I Los Angeles i 2002 slo fire gutter seg sammen for å skape et av dette tiårets beste hardcore punk band. Matt Caughthran tok ansvaret for vokalen, Joby J. Ford skulle trakterer gitaren, bassen sto James Tweedy for og Jorma Vik skulle spille trommer. Navnet på bandet hentet de fra østkysten, rettere sagt The Bronx! Bandet fikk raskt et rykte på seg til å være et fenomenalt liveband og etter bare å ha hatt 12 spillejobber fikk de tilbud om platekontrakt, noe de i første rekke avslo. Debuten, den selvtitulerte The Bronx ga de ut på eget selskap høsten 2003. I 2006 kom deres andre album, nok en gang selvtitulert, og det først på et stort plateselskap, og høsten 2008 kom deres tredje og siste selvtitulerte album så langt. I løpet av den tiden ble James Tweedy erstattet av Brad Magers og Ken Horne ble et nytt tilskudd til bandstammen. Gjennom disse årene har de The Bronx bygget seg opp en stor fansskare her til lands, men har aldri tatt bryet med å ta veien innom Norge. Før nå!

I en ombygd lastecontainer møter Musikknyheter på vokalist Matt og gitarist Joby, der de sitter i en svart IKEA sofa og drikker sportsdrikk fra flaske. Begge er litt slitne etter å ha vært på byen dagen før for å få med seg det legendariske Adolescents på Garage. Men de våkner fort til liv når de blir spurt om hvorfor det har tatt seks år å få dem til å spille i Norge.Du skjønner, det er egentlig ganske enkelt, forklarer Matt og kikker lurt bort på Joby. Joby her har norske aner og han har vært så redd for å komme hit og spille, for han tror at alle vil hate oss. Det viser seg jo nå at alle her i Norge er snille og greie, så han hadde ikke noe å frykte allikevel, sier Matt lurt. Joby er ikke helt enig i den tankegangen og poengterer videre at de har fått flere tilbud om å spille i Oslo tidligere det har bare ikke passet. Du har vært litt redd for å komme her, bare innrøm det! fortsetter Matt. Plutselig blir de sittende i ti minutter å diskutere og Joby uttaler Vi er akkurat som Eddie Van Halen og David Lee Roth. Hvor jeg er Eddie og Matt er David. Det er jeg som bestemmer til slutt her. Om det er sånn det skal være så får jeg vel bare slutte da, så kan du både spille gitar og prøve å synge med en plastpose tredd over hodet for å få ut de skrikende partiene repliserer Matt humoristisk. Heldigvis finner de tonen kjapt, og vi slipper å oppleve problemer som i det ekte Van Halen denne ettermiddagen.

The Bronx har vært konsekvent på å kalle alle album de har gitt ut for det samme, nemlig The Bronx. Grunnen den er egentlig ganske enkel i følge guttene selv. Vi ønsket å ha fokus på designet til albumet og da ble det bare slik at vi fortsatte med å kalle albumene det samme. Det er Joby her som lager designet, så derfor ble det slik vi ville ha det. I tillegg så kom det først albumet vårt ut midt i starten på denne iPod generasjonen. Og vi tenkte derfor at vi kunne irritere litt med å kalle alle album det samme slik at de ble vanskelig å klassifisere. Nå ser vi dessverre at folk har begynt å setter nummer I, II og III etter albumene, det var aldri meningen, sier Matt med et smil. The Bronx er i disse dager ute med et sideprosjekt, El Bronx, hvor de gir ut en egen mariachi plate. Mye av grunnen til at de valgte å gi ut en hel plate har med irritasjonen over akustiske versjoner av kjente sanger. Vi fikk et tilbud om å spille en av våre sanger akustisk, eller unplugged som det så fint heter. Jeg har alltid vært skeptisk til dette MTV unplugged styret for det ødelegger sanger mer enn det hjelper. Og siden vi alle alltid har vært store fan av mariachimusikk så ble det til at vi spilte inn en marichiplate samtidig som vi spilte inn vårt siste album. Da viser vi folk at vi kan mer enn bare punk og vi slipper dette akustisk styret. For om jeg må høre en til akustisk versjon av Eric Clapton sin Layla så dør jeg sier Joby gravalvorlig. Den eneste unplugged versjonen som skal få kredit er Kiss. De er jævla bra akustisk utdyper Matt.

Turnelivet er noe guttene i The Bronx setter pris på og det er også litt av grunnen til at de startet side prosjektet El Bronx. Men det er ikke alt. Dette er vel en god anledning til å offentliggjøre mitt og Joby sitt nye band, hvor jeg synger og spiller gitar, og Joby dundrer på trommene sier Matt med et stort smil. Judas Nights ( eller Knights red. anm.) kaller vi oss og vi sparker balle!. The Bronx har planer om å komme tilbake til Oslo i løpet av høsten og da med noe de selv beskriver som et rullende musikksirkus. De håper å få tatt med alle tre bandene de spiller i, for da får de, som de selv sier ironisk: Tre ganger så mye mat, tre ganger så mye alkohol og tre ganger så mye penger. Det kommer jo til å bli fantastisk!

