Intervju med Granem

Foto: Stian Schløsser Møller

Tidligere i høst kom albumet Solstreif utgitt under artistnavnet Granem. For undertegnede, og sikkert flere, kom både prosjektet Granem og albumet nærmest som lyn fra klar himmel. Albumet fikk en voldsomt god mottagelse ved at Helge Skog i iTromsø roste det opp i skyene og landet på en sekser på terningen.

Frontmann og låtskriver i Granem heter Frode Granum Stang. Han er opprinnelig fra Kapp, men er nå bosatt i Oslo. Granem lager musikk støpt i vise- og folkrockformen, med akustiske gitarer, strykere og fin koring som basis. Fine detaljer er lagt på i form av blant annet banjo-, bouzouki- og fløytespill. Tekstene er av det mørke, melankolske slaget og innehar en fin dybde. At det er tatt med to tonesatte tekster av dikteren Tor Jonsson forsterker bare dette inntrykket.

I løpet av vårt intervju med Frode Granum Stang får vi høre hvordan oppveksten i en musikkfamilie har preget ham, hvordan punken fikk ham til å begynne å spille og opptre, og at han synes stemninger er viktigere enn sjanger.


Hvilken musikalsk bakgrunn har du? Hva slags musikk hørte du på i oppveksten?
– Jeg har vokst opp i et hjem med mye musikk. Faren min er folkemusiker og spiller mandolin, fløyte, sekkepipe og gitar. Jeg har vokst opp med mye irsk, svensk og norsk folkemusikk i høyttalerne. Platesamlingen hjemme inneholdt artister som Leonard Cohen, Pentangle og irske helter som Andy Irvine og Paul Brady.



– Jeg starta nok ikke med å lage musikk pga. det jeg hørte i oppveksten, det var mer at vi fikk lov til å holde på med band på ungdomsskolen. Vi hadde en grei musikklærer som lot oss spille. Vi starta et punkeband som het Skadeskutt og øvde på rockeverkstedet på Kapp.

– Vi stakk inn til Blitz-huset i helgene og så på konserter. Da vi så de banda tenkte vi at dette kan vi gjøre sjøl – og det var veldig inspirerende. Vi omfavna i det hele tatt punkfilosofien som sa at man kunne få til ting sjøl. Vi hørte mye på norsk og svensk punk som Dead Gerhardsens, Bannlyst, Kort Prosess, Skitsystem, Charta 77, Asta Kask og Ebba Grön. Gjennom Ebba Grön sin coverversjon av låten Staten och kapitalen fikk vi kjennskap til Blå Tåget, og da var vi på vei inn i det svenske musikklandskapet. Etter hvert ble det mer metall, viser og folkemusikk.

Fortell litt om prosessen fram til utgivelsen av Solstreif.
– De første skissene og idéene til det som skulle bli Solstreif er fra 2013 eller 2014. Her om dagen fant jeg disse skissene igjen på telefonen og på noen kassetter jeg har liggende. Thomas Gunerius Foshaug Bergsten på gitar, Nils Øygarden på banjo, Katie Jones på strykere og jeg har spilt sangene mine i noen år. Thomas var med meg fra starten, og har bidratt til at dette prosjektet finnes.

– Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak hadde lyst til å produsere platen. Vi har kjent hverandre siden 2003, kjenner hverandres referanser, og jeg var trygg på at vi forsto hverandre når vi snakket om musikk. Både han og jeg har sterke tanker rundt det med produksjon. Bjarte er nådeløs hvis ting ikke er bra nok, og alltid detaljfokusert. Det har vært en ganske lang prosess å lage plata, og vi fikk heldigvis landa strykerne før Katie flyttet tilbake til USA.

– Vi starta med studioopptak for et par år siden. Plata er for det meste spilt inn hos Sigurd Thomassen i Aftertouch Studio. Mye er også tatt opp hjemme når Bjarte har hatt pause fra turné med Kvelertak. Alexander Lindbäcks Safe & Sound Recordings var eneste label som ville gi ut plata. Jeg er veldig takknemlig for at han hadde tro på prosjektet.

Ble du overraska over at du fikk så god kritikk for plata?
– Ja, veldig! Jeg hadde nesten ikke forventa at noen skulle anmelde plata. Det spys ut musikk hele tiden, så jeg tenkte at det ikke var noen spesiell grunn til at dette prosjektet skulle bli oppdaga. Jeg er ekstremt takknemlig for Helge Skog sin gode kritikk. Det er tydelig at han har tatt seg god tid til å høre på tekstene og musikken. Han skjønte tegninga med det naturnære og han forsto outsiderperspektivet i tekstene. Han har også lagt merke til detaljene i produksjonen. Det var forresten artig at du nevnte Nick Drake i plateanmeldelsen din. Jeg og Bjarte er enige om at lydbildet på platene hans er så behagelig, og vi satte oss som mål at lydbildet på Solstreif skulle bevege seg i den retningen.

Hvor kommer det mørke og dystre i tekstene fra?
– Jeg får mer ut av tekster som dykker ned i uro og angst, enn de som tar for seg eufori og tilfredshet. Jeg liker også måten diktere som Tor Ulven og Tor Jonsson behandler temaer om å være på utsiden og å føle seg fremmedgjort på. Jeg har fått Dan Andersson og Cohen inn med morsmelka og har bl.a. gjennom det fått stor forkjærlighet for melankolske viser.

