The Posies har nylig lansert sitt syvende album, Blood/Candy. Bandet er for tiden i Norge og spiller i Trondheim i kveld, etter å ha vært innom Oslo og Bergen tidligere i uken. Duoen Jon Auer og Ken Stringfellow, Seattle-gutta som nå har blitt voksne menn, holder fortsatt sammen etter over 20 år i musikkbransjen. Gleden over innspillingen og resultatet av deres nye utgivelse motiverer dem til å gå kjapt i studio igjen å spille inn et nytt album.

- Vi har veldig lyst å prøve å komme oss raskt i studio og spille inn ny plate. Ikke vente i fem år slik vi gjorde nå, sier Jon Auer til musikknyheter.no når vi møter ham og Ken Stringfellow på John Dee i Oslo få timer før torsdagens konsert (med seg har de også trommis Darius Minwalla og bassist Matt Harris). Stringfellow er enig:

- Det har vært veldig inspirerende å jobbe med denne plata og vi vil gjerne sette i gang med ny plateinnspilling, legger han til.

- Men vi har ingen låter, påpeker Auer.

- Vi kan lage på vei til Bergen i morgen. Det tar åtte timer, så vi har tid i massevis, sier Stringfellow, mens Auer legger til at han bare må sjekke timeplanen først.

Langt fra powerpop

Det er tydelig at herrene er glade for å være sammen igjen, og at de har mye på hjertet. Samtalene dem i mellom rundt bordet minner om samspillet på scenen. Auer den litt mer avbalanserte, Stringfellow noe mer energisk. Begge like engasjerte og inneforstått med sine roller. Med sitt syvende album, 22 år etter debuten Failure, viser Auer og Stringfellow at de fortsatt kan skrive gode låter sammen. De fleste anmeldelsene ser også ut til å være enige i det, selv om noen fremdeles henger seg opp i fortiden.

- Vi er jevnt over veldig fornøyde med anmeldelsene, men mener jo selvfølgelig at ingen av våre plater er under ti av ti. Det har vært noen få dårlige i Sverige og Norge. Ser ut som plata ikke følger disse anmeldernes standard, eller så liker de ikke vår type musikk, sier Stringfellow.

- Det blir som om en som ikke liker Thaimat skal anmelde Thaimat. Hei! Denne restauranten stinker og maten er forferdelig, men la oss skrive en anmeldelse. Det blir ikke rettferdig, sier Auer, som ikke vil virke følsom, og fortsetter:

- Jeg leste i en anmeldelse at vi som powerpop-band burde holde oss til det som var greia vår, ikke drive å gjøre forandringer. Skjønte ingenting. Vi er vel ikke powerpop!

- Takk skal du faen meg ha for den, sier Stringfellow.

picture

Alltid gjort forskjellige ting

At The Posies har flere utgivelser bak seg, tror Auer kan være noe av forklaringen på at anmeldere alltid må henge seg opp i det som var, gjøre sammenligninger.

- At vi allerede har gitt ut plater kan ofte være utfordrende. Det er mange som ikke liker oss fordi vi ikke er det vi var, mener han.

- Men vi har aldri vært noe annet enn det vi er. Vi har alltid gjort ulike ting, så hva er egentlig oss? spør Stringfellow og svarer selv med et nytt spørsmål:

- Jeg vet ikke om folk dømmer oss ut i fra det vi gjør, om de virkelig tar seg tid til å høre etter hva vi driver med, hva vi spiller og hva vi synger om, eller om de har en slags fordom som sier at vi er et sånt band som spiller sånn type musikk osv.?

Stringfellow avslutter:

- Vi har aldri hatt noe fast utgangspunkt. Vår siste utgivelse vil verken være fremmed for gamle The Posies-fans eller støte fra seg nye. Den er veldig inkluderende sånn sett.

Auer mener Blood/Candy oppsummerer alt det som The Posies står for, samtidig som det legger til noe nytt. For ham er det viktig å gi albumet tid, noe han for øvrig mener gjelder alle album man lytter til.

- Det er mange elementer på vår siste plate som dukker opp ved nærmere gjennomlytting. Generelt vil jeg si det er viktig å gi album tid til å synke inn. Mange anmeldelser må gjøres kjapt, så man får ikke satt seg ordentlig inn i musikken, sier han og forteller om en venn av ham som i 1987 anmeldte Warehouse: Songs and Stories av Hüsker du?:

- Han ga skiva en dårlig anmeldelse, mente den var for lang, det var et dobbeltalbum, at den ikke hadde gode nok låter og produksjon osv. Et par år senere var det hans favorittalbum. Han var både flau og irritert over anmeldelsen han hadde skrevet, men glad for å ha tatt seg tid til plata i ettertid. I dag er tempoet mye høyere. Alt skal gå så fort. Det er få som virkelig tar seg tid til å lytte. Det bare skippes kjapt igjennom.

