Da Sandvika-musikeren Jens Carelius i 2008 ga ut sine første sanger, var The First Songs bare tilgjengelig på CD og mp3. Det var ikke mulig å lytte til albumet fra vinyl.

- Den skulle vel egentlig ut på vinyl, men jeg tror økonomien hos plateselskapet ikke strakk helt til. Dessverre ble det da kun CD, sier Jens Carelius til musikknyheter.no.

En begynnelse

Nå er imidlertid albumet ute i det riktige formatet, og bakgrunnen for det er egentlig enkel:

- Jansen Plateproduksjon, som er mitt nåværende label, syntes at plata fortjente å komme ut på vinyl. Erik Jansen var involvert under den originale utgivelsen, så han har et eierskap til skiva, forteller Carelius og legger til:

- Jeg synes jo også at skiva passer langt bedre på vinyl enn CD, så det var deilig og endelig få den ut slik den opprinnelig var ment.

Han synes likevel ikke resultatet er optimalt:

- Jeg har aldri vært spesielt fornøyd med plata, mest på grunn av vokalen og kvaliteten på låtene generelt. Ettersom sangene var såpass på demostadiet, og jeg ikke helt hadde utviklet meg som sanger og låtskriver, bærer den preg av naivisme og ufullstendighet i utrykket. Men den står fremdeles støtt som det den var ment som - en begynnelse, sier han.

picture

Bevisst på lyden

Dette er ærlige ord fra Carelius. Han ser fremover, ønsker å utvikle seg, bli en stadig bedre musiker og låtskriver. The First Songs markerer starten på hans karriere. Den er fortsatt ung, men allerede på sin andre plate, The Beat Of The Travel, som kom ut i fjor til strålende kritikker (8/10 her på Musikknyheter), hører man en artist i framgang. Carelius fikk med seg flere musikere, tok i bruk mer utstyr og utviklet ferdighetene sine fra debuten. Han var rett og slett bedre forberedt. Likevel har The First Songs mye interessant ved seg, både ved innspillingsfasen og det endelige resultatet.

- Låtene var mer ment som en demo, og på den tiden var jeg mildt sagt opphengt i spolebåndsmaskiner, gamle ekkomaskiner osv, så jeg var veldig bevisst på lyden. Alle sangene er spilt inn på en Tandberg 3300x, som jeg fikk av faren min. Tror vi brukte noen gamle Neumann M7, som vi for øvrig også brukte på ´Beat Of The Travel´, sier Carelius og fortsetter å fortelle om innspillingen:

picture- ´Summer Skin´ og ´Song#1´ ble spilt inn i 2006 på et øvingslokale jeg da hadde sammen med mitt daværende band, The Guests. Kristian Berg står for opptaket. Resten av låtene ble året etter spilt inn over to dager på Rodeløkka i Oslo med Øyvind Røsrud Gundersen bak bordet. Vi spilte inn rundt 20 låter og mange ble skrevet under innspillingen. Jeg var vel ikke så veldig godt forberedt.

Mer dybde ved vinyl

Helt uavhengig av Carelius´ forberedelsesperiode til innspillingen av The First Songs, er det som lytter fantastisk å høre hans gitarspill og stemmebruk på denne vinylutgaven. Det lyder bortimot perfekt i dette formatet. Kombinasjonen er ikke ny, men Carelius gjør det på en helt egen måte som skiller ham fra mange andre gitarister, sangere og låtskrivere. Som unggutt gikk han i gitarlære og lærte å spille spansk gitar. Synge begynte han ikke å gjøre før i slutten av tenårene. Deretter sang og spilte han seg gjennom en bluestrio før han fant veien til sitt eget uttrykk. Hans store forbilde er Bert Jansch, men også Nick Drake-referansen er tydelig. Selv har Carelius aldri lyttet spesielt mye til Drake:

- Jeg visste ikke om ham før jeg fikk høre at vi hadde likheter, noe jeg absolutt hører selv. Under First Songs-perioden var jeg ekstremt besatt av Bert Jansch, Pentangle og den stilen der. Artister som har inspirert meg over lengre tid er, i tillegg til Jansch, for eksempel Tom Waits, Robbie Bascho, Leonard Cohen, Ennio Morricone og Fairport Convention, sier han.

- Jeg hører fremdeles på noen av de samme artistene som jeg gjorde under First Songs-perioden, men det voldsomme britiske folk-soundet er vel mindre representert. Akkurat nå hører jeg en del på Steve Reich, Can, Debussy, Elephant9, Phillip Glass, Susanne Sundfør, A Tribe Called Quest og masse annet, legger han til.

