Rumble In Rhodos slipper i dag sitt tredje album, Signs Of Fervent Devotion. Musikknyheter tok en prat med det hete sekskløveret, representert ved Henrik Lie, John Arild Eriksen, Øyvind Røsrud Gundersen og Thomas Bratlie.

Ingen norske hardcoreband kan unngå referansen til JR Ewing. Dere ga ut debutalbumet samme året som de trakk seg tilbake, og var med på avskjedsturneen deres. Hva har JR Ewing betydd for dere?

Thomas: - JR Ewing har beydd mye for oss, i form av å vise at det går an å gjøre ting selv. Å reise ut av Norge og nå ut til et bredere publikum. De har ikke bare vært kamerater som har anbefalt oss over alt og tatt oss med på turné, men gitarist Erlend Mokkelbost har nå også vært med og produsere plata vår. Jeg vil absolutt si at de gutta der har vært til stor inspirasjon for oss.

Nevnte Erlend Mokkelbost og Anders Tjore fra Montée har produsert deres siste skive, Signs Of Fervent Devotion. Hvordan har det påvirket plata?

Henrik: - Det har påvirket skiva i aller høyeste grad. Vi gikk jo inn der med en tanke om at de skulle ta del i skiva, og tilby det de hadde peiling på og likte. Det hele har vært et sammensurium av meninger, alt startet jo med et rammeverk av en låt som ble tatt inn i studio, og utarbeidet og foredlet der. Så den biten var de mye med på. De har skills på ting vi ikke har så mye peiling på, så da har de hjulpet og dratt oss alle veier. Melodisk, rytmisk og på alle måter.

Dere er litt inne på det: Hva er forskjellen mellom Signs Of Fervent Devotion og deres to tidligere utgivelser?

Henrik: - Det vil jeg helt klart si er at vi har sluppet til flere hoder, brukt lenger tid i studio, prøvet og feilet litt mer. Vi har funnet en sti som beholder vår identitet, samtidig som vi har skapt en helt ny retning og en reinkarnasjon av Rumble In Rhodos.
Øyvind: - For første gang er produksjonen med som et element i musikken. Vi har nok blitt mer sofistikerte - fått flere lag.
Henrik: - Dette var første gang vi jobbet sammen med produsenter, og etter syv år som band er det veldig viktig at noen du respekterer sier: - Det er kult, men prøv det her!
Thomas: - Det blir en slags vaksine mot innavl. For det kan fort oppstå i band som holder på så lenge med det samme. Det er viktig å ta til seg nye hoder.
Henrik: - Det kommer litt med alderen, at man blir mer nysgjerrig på å prøve ut nye ideer enn da man var unge, ferske og bare vill spille i band. Det er viktig å tørre å ta i mot feedback, og se at det faktisk funker.
Thomas: - Det kunne jo slått begge veier, men det er en viktig sjanse å ta.
Henrik: - Vi er veldig glade for at vi tok denne sjansen med Erlend (Mokkelbost) og Anders (Tjore), som vi kjenner fra før og respekterer som musikere. Jeg tror ikke alle kunne hatt den interessen og tålmodigheten rundt denne innspillingen, som har vært et langt løp. Vi har jobba knallhardt for å få til dette, og de har gitt mer enn de har fått betalt, for å si det sånn. Det ligger egentlig i alle ledd, alle har dytta andre ting til side for å få dette ferdig til deadline.
Øyvind: - Alle har jobbet for å få dette best mulig hele tiden, og den rene viljen og gleden over å få jobbe med dette har gitt oss inspirasjon hele veien.
Henrik: - Nettopp at de (Erlend Mokkelbost og Anders Tjore) er så bunnløst kreative, er vel deres fremste trekk. Mens Erlend med sin bakgrunn i JR har hatt en slags sti og visst hvor han ikke skulle tråkke utenfor, har Anders med sin totalt annerledes musikalske bakgrunn en mer skamløs framtoning og sa : - Hva med det her? Og var forslaget helt ute, prøvde han bare på nytt: - Hva med det her? Funka ikke det første, funka det andre. Alt gikk jo ikke på skinner, slik det høres ut som. Men det stoppet aldri opp, og vi kunne gå jævlig lang feil til tider. Men da var det bare å gå tilbake og finne en annen retning.
Thomas: - På vokalinnspillinga, hvor Anders Tjore var produsent, eksploderte han jo i ideer bare man sang ett ord. Jeg har aldri møtt en slik person før, vi har vært utrolig heldige.

Signs of Fervent Devotion omtales av flere som mer poppete. Hva synes dere om at pop-referansen dras inn i hardcore, som opprinnelig er undergrunnsmusikk?

