Britiske Gallows har levert hardslående musikk siden og har etterhvert blitt et kjent navn både i og utenfor hjemlandet. I sommerommer har de spilt hele tre konserter her til lands, og før den første av de tre konsertene, på Pokalen i Oslo, tok vokalist Wade MacNeil og gitarist Laurent (Lags) Barnard seg tid til å sette seg ned med Musikknyheter for en liten prat.

Med tre konserter i landet på kort tid, i tillegg til flertallige konserter her til lands tidligere, står de i fare for å havne under den beryktede “norgesvenn”- paraplyen. Laurant kunne fortelle at de har hatt et spesielt forhold til landet siden starten – først som fans av norsk musikk, og senere personlig:

- Selv da Gallows først startet var vi veldig fascinert av norske band, som JR Ewing, Turboneger... hele black metal-scenen er en veldig kulturelt spesiell ting, og å bo utenfor Norge og høre alle historiene var en big deal. Dere har en mørk musikalsk historie og Gallows er et relativt mørkt band. Selv i dag, med band som Kvelertak og Deathcrush er det fortsatt en stor musikkscene her.

Guttene forteller at de hadde forsøkt å bruke opp alle pengene sine på Neseblod (platebutikken, Red.anm), men at det dessverre hadde vært stengt:

- Vi får booke noen nye show, mener MacNeil, - Så er vi nødt til å komme tilbake.

Gallows er et band som med musikken sin passer inn på svært forskjellige steder. De kan spille på mainstream-festivaler som Reading og Leeds, men også på mer rendyrkede rockeformater som Sonisphere og Download. Også de tre showene Gallows hadde planlagt i Norge denne sommeren kom i relativt forskjellige formater. Et headlineshow i Oslo; en etterfest på Buktafestivalen, og til sist en festivalopptreden på Måkeskrik i Kristiansand. Til tross for massivt forskjellige publikum på de forskjellige formatene, føler ikke MacNeil at de må tilpasse opptredenene sine. Ikke så veldig mye iallfall:

- Gallows er et veldig lite regissert band. Vi bare kaster oss ut i det, og hvordan showet utarter seg kommer an på hvordan du kan spille. Det er interessant når vi spiller en festival som har masse pop-band... etter den forrige skiva spilte vi på Isle of White sammen med band som Florence + The Machine, Major Lazer og Warpaint, og vi ga folk bakoversveis! Og vi gjorde bare det vi alltid gjør! Men siden folk ikke hadde noe referansepunkt var det helt nytt for dem.

MacNeil flirer og forteller at noen kom opp til ham og beskrev dem som et death metal band:

- Ikke i nærheten en gang, men tusen takk!

Han forteller at de alle er store musikkfans, og ikke bare av den mørke eller hardslående sjangeren. Dermed er det også kult å nå ut til fler fans enn bare fans av nevnte stiler. Barnard forteller at førstereaksjonen gjerne er sjokk, før de plutselig synes det er kult:

- Jeg har sett unge fans som kommer på konserter med foreldrene sine. Etterpå forteller foreldrene gjerne at de ikke ante hva de skulle forvente seg, og gjerne ikke hadde så veldig lyst til å se konserten, men nå er jeg også fan!

- Jenter som dukker opp på konsertene og tydeligvis er popfans i små kjoler og slikt, som plutselig slår seg løs i pit'en fordi det ser gøy ut.

Til tross for at de når hjem hos et bredt spekter av publikummere, føler ikke guttene at “deres egne” ser på dem som sell-out særlig, noe som gjerne kan skje når band av smalere musikkstiler når utover det spesielle publikummet. MacNeil mener at de få gangene det faktisk skjer, har det ofte med alder å gjøre:

- De som reagerer er ofte veldig unge. Jeg hadde også en periode i livet mitt hvor jeg rett og slett var for punk for mitt eget beste. Band som gjorde ting utenfor sin egen sjanger? Pføy! Jeg ble så sint! Jeg var forbanna på Rancid! Hvilket er hysterisk morsomt egentlig, for hvis Rancid er din oppsummering av hva som er punk-gått-for-langt, da...

- Jeg skjønte rett og slett ikke greia, foreksempel da de lagde en reggae-skive. Men da jeg ble eldre, og forsto hvor stort det var at de dro til Studio One i Jamaica for å spille inn skive, var det noe av det kuleste jeg kunne tenke meg. Jeg kunne bare drømme om å få gjøre noe sånt. Og selvsagt har musikksmaken min blitt mye bredere ettersom jeg ble eldre.



Bandets nye singel, Chains, er en av låtene som har dratt nytte av medlemmenes brede musikksmak. Den er ikke ren hardcore eller punk, men har elementer fra både metal og andre musikksjangre. Barnard mener både den, og mye av det nye materiale bandet jobber på, både er mindre hardt, men samtidig tyngre og mørkere, enn det de har gjort før. MacNeil er enig:

- Chains, og spesielt introen, er bare knusende depressivt mørk. Jeg mener bandet stadig blir tyngre, og sånn som “Wristslitter” (B-siden til “Chains”) er 90-talls proto-punk... Jeg ser på det som om bandet bare blir mer og mer forskrudd og skremmende. MacNeil smiler: - Og det er spennende.

- Vi eksperimenterer mye, legger Barnard til, - Vi er på et stadie hvor vi ikke trenger å bevise noenting. Det har alltid vært folk som prøver å presse bandet: «Dere må bevise dette, eller bevise dette», har du en nye singel ute må du bevise noe. Men alt vi må bevise er at vi kan skrive musikk vi liker å skrive. Det er alt det handler om.

Samtidig med turnéliv er Gallows for tiden i studio og jobber med sin fjerde fullengder. Selv føler de at de er godt på vei:

- Vi er i tredge trimester, gliser MacNeil, - Vi har en anstrengende timeplan, men det har også med hvor vi bor å gjøre. Lags bor i London, Jeg er i Toronto, Canada, og Stu bor i California... Så når vi endelig møtes skal vi ikke bare i studio, bare skrive eller bare spille konserter, vi må gjøre absolutt alt på en gang. Det er kult, men litt slitsomt, å komme tilbake fra fem dager på turne og så gå rett i studio.

- Det er vanskelig å tilpasse seg, nikker Barnard, - Man kommer tilbake til studio etter fem dager på veien og er så full av adrenalin og har opplevd så mye i løpet av de fem dagene, at man bare lyst til å krangle. Man trenger minst en dag på å roe seg ned og klarne tankene.

MacNeil er enig: - Da jeg kom over [fra Canada] denne gangen øvde vi hele dagen - første gang vi øvde på 8 måneder – så dro vi til Brighton og spilte en konsert, dagen etter dro vi til Hyde Park og spilte 2 konserter på et Sabbath/Mötörhead show, dagen etter det dro vi til Sonisphere-festivalen og Lags spilte først med et band som heter Crocodile og kom deretter rett over til oss og spilte med Gallows, så ble han tatovert – og da vi kom tilbake til studio dagen etter var det helt kaos. Det var helt... MacNeil tvister ansiktet inn i en skrudd grimase og brøler: «I HATE THAT PART!!».

- Men forhåpentligvis ble noe av den maniske forskrudde energien og aggressiviteten med på låtene!


(intervju & foto: Alyssa Nilsen)