I går spilte svenskbritiske Razorlight foran et fullsatt Parkteateret i Oslo. Tidligere på dagen fikk jeg møte bassist Carl og trommeslager Andy for å snakke om den nye plata ”Slipway Fires”, som klamret seg til 3/10 her på siden, og forventninger til kveldens konsert. Etter grundig research kvelden i forveien viste det seg at Carl nettopp hadde hatt bursdag. Jeg gratulerte høflig med dagen, og lurte på om han hadde fått noe fint.

Ja, Andy ga meg et slags spill hvor man skal sprette mynter. Også fikk jeg en vanvittig stor bok om Kina, og noen politiske DVD-er av Bjørn.

Du verden! Hvordan liker dere den norske vinteren så langt?

Ja, det er koselig med litt snø og kulde. Det er kaldt i England og altså, men det er dårlig med snø der.

Men jeg må jo gratulere med nytt album.

Cool!

Hvordan har skrive- og innspillingsprosessen gått?

Det gikk ganske glatt. Johnny dro av sted til en øy utenfor Skottland for å skrive tekster og sånt. Sammenlignet med de andre albumene gikk det ganske av seg selv.

Det tok ikke spesielt lang tid, eller?

Jeg tror i forhold til det som er vanlig nå til dags, så tok det kort tid. Seks uker med innspilling og to uker med miksing etter det.

Ja, det er jo ganske kort tid. Men Andy, du har jo vært med Johnny å skrive fire av sangene til albumet.

Ja, pytt sann, jeg hjalp Johnny litt. Det var ikke rare greiene, bare noe som har svirret rundt i hodet mitt en stund. Det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, og ikke bare konsentrere meg om trommene.

Er det noe du kunne tenke deg å gjort mer av i fremtiden, eller?

Ja, hvorfor ikke. Det er alltid gøy å skrive låter og prøve ut nye ting og sånt. En dag kan vi kanskje også slutte å tenke kommersielt og heller skrive musikk for musikkens skyld. Men da må vi nok tjene en del penger først.

Ja, det er sant. Vil dere si at musikken deres har endret seg noe siden ”Up All Night” og ”Razorlight”?

Nja, på en måte. For det første så har vi blitt bedre til å spille da, og vi skriver om andre ting i livet nå enn vi gjorde før. Jeg mener, alt forandrer seg med tiden, så progresjonen har nok vært der uten at vi har tenkt over det.

Men vil dere si at dere har gått fra å være et typisk indierockband til å bli mer et stadionrockeband?

Hmm, nei, jeg tror ikke jeg ville kalt det nye albumet vårt for stadionrock. Du har liksom ikke disse store gitarriffene på albumet. Vi er ikke The Who heller…

Men er musikken ment for en stor scene, eller hva?

Jeg tror ikke musikken er ment for noen scene. Det er et album, og er ment for å bli spilt av på et stereoanlegg. Og så kan vi spille musikken vår på en stor scene som for eksempel en festival hvis vi vil, eller en liten scene som vi gjør i kveld. Det er noe av det vakre ved det, at det fungerer like godt til en stor scene som en liten scene.

Okey, jeg skal la den ligge der. Hvilket av de tre albumene dere har laget til nå er dere mest fornøyd med?

Den er vanskelig, for vi liker egentlig alle. Nå som vi har den nye plata i hånda er jo det selvfølgelig veldig spennende. Men det er noe spesielt ved alle tre. ”Up All Night” minner oss om når vi var unge og lovende og spilte rock’n’roll, ”Razorlight” hadde flere større hitter, mens jeg føler at denne plata er jeg mest fornøyd med musikalsk sett og spillemessig.

Jeg har sett musikkvideoen til singelen deres ”Wire To Wire”, men jeg forstår den ikke helt. Hva er greia med alle fyrstikkene?