80-tallets MySpace

The Posies´ vei til suksess gikk også rimelig kjapt. 48 åtte timer etter at Auer og Stringfellow, som unggutter på slutten av 80-tallet, hadde løpt rundt og delt ut kassetter med deres egen musikk på, ble en låt spilt på radio. Deretter en knallgod anmeldelse i Cashbox Magazine og vips så plukket Geffen Records opp det relativt ferske bandet.

- Vi var på en måte 1980-tallets versjon av MySpace der vi løp rundt overalt med opptak av oss selv. Det hele gikk veldig raskt også. Plutselig var vi bare i greia. Vi brukte et par album på å finne ut av ting. På vår tredje utgivelse, ´Frosting on the Beater ´ fra 1993, fant vi mer ut av oss selv. Den er mer av hva vi står for, mener Stringfellow.

- Forskjellen på da og nå, er at vi måtte ut av huset for å dele musikken vår med andre. Men vi var helt ville. Vi lagde låter, mikset kassetter og løp rundt overalt. Du får det ikke mer dedikert enn det, sier Auer. picture

- Mange trodde vi kom inn bransjen med et svært markedsføringsapparat, men det bare skjedde og det gikk veldig fort, sier Stringfellow.

- Det gikk utrolig fort. Vi ble umiddelbart populære og vokste på en måte opp samtidig som vi var midt i det. Vi måtte tilpasse oss, prøve å finne ut av ting. Det ga oss en god erfaring, understreker Auer.

Behov for å stå på egne bein

Da The Posies i 1993 ble sendt på Europaturné sammen med Teenage Fanclub, ble de populære også utenfor hjembyen Seattle og andre byer i USA. For Auer og Stringfellow ble det utover 90-tallet utfordrende å opprettholde engasjementet for The Posies. I følge dem selv skyldes det ikke personlige problemer dem i mellom, men mer behovet for å gjøre ting på egenhånd. Selvstendighet alene har holdt liv i musikkvennskapet.

- Ken og jeg har en lang historie sammen og den forsøker vi ikke å legge skjul på. Vi har alltid hatt behov for å gjøre våre egne ting, jobbe med andre prosjekter og andre spennende musikere. Jeg tror det har vært nødvendig for fortsatt å holde på med The Posies. Det er viktig å gi hverandre plass hvis man skal bevare et langt forhold, sier Auer.

- Det har vært essensielt. Vi er nødt til å drive på med andre ting også ellers går det ikke, mener Stringfellow.

- Mange vil sikkert si at vi fikk lett innpass i musikkbransjen, at vi ikke har jobbet hardt. Andre mener nok at vi har stagnert. For oss har det alltid vært hardt arbeid som har ligget bak. At vi har hatt lyst til å utøve musikk hver for oss, har ingenting med den personlige kjemien mellom meg og Jon å gjøre, legger han til.

Låtskriverne mener utviklingen de har gått gjennom eksisterer i alle forhold som etableres i ung alder.

- Det er helt naturlig at behovet for å gå egne veier oppstår når man møter noen i tenårene. I alle vennskap, og romantiske forhold for den saks skyld, er det sånn. Når man blir eldre møtes man igjen, ofte på andre premisser, er de enige om.

Dynamikken mellom Auer og Stringfellow som musikere er imidlertid like sterkt til stede som før.

- Vi vet begge hva vi vil og hva vi er lysten på å gjøre. Likevel har vi opparbeidet en slags innebygd forståelse av hva den andre tenker og vil, sier Auer.

- Ja, samtidig som vi også må jobbe sammen, så det ikke bare blir to soloprosjekter, legger Stringfellow til.

Disiplinerte

Auer bor i USA og Stringfellow i Frankrike. Begge med kone og barn. På hver sin kant jobber de med egne prosjekter og skriver låter for The Posies. Auer har fått rutine i hverdagen. I forkant av Blood/Candy kjørte han kona først til jobb tidlig på morgenen, for så å dra hjem å lage låter. Det fungerte overraskende bra.

- Jeg prøvde en gang å ha en vanlig jobb, men følte meg overhodet ikke bra. Jeg spurte meg selv, hva er det du driver med? Så jeg fant ut at jeg ville tilbake til musikken. Som musiker er det også bra å ha noen faste holdepunkter. Det fungerte i hvert fall for meg, slik jeg jobbet med låter til ´Blood/Candy´. Og jeg brukte å være et nattemenneske, nesten som en vampyr, sier Auer.

Stringfellow nevner ikke samme disiplinen som Auer, men sier han jobber hele tiden. Mye er også annerledes i låtskriverprosessen nå enn tidligere.

