Født 7. desember 1949 i Pomona, California, jeg drikker mye ved enkelte anledninger og er ganske god i biljard, og min forestilling om en flott tirsdagskveld er Manhattan Club i Tijuana. Jeg liker tåke, trafikk, rare mennesker, biltrøbbel, bråkete naboer, tettpakkete barer og bruker mesteparten av tiden min i bil på vei til kino. Dette skriver mandagens bursdagsmann i presseskrivet i forbindelse med lanseringen av sitt andre album, The Heart Of Saturday Night i 1974, året etter den fantastiske debuten Closing Time. Skrivet er gjengitt i Mac Montandons antologi, Innocent When You Dream, som er en samling intervjuer og anmeldelser av Waits. Til tross for gode kritikker, ble det ikke noe stort gjennombrudd for den amerikanske artisten. Han forble en kultfigur som gjorde klubbkonserter og oppvarmingsjobber for artister som blant annet Frank Zappa, John Prine og Martha and the Vandellas.
Jakten på Waits
Waits kultfigurstatus vokser stadig. Forskjellen er at han selv nå er hovednummeret. Han har blitt en ettertraktet liveartist. Det er en eksklusivitet for konsertsteder å få fyren på kroken, og for publikum å få billetter. I hvert fall i Europa. Derfor må man benytte sjansen når den byr seg. Det gjorde dessverre ikke Den Norske Opera, men derimot kulturjournalist, forfatter og hardbarka Tom Waits-fan, Tom Stalsberg i Dagbladet. Da Waits kom til Irland og Dublin i slutten av juli 2008, reiste Stalsberg over for å bli frelst - igjen, som han sier. Senere tok han turen til USA, sammen med forfatter og muligens enda større Waits-fan, Lars Saabye Christensen, for å følge i artistens fotspor og kanskje få et glimt av ham, ja, til og med få møte ham.
- Saabye Christensen var invitert til å være gjesteredaktør i Magasinet. En av hans mange gode forslag til reportasjer var å lage en sak om Waits, helst et møte. Det viste seg imidlertid å være vanskelig. Vi forsøkte mange innganger uten hell, sier Stalsberg til musikknyheter.no.
Men:
- Vi gjorde jo det som er det fineste i hele den skrivende verden: reise på tur med et knippe tekster i kofferten og observere, delta, le, drikke, smile og reise i hans skakke univers, understreker han.
Stalsberg skal lede bursdagsfeiringen av Tom Waits sin 60-årsdag på Rockefeller mandag 7. desember. Dit kommer også blant annet artisten Johnny Hide som, sammen med to kamerater, skal spille to av sine favorittlåter med Waits, Broken Bicycles og (Looking For) The Heart Of Saturday Night:
- Det er planen. Resten av kvelden tenker jeg vi improviserer ved hjelp av litt øl og en haug glimrende artisters fremføringer av fantastisk musikk, sier Hide til musikknyheter.no og legger ikke skjul på skuffelsen over at Waits ikke kom til Norge under fjorårets turné:
- Bjørn Simensen (Operasjef fra 1997-2009, red.anm.) har noe stygt på samvittigheten sin som han bør rette opp, for han blir ikke tilgitt før jeg har sittet i Bjørvika og fått sett og hørt Tom Waits i ett par timer, sier han.
Kapasitetsproblemer og teknisk vedlikehold, brukte Simensen som forklaring på at Waits ikke fikk plass i programmet.
- Vanvittig. Operaen vet åpenbart ikke hva de går glipp av, uttalte Espen Slapgård i plateselskapet Bonnier, som distribuerer Waits' plater i Norge, til VG.
