- I 1971 var jeg seks år og hørte på Slade, sier den ene av Backstreet Girls´ frontfigurer, gitarist Petter Baarli, til musikknyheter.no.
- Jeg var litt eldre, men hørte også på Slade, legger den andre frontfiguren, vokalist Bjørn Müller, til.
Spilte med Thunders
Baarli skulle bli ti år før han fikk høre New York Dolls for første gang.
- Jeg hørte dem for første gang i 1975. Broren min hadde en demokassett. Jeg ble helt blåst over ende av Johnny Thunders gitarspill, sier gitaristen som senere skulle få muligheten til å spille sammen med en av sine store helter:
- Jeg var så heldig å få spille seks gigger med Thunders. Vi gjorde blant annet Them-klassikeren Gloria. Det var stort. En fantastisk mann, sier Baarli om musikeren som dessverre gikk bort i 1991.
Året 1975 var imidlertid et trist år for de tøffe newyorkerne. Etter to glimrende studioalbum (New York Dolls 1973 & Too Much Too Soon 1974) takket Thunders og trommeslager Jerry Nolan, som hadde overtatt stikkene etter at bandets opprinnelige trommis, Billy Murcia, døde, for seg. Herfra gikk New York Dolls aldri videre.
- Det kunne ikke gå uten Thunders, mener Baarli om den saken.
- Han hadde en tydelig signatur i måten å spille på, legger Müller til.
- The Heartbreakers og Thunders sine soloutgivelser er også fantastiske, er rockerne enige om.
- Men vi gleder oss til å spille før New York Dolls på Rockefeller. Det er en ære for oss. Det kommer til å bli tøft som faen. Og så skal vi ha fest sammen med bandet etterpå, lover Baarli.
Betydningsfulle New York Dolls
Til tross for at New York Dolls serverte verden bare to studioalbum i løpet av noen få år på begynnelsen av 70-tallet, er det ingen tvil om bandets posisjon på den amerikanske, og senere britiske, glam- og punkrock-scenen. Med sin utadvendte og direkte væremåte, smått transvestittske påkledning og utseende og sist, men ikke minst, sin kraft- og uttrykksfulle musikalske leveranse, inspirerte de band som i ettertid har fått en mer hederlig plass i musikkhistorien enn sine forbilder, nemlig Sex Pistols, The Clash, Ramones og Talking Heads. For Norges fremste rock and roll-leverandører, de prinsippfaste Backstreet Girls, rettferdiggjorde New York Dolls muligheten til å kle seg annerledes, rette knyttnever mot konformitet og det dagligdagse og, uavhengig av salgstall og topp 20-lister, spille rock slik de ville at rock skulle spilles. Med andre ord: direkte fra hjertet.
- Selv om David Johansen hadde samme sveis som mora mi, så New York Dolls sinnsyk tøffe ut. Også spilte de så overlegent bra. De var først ute og de inspirerte mange band som i ettertid har blitt store. Det er ingen tvil om at bandet har betydd mye for Backstreet Girls. De har vært en stor inspirasjonskilde for oss sammen med blant annet Ramones og AC/DC, sier Müller.
- Og Chuck Berry, påpeker Baarli.
- Ja, fy faen, Chuck Berry, han spilte som faen, fortsetter Müller.
- Han spiller ennå som faen. Jeg så han på Sentrum Scene for et par år siden. Han beveget seg ikke like mye, men han har låtene, sier Baarli.
- Men AC/DC er kongene, de spiller brutalt hardt. Jeg så dem på Wembley foran 100 000 tilskuere. Det var akkurat som om de spilte på en pub, en bar, akkurat som om de spilte her inne, sier gitaristen engasjert og peker rundt i lokalet på stamstedet Elm Street Café i Oslo.
- Husker du da vi så dem i 1980 på Chateau Neuf? spør Müller.
- Ja, 22. november. Jeg var 15 år og ble helt svett over hvor tøft det var. Agnus var sjef. Det var 1100 folk der, mimrer Baarli.
- Burde vært flere, hevder Müller.