Thomas: - Det er kanskje ikke undergrunnsmusikk på den måten det har vært tidligere. Det er på en måte mer helstøpte låter. Enkelte melodier er jo godt brukt i pop-verden, men et popband er vi ikke. Vi er så mye mer enn det, men jeg blir jo ikke flau av ordet.
John: - Pop burde jo ikke være noe skjelsord, men er det kanskje i Norge. Det er veldig mange band internasjonalt som er pop, men leverer intelligent og sofistikert musikk. Animal Collective, for eksempel, er jo et popband. Og blir ikke mindre sofistikert av den grunn.
Thomas: - Hvis noen sier det til meg, tar jeg det bare som et tegn på at det er catchy. Folk er så eklektiske i musikksmak. Men du har ikke leire som sier at pop er fy-fy, og folk liker Robyn og New Roses på samme dag.
Henrik: - Pop, populærmusikk, handler jo også om å skape nye ting og gjøre noe populært. Det trenger ikke nødvendigvis alltid være så historisk. Selv om jeg mener at det vi har gjort nå er langt unna popmusikk, så ser jeg bare på det som en positiv ting at flere kan like musikken vår.



Har hardcore blitt mer folkelig?

Thomas: - Vi har vel aldri vært et typisk hardcoreband, det er vel heller en bås medier som Dagbladet og P3 har forsøkt å plassere oss i. Begrepet om å forsøke å gjøre tradisjonelle sjangre som emo og hardcore til noe nytt, er blitt veldig utvasket, og en bransjegreie. Vi er ikke er så glade i å bli kastet inn i den vaskemaskinen.
Øyvind: - Å nevne oss i samme setning som for eksempel Mars Volta og Refused, gjøres vel for å gi folk en slags oversikt.
Henrik: - Tradisjonell, reinspikka hardcore, hvis du tenker på band som Purified In Blood med et enda større metallpreg over seg, har nok ikke rikket seg en centimeter. Det er heller folks oppfattelse av sjangeren som har forandret seg. Men vi har nok begynt å trekke til oss flere elementer, som kanskje gjør det mer spiselig for folk.
John: - At vi betegnes som et harcoreband må være fordi energinivået er det samme, at vi spiller like aggressivt med den samme intensiteten.

La oss putte dere i "hardcorebåsen". Vi ser tendenser til at norske hardcoreband har fått et mer organisk lydbilde og blitt mer catchy og poprockete enn for eksempel JR Ewing og Snöras enkle, mer punkete lydbilde. Eksempler her er deres nye skive, samt nykommerne Aristillus. Hvordan tror dere norsk hardcore vil låte om fem år?

Thomas: - Det har vært helt utrolig å følge den utviklingen som har vært nå. En slik sjanger inspirerer kanskje først og fremst gutter til å spille tidlig, og at vi har fått inn masse henvendelser fra unge folk, har vært veldig viktig for oss. I havgapet etter JR (Ewing) har det sikkert vært 20-30 norske hardcoreband som har kommet ut på P3, Urørt og over alt. Det er jo utrolig positivt, og å føle at vi har inspirert en ny generasjon så fort, varmer jo veldig.
John: - Nettopp at det trekker til seg så mange unge folk, er noe av det beste med hardcoremiljøet i Norge.
Thomas: - Jeg synes utviklingen har vært veldig positiv, men det er jo store kontraster fra tiden man skulle gjøre alt selv, ikke-kommersielt, til hvordan det gjøres i dag.
Øyvind: - Musikalsk er det vel naturlig at band blir mettet, og søker seg videre. Det er veldig få som gjør akkurat det samme i alle år. Men det skal vel mer til for at hardcorens grunnstamme skal endres.
Henrik: - Jeg synes vi har sett en utvikling i Norge hvor man ikke nødvendigvis starter hardt, for så å på en måte bli gammel og sliten og begynne og spille viser, men heller utvikler seg i andre retninger. Jeg har vel ingen gode eksempler på at det har gått andre veien, med unntak av da Andreas Tylden (tidligere frontmann i JR Ewing) begynte i Altaar.
Øyvind: - Jeg vet ikke om det alltid kommer til å være sånn, men i dag er jo ikke sofistikert, progressiv pop det første 14-åringene begynner med. Det er det harde som treffer dem.
Henrik: - Det har jo kanskje også å gjøre mye med at du kommer unna med mye når du kan "punk-grepene" på gitaren.

Dere har gitt mange inspirasjon og store musikalske øyeblikk. Hva er deres høydepunkt?

Henrik: - Da bookingselskapet ringte oss med et bud fra Roskilde, er nok det største vi har opplevd som band. David (gitarist, Thomas' bror) hadde vært der ti år på rad, og på det ellevte fikk han spille der. Så da fikk han litt igjen for all den ølen han hadde kjøpt, hehe.
Thomas: - Vi må også få med den gangen vi ble invitert til å spille på en festival i Belgia og dumpa over det tyske bandet The Robocop Krauss, som var store helter for oss.
Henrik: - Ja, vi kom inn på en klubb ganske "sausa i huet", og der sto det noen karer på scenen. Så var det faen meg The Robocop Krauss som sto der i seilersko og dro i gang diskoen. Det var jævla kult.

Hvordan ser festivalsommeren deres ut?

Thomas: - Den ser veldig lysende ut. Vi har tre festivaler bekreftet, og det kommer til å bli mer. Mer kan vi ikke si for øyeblikket.