var ikke engang sikre på om vi ville at folk skulle vite at vi var et band. Vi ville bare være en "ting". Vi ville være en enhet som laget et produkt, en synergi mellom kunst og musikk, og musikk og virkelighet. Rundt mars begynte vi å oppføre oss som et klassisk oppbygget band, og da skjønte folk litt mer av greia, og begynte å virkelig følge med og like oss. EP-ene våre er enormt polariserte og fulle av motsetninger; det går fra R&B til shoegaze osv... og det er akkurat sånn kids lytter til - og bruker - musikk. Og plutselig ble det nesten en slags kult!

Healy får et nesten bekymret drag over ansiktet: - Denne boks-greia, det er så mange boks-tatoveringer, og navn og... jeg har sett The 1975-halstatoveringer! Det er helt sykt intenst! Han fortsetter med et skremt uttrykk i øynene: - På hver eneste konsert på Englandsturneen ville minst én person dukke opp med en svær The 1975-tatovering! Det er dritskummelt fordi JEG vet ikke engang hva dette bandet er enda! Jeg vet ikke HVEM vi er, jeg vet ikke hva noenting betyr!! Han ler oppgitt: - JEG går gjennom en massiv identitetskrise akkurat nå. En stor eksistensiell krise. Og alle disse ungene bare: «Jah, det er meg! Jeg tar det! Jeg vil det», han knipser med fingrene. - Og det er så sært for meg, jeg tenker bare: «...er du sikker??» Jeg er egentlig ganske nevrotisk.

Og da sier de jo ikke bare at «dette er den JEG vil være», men også at «dette er den DU er»?

- Ja! Akkurat! Og jeg vet ikke hvem det er enda! Healy ler: - Jeg ante ikke at vi var sånn en inspirasjon, for man må vel være inspirert av noen for å ta en jævla tatovering av dem, spesielt på halsen! Å si at: “jeg er en inspirasjon” gjør meg kvalm, men det er tydeligvis sånn det er for noen mennesker. Jeg vet ikke hva jeg føler om dette. Jeg vet ikke hvordan jeg er ment å føle, som en 24-åring som bare har laget musikk for meg selv.

Og som fortsatt prøver å finne ut hvem de er?

Healy nikker ivrig: - Og albumet er den dokumenterte utviklingen hos meg hvor jeg tviler på meg selv, avskriver meg selv, og ikke egentlig forstår hvem jeg er. Jeg tror kanskje det er DET ungdommene kan relatere til, den søken innover for å skjønne hva og hvem man vil være utad. Kanskje det er det som er gjenkjennelig.

picture

Med en slik oppmerksomhet føler Healy stort press til å oppfylle folks oppfatning av hvem og hva han skal være. Spesielt med tanke på at han nå ikke bare blir sett på som et musikalsk forbilde, men også en som blir idolisert i kraft av seg selv både personlighetsmessig og utseendemessig:

- Å bli denne karakteren av intellektuelt – og ofte seksuelt – begjær hos unge mennesker er utrolig sært. Det er sært for meg, jeg tenkte da aldri på meg selv sånn. Jeg har aldri sett på meg selv som en sexy fyr. Jeg har aldri sett på meg selv som en særlig interessant personlighet hverken intellektuelt eller ellers. Det er så surrealistisk, utbryter han forvirret; - Jeg har ikke noe liv lenger! Jeg våkner hver morgen og det er en gruppe ungdommer utenfor turnébussen som venter på å få møte oss! Og dét skjer ikke så ofte med unge rockeband! Vi har en nesten sånn boyband-greie som fungerer hos ungdommer, men har du sett hvor mange gutter som er nesten besatt av meg?? Og de dukker opp og ser ut som meg! De prøver å snakke litt som meg! Det er helt vanvittig for meg, jeg er ikke vant til det! For åtte måneder siden hadde jeg en vanlig jobb og nå, er jeg i dette etablerte rockebandet som opplever gråtende ungdommer! Ungdommer som gråter når de møter meg!