Allerede da, som 15-åring, visste Baarli at gitaren kom til å bli hans trofaste ledsager gjennom livet. Fire år senere er Backstreet Girls dannet og et par år etter det igjen plata Mental Shakedown, riktig nok uten Bjørn Müller på vokal, utgitt. Mot slutten av dette tiåret vekker bandet mer oppmerksomhet med plata Boogie Till You Puke og eksplosive spillejobber. Müller hadde inntatt mikrofonen og det var på tide å rendyrke sine idoler fra New York Dolls, Ramones og AC/DC i enda større grad. Tross noen omveier og utskiftninger av bandmedlemmer, har verken Baarli eller Müller stoppet opp, spurt seg selv om dette er livet og vurdert å begynne på studier og få seg en skikkelig jobb, som datidens fedregenerasjon kanskje ville sagt.
- Vi er rock and roll og skal spille rock and roll til vi stuper, slår Baarli fast.
Nye bandkolleger
Omtrent samtidig som Thunders og Nolan forlater New York Dolls, sitter det en niåring hjemme hos onkelen sin i Dalarne i Sverige, mer nøyaktig småstedet Lima, og lytter til New York Dolls og andre band som sporenstreks fester seg i hans musikalske habitus.
- Onkelen min hadde alt av musikk. Det var hos ham interessen for alvor startet, sier trommeslager Martin H-Son.
Det er litt over to år siden mannen, som (tilfeldigvis?) skriver sitt etternavn på samme måten som en svensk pornokonge, ble medlem av Backstreet Girls etter at den opprinnelige trommisen, B.T. Baarli, sluttet. Trøtt av livet over grensen, pakket han trommestikkene og reiste til Oslo med håp om å opprettholde den hardtslående trommingen han hadde lagt seg til, blant annet i bandet Rampant Dogs. At sjansen senere skulle by seg i Backstreet Girls var ikke i H-Son sin tankerekke i det hele tatt.
- Jeg så dem i Sverige i 1989 og tenkte: fy faen for et band. Går det an at et slikt band kan komme fra Norge? Det var som å se AC/DC. De kunne vært fra England, Australia eller USA. Jeg var totalfan umiddelbart, sier han om sin første liveopplevelse med Backstreet Girls.
- Og så har han den platesamlingen. Helt sinnsykt! Han har alt vi digger, smetter Müller inn.
Yngstemannen i den viljesterke kvartetten, Dan Thunderbird, sier han var minus ni år da New York Dolls debuterte. Da han kom seg over på plussiden, var det også for ham et eldre familiemedlem som tok oppgaven med å guide den kommende bassisten inn på riktig spor i livet – Rock and Roll Train.
- Jeg fikk presentert mye god musikk fra min fetter hjemme i Kongsvinger, også New York Dolls. Jeg kicka med engang, sier Thunderbird.
Signerte skinnjakka
En kveld samme året som skateboard igjen blir lovlig i Norge, Berlinmuren faller og Liverpool vinner den engelske FA-cupen, befinner Thunderbird seg på Slobrua på Skarnes utenfor Kongsvinger. Han skal komme til å bli filleristet i rockelevra av et norsk band som teller til fire og uavbrutt peiser på i vel en time. Det er en kloning av Chuck Berry og Agnus Young som løper omkring og riff-herjer Slobrua denne kvelden. Det er en lang og hengslete, men alltid tilstedeværende norsk utgave av Joey Ramone som står der og lyrer fra seg rock and roll-vokal av ypperste klasse. Alt dette holdt oppe av en kompakt rytmeseksjon, en stødig grunnmur som gir gitaristen og vokalisten som unggutten ser på scenen fritt spillerom. Det er Backstreet Girls. Lenge etterpå skal Thunderbird viderebygge denne grunnmuren sammen med en svenske fra Dalarna.
- Den kvelden ble jeg Backstreet Girls-fan. Jeg ble overveldet. Jeg trodde aldri i livet at et norsk band kunne låte så internasjonalt og svært. Det var helt vilt, erindrer Thunderbird som fikk skinnjakka signert av Baarli og Müller.
- Den henger fortsatt hjemme. Jeg tør ikke røre den, forteller han.
Dermed begynte den lettere sjokkerte guttungen å utforske strengeinstrumenter:
- Jeg spilte gitar i begynnelsen, men så fikk jeg lyst til å spille bass, med plekter vel og merke.