Tittelen på albumet ditt er Solstreif. Er den tittelen bevisst for at det ikke skal oppfattes som om musikken du lager bare er mørk og dyster?
– Dagene og Solstreif er låtene med håp. Solstreif har jeg skrevet til sønnen min. Jeg liker ordet «solstreif» og det er en fin kontrast til de mørkere sangene. Henning Olav Espedal som har tegnet coveret fikk også raskt gode ideer til den tittelen.



– Jeg prøver ellers å lage ting som jeg ville fått noe ut av sjøl. Det er også et terapeutisk aspekt ved å skrive låter. Ofte er det godt å skrive for å bearbeide tankene man går med.

– Alt jeg har skrevet på plata er fra samme pennen så hele platen kunne ikke være beksvart. Jeg hører en del på en podcast som heter «Drifter’s Symphaty». Emil Amos som lager podcasten, bruker et begrep som heter «outsider-folk». Det er et begrep jeg kan like og som jeg føler passer til musikken og tekstene på Solstreif; det at man føler seg på sida i forhold til hva resten av verden styrer med.

Du er opptatt av natur? Hvordan har det hatt innvirkning på tekst og musikk?
– Jeg er veldig opptatt av naturen og bruker masse tid i naturen, til jakt og fiske og til turer. Naturen er et sted å hente overskudd, og et sted hvor jeg kan puste ut og tenke. Da blir det fort naturlig å bruke språklige bilder fra naturen i tekster. Naturtoner, disharmoni og skeivhet liker jeg. Naturen er som oss mennesker: skeiv og lite symmetrisk.

Du har tatt en mastergrad i retorikk som handler om natur? Har det hatt noen innvirkning på tekstene?
– Jeg skrev om metaforteori og tekster som handler om natur. Jeg undersøkte hvordan metaforer formidler holdninger til og oppførsel i naturen. Metaforene vi forholder oss til, og lever etter, kommer til utrykk i språk og oppførsel. Ganske meta. Noen vil erobre naturen, andre får noe annet ut av den.

– Kanskje har det også gitt gjenklang i tekstene. Jeg ble i hvert fall mer bevisst på hvordan metaforer former en: «Jeg skal karre meg opp, jeg skal overvinne fjellet», f.eks. Det er ulike drivkrefter som kommer fram i ulike metaforer.

– Jeg har hørt at på samisk kan du si at du «går myra» ikke at du går på eller over myra. Det viser en nærhet til naturen. Jeg føler meg litt mer på den siden til tider.



Jeg har skjønt at du jobber med flere andre musikalske prosjekter. Hvilke musikalske landskap beveger du deg i da?
– Jeg spiller i et band som heter Askeregn, et punka black metal-band. Vi jobber med album nr. to nå, og forhåpentligvis kommer plata ut til neste år. Jeg er også involvert i et lite label for elektronisk musikk som heter Räelian. Der sitter alle med hver sine soloprosjekter innafor elektronisk musikk.

Det er fascinerende at det er et så vidt sjangermessig spenn i musikken du lager.
– Ja, men jeg er mer opptatt av stemninger og energi enn sjanger. Om det er country eller punk er ikke så viktig. Man møter sjangerpolitiet noen ganger, men dem er ikke noen vits å bry seg om. Hvorfor skal man la seg begrense av det, med mindre det tjener en spesiell stemning?

Du har nevnt flere norske lyrikere som du liker godt og er inspirert av. Hvor bevisst – eller tilfeldig – var det at det var akkurat Tor Jonsson-tekster du tonesatte og som ble med på plata?
– Jeg har lest diktsamlingene hans og biografien «Berre kjærleik og død», og kom på at jeg kunne lage musikk til et par av diktene. Jeg har prøvd å muntliggjøre dem for å få det til å passe min måte å snakke på. Tor Jonsson brukte fine naturbilder og var absolutt en outsider. Han var en veldig oppegående, men fortapt fyr. Mye gikk skeis for ham, både i kjærligheten og i livet generelt. Han sleit med idealene sine, og det å finne sin plass. Han bruker fine bilder, samtidig som han er rimelig direkte og klar. «Eg kviler i skogen/ein stad i desse grender/der verda drap min ungdom/med harde mordarhender», skriver han i «I bjørkeskog». Stort tydeligere får du ikke sagt at du ikke føler deg hjemme i det samfunnet du lever i.

Hvilke av nyere norske artister hører du på?
– Carmen Villain syns jeg har kommet med årets beste norske utgivelse i Both Lines Will Be Blue. Både den og den forrige er helt fantastisk! Så er det Martin Langlie som har gitt ut en veldig fin EP som heter Østerstaus. Bandet Reolo har nettopp kommet med en sterk plate, og så må jeg nevne Kosmos Brenner som er et heftig stoner-/doom-band.



Har du planer om nytt Granem-album i det nærmeste?
– Jeg jobber med noen skisser, så får vi se hvilket uttrykk det får. Jeg er veldig glad i å tenke på hvordan et musikkprosjekt skal være og hvordan jeg får fram stemningene. Det neste albumet blir nok mer introvert enn Solstreif.


Les vår anmeldelse av Solstreif her