Det er det det handler om, fyrstikker. Det er en veldig symbolsk greie egentlig. Man tenner en fyrstikk for å finne veien til noen, eller man tenner en fyrstikk for å vise den man er glad i at her er jeg på en måte. Det samme kan man egentlig si om albumtittelen, ”Slipway Fires”, som også har noe med å tenne et lys å gjøre, eller at man prøver å finne noen. Men man kan også kalle det for en sikkerhetsvideo. Ikke lek med ild!

Jøss, det var dype greier. Hvorfor valgte dere den til å være første singel ut?

Jeg vet ikke helt, det var kanskje litt uvanlig. Vi kunne selvfølgelig satt "Burberry Blue Eyes" til å bli førstesingel ut, men det ville blitt alt for åpenbart. Så vi tenkte det ville vært spennende og litt annerledes med ”Wire To Wire” på grunn stemningen i låten og den spesielle vokalsammensetningen den har. Men i bunn og grunn er det et godt album, så det burde egentlig ikke handle om hvilken singel som er først ut og hvilken som ikke er, eller hva?

Jo, du sier noe der. Jeg tror favoritten min er ”Hostage Of Love”.

Cool! Det er nok neste singel ut vil jeg tro.

All right! Ser dere fram til konserten i kveld da?

Ja, absolutt. Det er vår siste konsert for året, så vi skal virkelig gi alt.

Det er bra. Dere har spilt i Norge to ganger før. Som oppvarming for U2 på Valle Hovin i 2005 og på John Dee i 2006. Hvordan er det norske publikummet?

Fra hva jeg husker så var i hvert fall John Dee-konserten veldig bra. Det er en god blanding av både de som danser helt fremst, og de mer seriøse lytterne som står lengre bak. Vi spilte i Stockholm for to dager siden, og det var veldig bra. Så jeg håper at det samme vil skje i Oslo i kveld. Jeg tror det.

Helt sikkert. Men Andy, jeg leste i NME nylig at Ricky Gervais hadde tegnet noe på armen din, hva var det?

He he, vi var på et tv-show i Storbritannia hvor han også var. Og plutselig tok han fram en sprittusj og skrev navnet på den nye DVD-en sin med store bokstaver på armen min. Det var visst en ny måte han skulle reklamere på da, gjennom bandhud. He he, det tok meg kanskje halvannen uke å få vasket det bort igjen. Det var morsomt da, han er veldig kul.

Ja ja, sånn kan det gå. Men i disse oppsummeringstider, så hadde det vært moro å høre hvilke album dere mener har vært de beste i 2008?

Alltid vanskelig. Jeg må innrømme jeg ikke har fulgt så godt med på ny musikk den siste tiden, så jeg kommer bare på to album; Glasvegas og Vampire Weekend. De er egentlig de eneste nye albumene jeg ordentlig har hørt på. Det er helt sikkert mye bra ute og går, men jeg må innrømme at jeg har blitt lat. Men det skal revansjeres til neste år, da skal jeg ha den beste listen.

Hva er det som egentlig inspirerer dere da?

Hmm, hver gang man hører noe bra så blir man inspirert. Hver gang jeg hører ”No One” med Alicia Keys kommer jeg i god stemning. Den har nok vært min yndlingssang de siste årene. (Kødder de eller? - red.) Det er rart det der altså, når jeg hører et nytt band eller en ny låt uavhengig om det er pop, rock eller indie, så har jeg aldri brydd meg om dette er kult eller ukult så lenge jeg liker det. Hørte den faktisk i en sportsbutikk i går, og jeg sang med.

Det der hadde jeg ikke sett for meg. Hva vil dere si til nye band som ønsker å lykkes?

Vær ærlig mot deg selv. Er du noe god? Hvis du er det, så ha tro på deg selv. Hvis du ikke er noe god, så er det bare å gi opp. Det er alt for mange band der ute.

Så til slutt, har dere noen bandtips for 2009 som man burde se opp for?

Vi spilte med et fransk band for noen uker siden, Housse De Racket. De var veldig kule. Og Gold Teeth, veldig kult afro-beat/electronica-band fra London.

Men da takker jeg for meg, også får dere ha lykke til med konserten i kveld.

Jo, takk for det.