Det er ingen umiddelbare hits på The First Songs som kunne ha aket rett ned i P3-redaksjonen og rett ut på lufta. Det kreves litt mer å lytte til Carelius, og det betyr at man må ha tid, man må høre etter, ikke spille plata i bakgrunnen mens man konsentrerer seg om andre ting (selv om den fungere på den måten også). Derfor passer det så bra at Jansen Plateproduksjon nå slipper albumet, slik at vinylelskere kan spasere til platebutikken eller bestille den over nettet, glede seg hele veien hjem fra butikken eller postkontoret, pakke den ut, fjerne plasten, løfte lokket, dra ut innecoveret, helle plata ut slik at den legger seg mellom tommelen og pekefingeren, så plassere den mellom håndflatene, slippe den over den lille runde stolpen i midten av spilleren, løfte armen og sette stiften forsiktig ned på den sorte vinylen som snurrer rundt foran deg og bare venter på å få gi deg en herlig opplevelse, som om den sier til deg: Sett deg ned, slå ned stolryggen, legg beina på puffen som spretter frem, lukk øynene og lytt til meg. La oss være sammen en stund uten avbrytelser. Vinylen er en god venn, og Carelius er ikke i tvil om hva formatet betyr for ham:

- Vinyl betyr veldig mye for meg. Jeg kjøper i hvert fall mer og mer av det, og nå i dag hvor albumet er mer og mer på vei bort og singlene fremtredende, tvinger vinylen deg på en god måte til å måtte lytte og bruke tid på artistens verk, sier han.

pictureLiker vinylcovre

Han blar i vinylutgaver på Råkk & Rålls i Oslo, tar opp The Costello Shows King Of America og titter på den.

- Tøft cover, sier han og peker på en skjeggete Elvis Costello som er avbildet med briller og et kongelig hodeplagg.

Det å sjekke ut plater i butikker, bla i hyllene, studere covere, sjekke platas kvalitet og lete etter spesielle utgivelser, er en viktig del av vinylinteressen. Den er nesten like viktig som å sette seg ned å høre på den, ta inn den gode lyden, lytte gjennom det gode albumet, låt for låt, side for side. Ingen random her i gården. Denne musikkopplevelsen er for Carelius ikke like tilstedeværende i andre formater:

- Kontrasten mellom vinyl og for eksempel Spotify, er jo rimelig stor. Når jeg lytter til mp3 skipper jeg låter hele tiden, hopper fra artist til artist og så videre, men når jeg setter på vinyl, så setter jeg meg ned og lytter gjennom hele plata. Dessuten er det en veldig estetisk ting med stort ´coverart´ og personlighet. Og ikke minst lyden, som jo har varme og dybde som aldri mp3 eller CD kan bringe ut, sier han.

Carelius studerer et Elton John-cover, påpeker noen detaljer, holder opp ´Fem fyrer med ved´ av Vazelina Bilopphøggers, sier det er et artig cover, der karikaturer av bandmedlemmene sitter og fyrer, ved vel og merke, og forteller hvor mye han liker å studere vinylomslagene, ha noe håndfast.

- Jeg jobber som grafisk designer, så mye av design og artwork ved vinyl interesserer meg. Jeg har også forkjærlighet for eldre musikk, noe som gjør at jeg lett har hentet opp vinyl fra mamma og pappa, legger han til.

- Nevn noe skikkelige vinylperler som har fett cover, sound og låter, album der helheten er glimrende?

- Hm, vanskelig å komme på slike ting, må tenke litt, sier Carelius og nevner samtidig følgende utgivelser:

- Fairport Convention med ´Unhalfbricking´, The Clash med ´London Calling´ og Art Blakey & The Jazz Messengers med ´Night In Tunisia´, sier han.

- The Sonics med ´Here Are The Sonics´ , The Seeds med ´The Seeds´, Jethro Tull med ´Stand up´, Velvet Underground & Nico, og så og si alt Kim Hiorthøy lager for Rune Grammofon ser fantastisk ut, fortsetter han.

Før Carelius for alvor starter skriveprosessen for sitt tredje album, skal han turnere på festivaler rundt omkring i Norge. Denne helgen spiller han på Slottsfjell sammen med Daniel Herskedal. Deretter blir det spillejobber med sitt faste band, The Legends.

- Vi skal blant annet spille på Canal Street, Sommerfesten på Giske og Øyanatt. Deretter er det skriving mot ny skive og studio rundt juletider, avslutter artisten.

picture

Foto, utenom studio, av Julia Naglestad/B13.no

Følg Jens Carelius på Facebook
Jens Carelius på MySpace