- Det er fortsatt det grunnleggende ved det å lage musikk, men mye av tilnærmingen til det å lage låter har endret seg i takt med at vi har blitt eldre, hvordan vi har utviklet oss som personer. Det er mye som påvirker hvordan man skriver, selv om vi lagde låter før og vi lager låter nå, sier Stringfellow.

picture- Hvorvidt du trenger musikere i dag for å lage musikk, er også mulig å diskutere. Det finnes bokser for sånt, legger han til.

Auer nikker:

- Ja, computere! Uansett. Mye er selvfølgelig likt sett i lys av at vi må sette oss ned med instrumenter å lage musikk. Men referansene for å skrive låter har endret seg siden vi startet, noe som er naturlig ettersom vi blir eldre og nye ting oppstår i livene våre. Dessuten påvirker selvfølgelig endringene i bransjen måten vi distribuerer musikken vår på. Selv om vi vil at flest mulig skal kjøpe platene våre, er konsertene viktige for å møte fansen. Vi selger også mange av albumene våre i forbindelse med konserter, sier han.

Inspireres av å skape

- Han har en kommentar. Jeg kan se det, sier Auer og peker på Stringfellow.

- I dag kan hvem som vil legge ut informasjon om seg selv på internett. Band og artister kan enkelt få ut musikken sin på MySpace eller noe, men hva så? Hvem bryr seg egentlig? sier Stringfellow og legger til at han foretrekker å skape istedenfor å forbruke:

- Jeg hører om folk som hele tiden har vært på den og den konserten, hørt det og det bandet på MySpace og Spotify og sett det og det bandet på YouTube eller andre steder. Men jeg har ikke peiling på hvilke band eller artister det er snakk om.

- Det er billioner av band der ute og helt umulig å sortere. Jeg har heller ikke tid til å sitte og lete etter musikk på MySpace eller Spotify. Jeg er mer en filmfyr når jeg skal rømme, smetter Auer inn før Stringfellow fortsetter:

- Jeg liker heller å spille piano hjemme i leiligheten, nå vet jeg at det høres pretensiøst ut, men det er sant, jeg liker å lage noe, skriver låter selv istedenfor å sitte og konsumere ting hele tiden. Det er det jeg gjør, selv om min datter på 6 år synes stort sett alt jeg gjør er dumt.

- Min datter liker ikke musikken jeg lager i det hele tatt. Hun er mer inni japansk pop, animasjon og manga og den greia der som ikke jeg skjønner noe av, sier Auer.

Overtegnede får et smutthull som utnyttes:

- Hva inspirerer dere da?

- Det er selvfølgelig mange band jeg liker å høre på. Jeg har sansen for The Flaming Lips og Stereolab for eksempel, men den største inspirasjonen kommer fra livene vi lever, steder vi reiser til og mennesker vi treffer. Ting man leser, ser og hører. Vi inspireres også av å skape musikk selv, av prosjektene vi driver med, sier Auer.

- Paul Westerberg og Bob Mould var store inspirasjonskilder før, og den engelske greia med Teenage Fanclub, men vi har alltid tilført våre egne uttrykk. Som band faller vi egentlig litt mellom flere stoler, sier Stringfellow.

- Vi er for mye rock til å være indie og for mye indie til å være rock, og vi er for mainstream til å være indie og for indie til å være mainstream, sier Auer og fortsetter:

- Vi passer liksom ikke inn noen plass og havner i en merkelig mellomposisjon. Den nye rocken i dag er jo indieband med skjegg som har puttet folkemusikk inn i stilen sin.

- Indiefansen har blitt så gamle at de foretrekker å høre på musikk med akustisk gitar, den litt koselige greia, sier Stringfellow.

For Auer og Stringfellow handler det imidlertid fortsatt om magien ved å spille og stå på scenen sammen. Til tross for at turnélivet kan være slitsomt, er timene foran publikum selve drivkraften i deres låtskriver- og vennskapsforhold.

- Det tar på å være på turné med all reisingen og det å være sammen hele tiden. Når vi går til hotellet på kveldene så sier vi egentlig ikke ha det bra til hverandre, vi bare går til hvert vårt rom. Vi sees jo i morgen. Men når jeg står på scenen, så er det verd det, da er alt det andre, som eventuelt måtte være slitsomt, glemt, sier Auer.

- Vi blir ikke rike av dette, men gjør det fordi vi har glede av det. Så får vi jo sett verden også og møtt masse fantastiske mennesker, fortsetter han.

- Ja, det er en stor inspirasjonskilde for oss som band å møte alle disse dedikerte menneskene omkring. Jeg synes vi spiller utrolig bra også på denne turneen, så det er moro, sier Stringfellow

picture

NB! The Posies spiller på Blæst i Trondheim i kveld.

Alle foto av Julia Naglestad/B13

The Posies på MySpace