Healy slår vantro ut med hendene og setter ord på det mange ungdomsidoler nok tenker, men aldri setter ord på i redsel for å bli oppfattet som selvopptatte: - Jeg takler det ikke særlig bra. Jeg vet ikke... jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Tanken på en 24-årig gutt som må ha sosial dialog med 15-årige jenter på daglig basis, det er weird. Man må lære hvordan man gjør det. Jeg aner da ikke hvordan 15-årige jenter er nå! Jeg er ti år unna det! Jeg aner ikke hvordan dialogen deres er, men jeg har måttet lære meg å være rundt den typen ungdommer, og å få dem til å føle seg akseptert uten å gi dem for mye. Vi vil jo ikke miste hele den tingen vi skapte ved å være... Altså, jeg tror det er fordi vi var så tvetydige og ingen visste hvem vi var. Vi var ikke på twitter og vi liker ikke å brette ut personlighetene våre nettopp fordi det er så personlig! Så å oppleve at personligheten min blir idolisert nå, er merkelig.

Et problem med å være et idol er å sette grensene mellom den personen man er, og den personen folk tror man er. Healy mener at ærlighet er alfa og omega for å holde alt på riktig plass, selv om det å være bunnløst ærlig av og til kan ha sine ulemper:

- Det er vanskelig for meg å ikke være FOR ærlig. Det er alt jeg har, det er alt jeg noensinne har hatt, og det er det som definerer meg. Jeg bryr meg ikke om hva folk tror om meg, for hva ville vel være poenget med det? Jeg har ikke engang tid til å ringe moren min, så om jeg skulle brukt tiden min på å hate hva folk tenker om meg ville jeg gått fra vettet. Dette er meg. Det er ærlighet som gjør meg ekte. Jeg vil heller at folk skal se negative deler av personligheten min og bli dømt for det, enn å bli sett på som en uærlig person, fordi det ville gjøre meg gal. Jeg ville freake ut hvis jeg så et intervju hvor jeg trodde jeg hadde løyet. Dermed trenger jeg ikke være bekymret for hvem jeg egentlig er; jeg vet hvem JEG er! ... jeg vet bare ikke helt hvem Matty fra The 1975 er enda, gliser han; - Men det er uansett ikke noe jeg kan kontrollere.



Med bunnløst ærlige intervjuer og bunnløst ærlige tekster stiller Healy seg i en temmelig sårbar posisjon. Albumet ble skrevet før noen visste hvem han og The 1975 var, og han mener han muligens ikke hadde laget fullt så selvgranskende tekster, hadde han visst at det ville bli en hit verden over, og ende opp på førsteplass på albumlistene. Låtskrivingen fungerte som en dagbok, med låter som blant annet omhandler hans forhold til – og besettelse av – kvinner og femininitet. Nøyaktig hvor ærlig han hadde vært, ble han først bevisst da albumet var på vei ut:

- Det var rett og slett ikke noe tankegang rundt det før da, fordi det var ikke synlig for noen! Men så, da jeg holdt den fysiske kopien av albumet, tenkte jeg bare: «Å faen...» flirer Healy. - Jeg vet ikke engang om jeg er fornøyd med en del av tingene jeg skriver der, men det jeg oppdaget er at ærlighet slår alt. Hvis man er skikkelig ærlig, kan man snakke om elementer av peronligheten sin som ikke er bra. Man kan snakke om virkelig negative ting om seg selv, men fordi man er ærlig om det virker det tiltalende, og det åpner folk til å kunne se seg selv i tekstene. Når jeg er så ærlig om det, kan de være ærlige ovenfor seg selv også.

- Og nå har jeg innsett at det er en genuin formel, og at det er slik jeg alltid vil være. Noen av tekstene på den neste skiva er... Han trekker på det; - ikke veldig hyggelige. Men de er sanne. Ekte.