Oblivian har vært lenge i gamet, blant annet i band som Compulsive Gamblers og Oblivians. Nå er 44-åringen ute med soloalbumet Rat City. I den forbindelse har Goldstar booket garasjerocklegenden til Norge. Torsdag 3. november går Oblivian og bandet hans på scenen i kjelleren på Revolver i Oslo. Han lover rock´n roll!
- Helt klart. Det blir nye låter og gamle hits. Publikum kan forvente seg litt av hvert, sier han.
Endrer verken gir eller stil
Musikeren satte opp utstyret og spilte inn sin nye utgivelse hjemme i Memphis, Tennessee. Han gjør det meste selv og er godt fornøyd med resultatet.
- Det var utrolig moro å spille inn "Rat City". Tilfredsstillende rett og slett. Jeg brukte minimalt med utstyr sammenlignet med et profesjonelt studio, men trollmannen Lynn Bridges mikset albumet i et ordentlig studio, sier han og slår et slag for 8-sporsen:
- Den skulle aldri blitt foreldet. 8-sporsen gir den ultimate lyden, men det er vanskelig å overbevise folk om det. Ingen vil bytte ut bilstereoen med en spolemaskin, ikke sant? Har du passelig god hørsel bør du dessuten allerede ha skjønt at CD er noe dritt. Jeg tror musikkindustrien endelig vil bringe tilbake teipen i en eller annen form. Jeg registrerer at mange band, spesielt innen garasjerocksjangeren, de senere årene har begynt å trykke opp kassetter, sier han uten å helt tro på en renessanse for det formatet.
Likevel:
- Ser man seg rundt, er det en stor sky der ute med 8-sporsteiper som er i ferd med å innta markedet.
De teknologiske endringene i bransjen har vært radikale siden Oblivian begynte å riffe for alvor idet 90-årene tok til. Artisten har likevel vært tro mot sin egen ideologi og ikke latt seg påvirke nevneverdig av endringene. Han har likevel noen tips for å friste skipperne på nettet.
- For å unngå at folk bare skipper seg gjennom albumet, er det bare å plassere de beste låtene på starten av albumet. Ikke spar dem til slutt, det er bortkastet, sier han og legger til:
- Utviklingen har ikke påvirket og påvirker meg heller ikke i særlig grad. Musikerne er uansett alltid de siste som får betalt. Jeg har aldri tenkt på å endre verken gir eller stil, kaste meg på populære bølger og trender. Jeg lager fortsatt album og turnerer uten å ha en hit på radio eller en musikkvideo. På den annen siden har jeg heller ikke noe svømmebasseng, en Rolls Royce med en 8-spors i eller et Grammytrofé.
Derfor håper Oblivian at Rat City kan øke lønnsinntektene.
- Nå håper jeg å selge så mange eksemplarer av albumet at jeg får råd til et svømmebasseng hvor jeg kan ha en 8-spors opptaker under vann. Bassen vil garantert lyde fantastisk på tre meters dyp, sier han.
For uten om sliker visjoner, røper Oblivian at det ikke er uaktuelt at Oblivians kommer til å gå i studio igjen.
- Vi gjør fortsatt noen livejobber og har snakket om å jobbe med nye sanger. Så langt har det imidlertid ikke blitt noe av. Foreløpig er det heller ikke noen turné på gang, men vi får se hva det blir til.
Lærte seg Smoke On The Water
Da Jack Oblivian var ti år gammel fikk han sin første gitar til jul. Det tok derimot en god stund før riffet til Deep Purple-klassikeren Smoke On The Water satt som det skulle.
- Rock var alltid greia mi. Etter at jeg fikk en akustisk gitar til jul, tok det meg halvannet år å forstå at ingen magi kunne oppstå uten at jeg lærte akkordene og hvordan jeg skulle plukke og klimpre på den. Som alle andre barn på den tiden var "Smoke On The Water" det første riffet jeg lærte meg.
Deretter startet Oblivian, eller Yarber som er hans opprinnelige etternavn, et band sammen med fetteren og bestevennen, Anthony, i hjembyen Corinth i Mississippi.
- Vi tok begge gitartimer hos en lokal tenåring med langt hår og som den gang hadde et Kiss coverband. Han hadde samme sveis som Ace Frehley og var kjent for å røyke marihuana. Åpenbart en stor sak i en liten by i Mississippi på slutten av 70-årene, sier Oblivian.
- Men han ble vår professor i rockegitar og lærte oss mange riff og licks av blant annet Thin Lizzy og Judas Priest, påpeker han.
Oblivian kjøpte det selvtitulerende debutalbumet til Kiss fra 1974, men det var den britiske musikkinvasjonen på 60-tallet som fikk det til å sprudle i rock´n roll-årene til den unge amerikaneren.
- I 70-årene var Kiss omtrent som TV-serien Batman, og som 9-10-åringer tok vi det veldig seriøst. De eldre ungdommene syntes det var morsomt, mens foreldrene hatet det. Som de fleste barn på den tiden, var det likevel The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks og The Who vi hørte mest på og som gjorde oss nysgjerrige, sier han og innrømmer at populærkulturen sjelden nådde overskriftene i den lille byen han vokste opp i:
- Vi ble ikke særlig godt informert om den popkulturelle verden. Jeg trodde for eksempel The Rolling Stones var et amerikansk band helt frem til 1981. Da så jeg Mick Jagger kledd i det amerikanske og det britiske flagget og en gul fotball-tights. Jeg visste at julenissen ikke fantes, men var overbevist om at Alice Cooper kom fra helvete og at David Bowie var fra en annen planet.
Skifter format
Etterhvert som Oblivian fikk sving på gitarferdighetene, startet han sine egne prosjekter og utviklet sin egen stil. Selv mener han at stilen er i kontinuerlig endring.
- Stiler skifter avhengig av hvem du spiller med og hvilken musikk du er påvirket av til enhver tid. Slik har det i hvert fall alltid vært for meg, sier artisten som også har variert bandsammensetningene:
- Som trio må man ha de rette elementene for å få samarbeidet til å fungere optimalt. Tidlig i Oblivians vurderte vi å få en ordentlig trommeslager, men vi fant aldri noen som var riktig for jobben. Derfor byttet vi heller på å spille gitar og trommer, og skjønte at det fungerte.
Det var likevel ikke mangel på tilbud fra bassister.
- Etter nesten hver konsert vi spilte, kom det noen og sa de kunne bli vår bassist. Da måtte vi bare på en pen måte si at vi har nettopp gjort et glimrende show uten bass og at det er og forblir vår sound. Jeg har sett band som prøver å spille som duo eller trio uten bass, men det fungerer ikke for alle.
Solo utvider imidlertid Oblivian trioformatet.
- Når jeg spiller hjemme i Memphis har jeg vanligvis med meg fire musikere. Da er vi to gitarer pluss orgel, trommer og bass. På turné blir det som regel en kvartett, da for det meste uten orgel. Jeg veksler mellom to forskjellige trommeslagere, sologitarister og bassister. Det avhenger av hvem som er ledige den perioden jeg skal på veien, sier han.
Torsdag 3. november går veien for Oblivian med band innom Revolver i Oslo.
Jack Oblivian på MySpace.