Som et plaster på såret anbefaler musikknyheter.no Waits-entusiaster, som ikke fikk oppleve artisten live, å skaffe seg den nylig utgitte Glitter And Doom - Live. Her har Waits og hans kone, Kathleen Brennan (jeg giftet meg ikke bare med en vakker kvinne, men også med en platesamling, har Waits uttalt om sin kone), selv produsert og satt sammen låtene fra turneen slik at lytterne skal få en tilnærmet optimal konsertopplevelse. Alt det du elsker med Waits - de skeive låtene, de fantastiske balladene, den grove røsten, de geniale tekstlinjene og de herlige små og store anekdotene - er å finne på denne utgivelsen.
Liker seg blant utskudd
Waits liker, er nesten en forkjemper for, støy, larm og mennesker på utsiden av det regelmessige samfunnet. Det er på skråplanet han finner ro, det er blant utskuddene han er i sitt rette element. Eller som han selv sa under et intervju i mars 1978 som en kritikk mot blant annet Crosby, Still & Nash, som Waits for øvrig omtaler som Crosby Steals the Cash:
- Jeg trenger en til slik gruppe like mye som jeg trenger en ny pikk. Jeg lytter heller til en ung gutt i skinnjakke som synger ´I wan´t to eat out my mother´ enn til disse smakløse fyrene med sine cowboy-boots og broderte skjorter som spiller ´Six Days on the Road´.
Waits´ musikk er som lange bilturer i regnet og i mørket eller korte striper blant neonlys og reklameskilt, som dunkle nattklubber tettpakka av all slags karakterer eller en whisky alene i baren. Biler, motell og barer er sentrale temaer i Waits´ musikk og livsstil. Dette får vi et godt innblikk av i et intervju som skribent for ZigZag, Peter O´Brien, gjorde med Waits i 1976. Han har aldri vært i USA før, men har dette utrolige fantasibildet av landet som han vil at Waits skal beskrive nærmere.
- Ta meg med på en tur rundt i Amerika. Start hvor du vil, ta så mange avstikkere og blindveier som du vil, sier O´Brien.
- Hvor vil du begynne? spør Waits og nevner haugevis av potensielle byer og steder før han avslutter med å si at intervjueren kan dra hvor som helst bare han har penger til bussbilletten.
- Hvor vil du dra? spør O´Brien.
- Hvis jeg har billett, mener du? responderer Waits og forteller om veier han ville kjørt i en sort 4-dørs Cadillac fra 1954, om motell han ville overnattet på og barer han ville drukket på.
- Ved Travellodge Motell er det drøssevis av fortausprinsesser eller kveldens dronninger. Du kan få omtrent alt du vil ha. Du kan bøye deg og klø deg i ræva og seks jenter vil stoppe opp og spørre om du vil ha en date, sier Waits og holder fortellerkunsten oppe:
- I Phoenix er det skikkelig kaldt om vinteren. Jeg gikk faktisk fra Phoenix til Goodyear en natt. Fikk ikke haik. Jeg vet ikke hva det var, jeg var velkledd og greier. La meg ned midt i veien og latet som om jeg var død, men ingenting skjedde. Jeg vet ikke, det avhenger av hva du er og hva du er på utkikk etter. Vil du ha spenning, kvinnfolk, vil du kjøpe en klokke eller sumpland i Florida? Du har tid til det og vi kan møtes i bunnen av en flaske Scotch whisky. Jeg liker barer, sier Waits og informerer om at det finnes flotte barer i Philadelphia og New York City og The Sportsman i Denver, Colorado, som ikke åpner før klokken fire på natten og stenger igjen ved daggry.
- Det svinger, påpeker Waits og ber O´Brien om forståelse for at han dessverre ikke kan gi et komplett bilde av USA på sparket, samtidig som han berømmer spørsmålet.
Stalsberg og Saabye Christensen fant en god del av dette i deres søken etter mannen og myten Tom Waits. Så mye at det nå blir bok av det.
