Velkommen tilbake til Norge, dette er vel 1687de gangen dere er her..

Ja, vi har vært her skummelt mye. Men vi føler oss veldig hjemme i Norge, jeg tror det minner oss veldig om Glasgow og Skottland...himmelen er så lav. Og Oslo er det stedet i verden jeg kjenner best bortsett fra hjemme etter å å gått så mye rundt her, men jeg oppdager stadig nye ting. Sånn som de militærfolka som går oppå bakken der...

....slottet?

Ja! Vi gikk opp og så der tidligere idag, men uansett hvor mye vi går så ender vi alltid opp på Mono.

...hvor dere spilte en intimkonsert tidligere i høst...

Jepp, jeg og Fran var her for å gjøre presse, så da tenkte vi at vi skulle spille for maten.


Blir dere aldri lei av å spille sammen?

Nei, altså, vi prøver alltid noe nytt når vi spiller sammen, spesielt som et band. Prøver nye instrumenter, nye måter å spille sangene på, eller nye måter å ta opp på. Det nyeste albumet vårt er for eksempel spilt inn på 16 spors tape, noe vi aldri har gjort før. Og 16track er visstnok det som gir best lyd....jeg synes ProTools er definitivt en praktisk greie å ha, men det er mange som bruker det for mye, og da mister man mye av den dynamikken og magien som oppstår når fire gutter står i et rom og spiller. Det blir som å klippe i en samtale. Men vi har aldri en slagplan når vi går i studio, veldig mye er spontant.

Så dere utelukker ikke å slenge inn en 8 minutters delvis electronicalåt som Franz Ferdinand har gjort?

Aldri si aldri. Jeg mener, jeg har aldri følt at vi har laget musikk som sa noe spesielt om der vi kommer fra, men så var det en som sa at vi hørtes så skotske ut, og da begynte jeg å tenke at vi kanskje var det likevel. The Man Who for eksempel, er nesten ren folk, så den keltiske arven sniker seg inn overalt. Men om vi bestemmer oss for å ta med et eller annet sært, skjer det nok der og da.