Angre gjør han ikke. På begynnelsen av 2000-tallet fikk Thunderbird nemlig muligheten som innbytter for Backstreet Girls da den daværende bassisten ble syk. Den sjansen tok han vare på:
- Jeg har spilt i en del andre band, men da Baarli tok meg til side etter en spillejobb på Tribute i Sandnes i 2002 og sa jeg fikk jobben hvis jeg var hypp, var det bare å si opp jobben på platesjappa hjemme i Kongsvinger, pakke kofferten og flytte til Oslo.
Har det moro sammen
Der New York Dolls mistet retning og fotfeste, fortsatte Backstreet Girls å gjøre det de kan best, ja, i følge Baarli det eneste de kan - å spille rock and roll. Det har riktig nok kostet, til tider vært svært tøft, men med tolv studioalbum, en samleplate, en liveplate og en jule-EP på merittlisten, samt stadig forrykende konserter, er det enkelt å krone Backstreet Girls som landets rockekonger. 25 år etter starten viser de ingen svakhetstegn, tvert i mot en stigende formkurve i takt med alderen, noe bandets siste utgivelse, Just When You Thought Things Couldn't Get Any Worse... Here's The: Backstreet Girls, helt klart vitner om. Baarli og co har rendyrket sin egenart til fingerspissene til tross for utskiftninger i firkløveret. Dagens konstellasjon er i følge musikerne bunn solid.
- Det funker veldig bra nå. Vi har det moro sammen, liker den samme musikken og har samme ambisjonene med å spille i band. Vi er ikke ute etter å bli rike, men så lenge vi har hodet over vannet er vi fornøyde. Vi skal fortsette å trøkke til og spille rock and roll slik bare vi kan, sier Baarli og røper:
- Vi øver aldri, vi har ikke øvingslokale.
- Jeg tror vi har øvd ti ganger i løpet av de to og et halvt årene jeg har vært med i bandet, sier H-son.
- Na, elleve, korrigerer Baarli.
Likevel:
- Det er fortsatt gøy å lage skiver og reise rundt å spille selv om vi nå kanskje slapper litt av på hotellrommet og ikke hiver oss rett i drikkinga, sier Müller og understreker:
- Så lenge Lemmy holder det gående er alt mulig.
- Ting er litt mer på stell nå, men mye er fortsatt det samme. Vi er noen surrehoder, men vi gjør alt selv, har ingen som hjelper oss. Vi elsker dette, sier Baarli og tar seg en røykepause på utsiden.
Og kanskje nettopp der ligger noe av drivkraften bak Backstreet Girls, en agens som muligens New York Dolls manglet da Baarli var ti år og hørte dem for første gang, uten å vite da at bandet ikke eksisterte lenger. Kanskje manglet New York Dolls den energikilden som Backstreet Girls besitter? For det høres enkelt ut, men det er også smittende, når bandet setter ord på hvorfor de fortsatt holder det gående til tross for at oppmerksomheten fra de helt store plateselskapene uteblir og de aller største kommersielle festivalene ikke en gang vurderer å booke dem.
- Vi digger hverandre, digger det vi gjør og vi lager sånn musikk som vi liker. Vi er troverdige og det begynner folk å skjønne nå, understreker gutta i kor.
Attitude er viktigst av alt
Samme året som Backstreet Girls feiret 20-årsjubileum i 2004, samlet New York Dolls-medlemmene David Johansen, Sylvain Sylvain og Arthur Kane (sistnevnte døde like etterpå) seg etter nesten 30 år fra hverandre for å spille en gjenforeningskonsert og lansere et nytt studioalbum - One Day It Will Please Us to Remember Even This. Tidligere i år kom nok et album, Cause I Sez So, og til tross for mindre sminke og mer normal klesvei, viser New York Dolls at de fortsatt mestrer sin egen sjanger.
- Jeg liker den nye plata selv om jeg synes dem var tøffere på 70-tallet. Likevel viser de at de kan, sier Baarli og får tenning:
- Det jeg liker, eller spesielt likte før, med New York Dolls, er ´attituden´. Også platene selvfølgelig, men denne holdningen til det de driver med, at det er ekte, at de gir seg faen, sier dra til helvete, gir deg en midt i trynet, du vet, vi mot resten, det er det jeg liker så jævlig bra med dem. De har ´attituden´. Har du ikke den, har du ingenting.