- Waits er jo opptatt av at hans tekster inneholder referanser til byer, steder, navn, mat, barer osv. På den måten er dette et prima utgangspunkt for å reise uten avtaler av noe slag: en klassisk dokumentarisk feature, forteller Stalsberg og fortsetter:
- Hva vi fant? Ingenting som vil gjøre verden til et bedre sted, men vi fikk et svalestup inn i Amerika på hjørnet av 1969 og 2009. Og det blir bok av i januar. Lars Saabye Christensen, Lars Evind Bones (foto) og meg. Tittel: Men Buicken står her fremdeles, sier han og legger til:
- Waits for President!
En hybrid
Siden debuten i 1973 har Waits utgitt over tjue album, flere kompilasjoner og bidrag til ulike utgivelser, samt hatt en rekke filmopptredener. Han har blitt covret av artister som Bruce Springsteen, The Eagles og Ramones. Selv har han hele tiden gjort sin egen greie, gitt faen i kommersialisme og PR-jippo for å selge flere plater, for å få oppmerksomhet fra folk flest. Mystikken og myten rundt fenomenet Waits har vokst seg større og større siden begynnelsen av 70-tallet. Det skulle imidlertid bikke andre halvdel av 80-årene før Stalsberg fikk nyss om den amerikanske artisten.
- Waits ble oppdaget av en god kamerat som igjen tipset meg om ham. Dette var i forbindelse med hans konsert på Konserthuset i 1987, en konsert jeg selvsagt ikke kom meg på fordi det var noen damer og styr som tok overhånd. Dumt, men ærlig, forteller han og utdyper fascinasjonen for musikeren:
- Han var og er en fyr som gir noe helt annet enn alle andre: tekstene er helt spesielle, en hybrid av folklore, beat, on the road, støv, tøv, vemod, sorg og det komplette idioti. Herlig? Jepp! Jeg drev platebutikk på denne tida og vi kjøpte inn Waits-skiver. Det var LP´er som få kjøpte, men vi fikk da det vi trengte.
Det og mer til fikk Pixies-frontmann, Frank Black, da han som tenåring så Tom Waits opptre for en lokal nyhetsstasjon i Los Angeles. I forordet til Innocent When You Dream, skriver Black:
- Jeg hadde ikke peiling på hvem han var, men stoppet likevel for å se på tv. Han hang over sitt lille keyboard som var dekket av søppel, men spilte varsomt og du fikk en følelse av at hvis han trykket hardere på tangentene så ville all stæsjet hans falle på gulvet. Det var en stor nesten tom flaske sprit blant skrotet hans. Han sang halvveis smilende til seerne. Jeg var både imponert og kanskje litt skremt.
Hides møte med Waits´ musikk kunne godt vært hentet ut av en Waits-sang:
- Jeg møtte en amerikaner på gata i Bergen i 1997, som tydeligvis ikke visste helt hvor han var eller hvor han skulle. Etter noen pils endte han opp med å ta med seg bagen sin til leiligheten min og ble boende der i fire måneder. Han hadde et stort oppheng på Tom Waits og siterte herren i de fleste situasjoner. Spesielt ´Rain Dogs´ er lyden av sommeren 1997 og mitt første ordentlige møte med Tom Waits. Amerikaneren bor forresten i Norge fortsatt og er gift med en venninne av meg, forteller han.
- Waits har en formidlingsevne som er få forunt. Du tror rett og slett på det han synger. På for eksempel ´Closing Time´ er han en gammel mann som synger til ungdomskjæresten sin i sangen ´Martha´, og til tross for at han da var i første halvdel av 20-årene, tror du på ham. Jeg oppdager til stadighet finesser og merkelige ting på låter som jeg har hørt hundrevis av ganger. Mannen er også en knallgod skuespiller, sier Hide om sin fascinasjon for mandagens jubilant.
Relansering av Orphans
Ved utgivelsen av Swordfishtrombones i 1983 kom en endring i Waits sin musikalske retning. Han byttet plateselskap fra Asylum til Island Records, og utforsket nye instrumenter enn piano og gitar som var gjennomgående blant utgivelsene på 70-tallet. Waits gikk nye veier og begynte å eksperimentere mer enn tidligere. Han blandet sjangere og fikk det berømte skrangletoget på sporet.