Los Angeles er hjemstedet til The Bronx noe de selv mener kan merkes både på musikken og på hva de blir inspirert av. Joby forklarer ganske enkelt hvorfor det ofte er stor forskjell mellom musikkscenen i New York i forhold til L.A. Helt enkelt så er det ikke så rart at det kommer masse band fra New York som høres veldig minimalistiske ut. Greia er at de som oftest ikke har bil, og dermed ikke har muligheten til å frakte rundt på masse utstyr og slike ting. Ser du derimot på band fra California og L.A så har jo alle en van eller noe, og da bygger de ofte en vegg av forsterkere og det høres jo også på lydbildet. Jeg kan uten tvil si at om vi ikke vokste opp i LA, men for eksempel i en liten by i Idaho, så ville vi hørtes helt anderledes ut. Inspirasjonsmessig er det heller liten tvil om hvem som Matt og Joby holder høyest. I filmen What We Do Is Secret en film om punklegendene The Germs, så spiller The Bronx rollen til Black Flag. Et band mange mener er det definitive punkbandet fra L.A. Det er jeg helt enige i, og jeg elsker Black Flag. Det at de alltid bare ga faen i hva folk sa og gjorde det de selv ville er det som jeg synes kulest. Det at de spilte på steder som ingen andre band ville spille på som skoleball og i kjellere, gjør at de alltid vil være store helter for min del utdyper Joby.

Gitarist Joby har en gang uttalt "I missed when fashion came into music, and where fashion dictates what you can and can't do" et utsagn som passer veldig bra for The Bronx. For hos dem er det musikken som er fokuset, og de er mer og mer skeptiske til det enorme fokuset på stil. For oss er ikke punk det å ha hanekam og kjettinger hengende fra beltet, selv om det er forståelig at noen ønsker at det skal være det. For min del personlig er punk det å bryte konvensjoner. Elvis er for eksempel så punk som det er mulig å bli. Han stilte opp på tv, som hvit mann og spilte svart musikk, noe som var helt i mot alle konvensjoner og regler. I tillegg er han vel den eneste mannen som var så sensuell at de måtte filme han fra magen og opp for at kvinner ikke skulle bli gale. For min del er det hva punk dreier seg om sier en tydelig engasjert Toby. Vokalist Matt begynner samtidig å se veldig sliten og trøtt ut, men våkner litt til liv når vi spør om hva han mener med tekstene sine. I "Knifeman" på deres siste plate starter sangen med tekslinjen "I want to be original, I want to be surrounded by art. But everything is digital, the formulas are fallin’ apart." I følge Matt avspeiler den teksten mye av hans maktesløshet mot populærkulturen og som han selv sier det irritasjonen og resignasjonen mot at alt det som er populært av musikk er dritt! Personlig var det slik jeg følte det for noen år siden da alt som ble populært var dårlig musikk, av dårlige band og artister, og det er en følelse jeg enda har. Selv om musikk er subjektivt, så er det av og til vanskelig å forstå hvorfor den populære musikken alltid må lages av dårlige artister.

The Bronx er et av mange band som kan takke internett og andre nye kommunikasjonskanaler for at musikken deres har nådd ut til folk i hele verden. Bandet selv ser både fordeler og ulemper med den nye virkeligheten for artister. På den ene siden så synes jeg det er bra at plateselskaper går på trynet og ikke får inn penger. I alt for mange år så har de lurt til seg penger fra artister og nå får de endelig smake sin egen medisin. Jeg vet ikke hvordan det er her i Norge, men i USA går plateselskaper konkurs hele tiden. Og det har jo alltids eksistert piratkopiering, men tidligere var ikke bransjen like nøye på det. I vår ungdomstid gav vi hverandre mix-tapes og senere kom brennecdene. Nå er det piratkopiering, og snart vil det komme enda nye områder. Sånn er virkeligheten, og det er ikke noe vi kan gjøre for å stoppe det. På den andre siden er det jo slik at vi som artister gjerne skal kunne leve av den musikk vi lager, og det å utgi en plate er enda det som skaper identiteten til et band. Men vi har ærlig nok ikke opplevd noengang å fått store sjekker for platesalget vårt, så vi merker egentlig ikke så mye til piratkopiering og den slags. For band som Metallica er det sikkert anderledes, men får vår del er det vel ikke noe krise uansett, sier Joby som nå virker like engasjert som en politiker på valgdebatt.

To timer senere står en haug våte mennesker i klynge foran Sjøsiden i Middelalderparken og midt ute blant dem i regnværet står Matt og hyler. The Bronx har gjort sin Norgesdebut og de imponerte stort. Og det var det de hadde planer om når vi forlot dem i containeren etter en halvtimes prat. Det har gått seks år før vi har greid å kommet oss hit, så da må vi jo ta igjen alt på denne konserten. Jeg tror det blir bra!


Anmeldelse av konserten på Øya!