- Det er som med Backstreet Girls. Vi har det samme. Vi er ekte, vi driver med dette fordi vi digger det, fordi vi synes det er gøy å spille, ikke fordi vi tror at vi skal bli millionærer eller kjendiser. Vi er et helvetes liveband, vi blåser alt og alle over ende, poengterer Müller.
- Riktig, vi gir alt uansett og vi ser jo på konserter at folk digger det, at de blir revet med, får en opplevelse. Det er rock and roll for faen, ikke sånn som mange av banda som spiller i dag driver på, bare tull, altfor snille og vellykkede, mener Baarli og legger til:
- Folk som spiller i band i dag bor i store flotte villaer i Asker eller Bærum, kjører pappa sin bil og spiller i band på kveldstid. De tror de skal bli store, men varer bare et par år før de finner seg noe annet å gjøre.
- Det må være ekte, ikke noe sånn Kiss-greier. Jeg skjønner ikke at de får sove om natta, sier Baarli mens han reiser seg for å ta en ny røykepause.
Lever for spillejobber
For gutta i Backstreet Girls er konserter en av de viktigste pulsårene i rockens kretsløp. De lever og ånder for spillejobber. Det er det som holder hjerterytmen gående. Stadig nye fans dukker opp foran scenen der disse fire karakterene viser sin ektehet, og nettopp det gir musikerne enda større motivasjon til å eksistere og fortsette å utvikle seg.
- Vi har mange trofaste fans, men får stadig nye. På konserter ser vi også en tendens til at unge folk kommer og hører på oss og digger det de hører, sier Thunderbird og forlater lokalet for å fylle opp Malboro-kontoen til en billig penge etter tips fra vokalisten.
Litt senere kommer han tilbake uten røyk og et par hundre kroner fattigere.
- Helvete heller. Ja, ja, det var heldigvis bare et par lapper, sier han og roer møtet med Oslos forretningsliv i undergrunnen med en kald slurk.
Müller ser på klokka og får et snev av dårlig samvittighet ovenfor Thunderbirds virkelighetsmøte, men fortsetter:
- Det er all mulig slags folk som kommer på konsertene våre. Vi ser småbarnsfedre som står der sammen med barna sine og digger oss, det er ungdommer, damer, streitinger og til og med forretningsfolk, sier han og understreker:
- Det er jo de eldre bandene og artistene, ikke de nye, som holder koken og leverer magiske konserter i dag. Jeg har en tenåring i huset og selv han går på konserter med gamle gubber.
At konsertmentaliteten for rock and roll er tilbake er imidlertid Müller svært glad for:
- Det er bra at publikum er tilbake på konsertarenaer, og de liker det også. Det var en periode på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet hvor du kunne gå på festivaler og så stod det bare et par typer i ro oppe på scenen og skrudde på noen knotter. Sånn som disse Chemical Brothers, eller hva faen de heter. Det er ikke livekonserter det, sier han.
For Baarli er det ingen annen retning:
- Vi kan bare dette og det akter vi å holde på med til vi ikke klarer mer, sier gitaristen som i en NRK-dokumentar fra innspillingen av Party On Elm Street i 1989 uttalte at de skulle spille til de ble femti. Vel, nå er Müller inne i sitt siste år i 40-årene og Baarli nærmer seg. Gi seg skal de likevel ikke:
- Vi skal fortsette. Når jeg blir for gammel til å løpe omkring, skal jeg kjøpe meg en dress og sette meg på en bar og spille blues, sier han.
Müller forteller at for ham er det meningsløst å spille uten Baarli ved sin side.
- Han er verdens beste gitarist. Det mener jeg. Det finnes faen meg ingen som ham. Jeg spilte med en del andre mens jeg over en fireårsperiode på 90-tallet var ute av bandet, men det er med Baarli jeg har kjemi, det er med han det funker optimalt. Jeg kan ikke spille med andre.
Baarli takker og bukker for Müllers karakteristikk av ham og gir de samme tilbakemeldingene til vokalisten.
- Når tiden er inne får vi sette oss på en bar sammen og spille blues, Bjørn, avslutter han.
Alle foto: Morten Andersen og Erik Berg-Johansen
Backstreet Girls på MySpace
New York Dolls på MySpace