- Da jeg noen år senere bodde i Boston hørte jeg Tom Waits på plate for første gang. Han hadde nylig sluppet ´Swordfishtrombones´. Den har jeg hørt på hele tiden siden da, skriver Frank Black og forteller videre at når han hører en Waits-plate så får han lyst til å lage en plate selv:
- Jeg blir glad. Det høres ut som så mye moro, og da mener jeg ikke sånn berg- og dalbane-moro, men mer sånn knuse et vindu-moro, som å bli med i den franske fremmedlegionen.
Den fikse blandingen av sjangere, alltid med et teatralsk preg, som blues, tango, country og folk m.m. har Waits vedlikeholdt og videreutviklet gjennom 90-tallet. For eksempel med plater som Bone Machine og Mule Variations. I det første tiåret i det nye årtusenet har Waits tatt oss til nye steder, latt oss møte nye karakterer og kommentert samtiden i utgivelser som Blood Money, Alice, Real Gone og sist, men ikke minst, Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards. Sistnevnte, som på artistens 60-årsdag relanseres i begrenset opplag på vinyl med seks bonusspor, er Waits sitt mestselgende album med over en millioner solgte.
Albumet fra 2006 inneholder tre plater med forskjellig innhold og presenterer samtlige sider ved Waits: Brawlers er mer rock- og bluesorientert, den litt mer røffe varianten, Bawlers er roligere med nydelige ballader slik bare Waits kan, en perfekt plate for mørke høstkvelder, kalde vinterkvelder og hele juleferien, mens Bastards viser den mer eksperimentelle utgaven av Waits hvor han snakker, snekrer og styrer, som en gal professor amok på laboratoriet. Platen er sublim og for meg et av tiårets beste utgivelser.
- ´Orphans´ er rar, glad, god, fin, stygg, pen, egg og bacon, men ´Swordfishtrombones´ er en av mine favorittplater med Waits, sier Stalsberg, mens Hide ennå ikke har fått satt seg inn i albumet, samtidig som han vet at han ikke blir skuffet når han skal gjøre det:
- Har ikke fått tid til å lytte skikkelig til ´Orphans´ ennå, men av det jeg har hørt virker det ikke som om jeg kommer til å bli skuffa denne gangen heller gitt! Mine favorittalbum er ´Closing Time´, ´Small Change´ og Rain Dogs´. I den rekkefølgen også, sier Hide og kommer med følgende bursdagshilsen til Waits:
- Kjære, Herr Waits! Gratulerer med 60! Hvis du lover å komme til Oslo for å spille, skal jeg forsøke å ikke gjøre deg flau med å synge dine låter igjen.
Konferansier Stalsberg gleder seg til å lede artister og publikum gjennom feiringen på Rockefeller i dag og har følgende forventning til kvelden:
- At alle sammen tar på seg hatt og roper STAY BEHIND THE MULE.
Det er som Frank Black sier:
- Det er mulig Tom Waits lyver om fortiden sin, men han forteller deg alle sine hemmeligheter.
NB! Samtlige gjengivelser fra Innocent When You Dream er mine oversettelser.
Kilder:
Montandon, Mac: Innocent When You Dream: Tom Waits, The Collected Interviews, 2005.
Jakten på Waits
Relansering av Orphans
Den fikse blandingen av sjangere, alltid med et teatralsk preg, som blues, tango, country og folk m.m. har Waits vedlikeholdt og videreutviklet gjennom 90-tallet. For eksempel med plater som Bone Machine og Mule Variations. I det første tiåret i det nye årtusenet har Waits tatt oss til nye steder, latt oss møte nye karakterer og kommentert samtiden i utgivelser som Blood Money, Alice, Real Gone og sist, men ikke minst, Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards. Sistnevnte, som på artistens 60-årsdag relanseres i begrenset opplag på vinyl med seks bonusspor, er Waits sitt mestselgende album med over en millioner solgte. 
