Musikknyheter.no møtte Hanne en torsdags ettermiddag i oktober for en prat om hennes musikalske gjennombrudd og planer videre.
Schizofren singer/songwriter
Hei Hanne, hvordan er det å være så populær om dagen?
- Jo, takk. Det er blitt mer hektisk, mer stressende, veldig uvant, men kult. Det er jo på en måte dette jeg har jobbet mot i mange år, så det er gøy å få så mye positiv tilbakemelding.
Musikken du lager kalles jo gjerne elektro-pop, grunnet musikkjournalisters trang til å sjangerdefinere og kategorisere. Hva synes du om dette?
- Jeg synes det er litt rart, for jeg anser meg selv for å være en forholdsvis klassisk singer/songwriter heller enn en elektropopmusiker. Men jeg blir jo ofte litt forvirret selv, for plutselig kan jeg mene at jeg lager popmusikk, enkelt og greit. Det gjør ingenting at musikkjournalistene bruker betegnelsen elektropop, for så vidt, men jeg synes det er litt rart. Jeg liker å kalle meg selv en schizofren singer/songwriter, jeg.
- Man kan kanskje også si at jeg lager litt «vindskeiv» musikk. Jeg synes det er synd at ikke flere musikere i Norge tør å gå for en litt mer skitten sound. Som er litt utenfor det mest kommersielle og finpussede, på en måte.
Du spiller jo i så mange band, hvordan får du tid til alt? Er et av prosjektene hovedsatsingen din, eller er alle fire like sterkt prioriterte?
- Tja, nei det er vel ikke noe hovedprosjekt. Jeg har mye kreativitet og det er fint med forskjellige kilder til kreativt utløp. Selv om alle konstellasjonene har forskjellige uttrykk - Thelma and Clyde med sitt mystiske og eksentriske uttrykk, Post som er mer lekent, og så videre - har jeg omtrent den samme tilnærmingen til alt. Det handler om å skape musikk, om kreativitet. Så det er egentlig ikke noe stort problem sånn sett. Jeg må bare omstille meg i forhold til hvilket band jeg spiller med til enhver tid.
Kunst og Kristiansand
Musikkvideoen til låta The City: Asfalt, solskinn, måkeskrik, kamera zoomer oppover og utover, vi ser en sykkel, så ser vi husene, de er hvite, skjærgårdsidyll, Kristiansand, Norges femte største by og den du holder til i. Kan du fortelle litt om låta og videoen?
- Musikkvideoen er laget av Fred Arne Wergeland, som også har laget en video for Post. Den er jo en slags hyllest til Kristiansand, til byen jeg bor i og elsker. Det som er så fint med Kristiansand er at det både er stillhet og action der. Det er nok av ting som skjer, samtidig er det så rolig og harmonisk, spesielt om nettene. Dessuten er det så mye kreativitet der. Mer enn et musikkmiljø, er det på en måte et felles kunstmiljø i Kristiansand, med billedkunstnere, forfattere, diktere, og så videre. Kunstneriske ildsjeler. Jeg blir veldig inspirert av å være sammen med folk som jobber innenfor andre kunstsjangere enn meg selv, spesielt videokunst og performance er en evig kilde. Han som leser høyt på slutten av videoen tilThe City er forresten poeten Terje Dragseth, han som sier «jeg ser angsten og frykten i øynene deres» og så videre.
- Jeg har fått noen kommentarer på at musikkvideoen bekrefter stereotypene av Kristiansand, at det liksom er en litt døll by hvor det ikke skjer så mye, med det er jo nettopp litt av poenget, at det er en by hvor det tilsynelatende ikke skjer så mye, men samtidig skjer masse, men kanskje litt under overflaten. Hvis Bergen er musikkbyen, kan man kanskje si at Kristiansand er kunstnerbyen. Det er så mye spennende som skjer med både fastboende og utflyttede Kristiansandskunstnere.
Kan du fortelle litt om hvordan du lager musikk og hvordan du arbeider?
- Låtskrivingen er på en måte ganske enkel, for jeg har så mye kreativitet i meg. Det handler bare om å slippe den ut. Jeg er ganske ukritisk når jeg slipper ut musikken jeg har inne i meg, utvelgingsprosessen og den kritiske tilnærmingen kommer først når jeg presenterer det for de andre jeg jobber med i de forskjellige bandene. Jeg presenterer nytt materiale, og så får jeg deres reaksjon på hva som er bra og hva som ikke er så bra. Det er sånn vi velger ut det beste og forkaster det som ikke er verdt å fortsette med.
- Jeg lager ofte bare noen tekstlinjer på «gibberish», altså bare sånn babling, uten noen ordentlige ord, og så arbeider jeg videre ut ifra det. Hvis jeg har noen få tekstlinjer er det enklere å videreutvikle ting derfra. Dessuten er det jo en slags terapi å skape musikk, jeg skriver ut de mørke sidene av tankene mine, på en måte.
Mye jobb og mange konserter
Hva skjer med deg og dine prosjekter fremover?
- Det blir nok mye turnering og reising. Mye jobbing. Thelma and Clyde gir ut ny plate til våren, og jeg slipper en ny singel som soloartist i januar. Et nytt soloalbum er også noe det jobbes med. Det går litt i ett. I går spilte jeg solo på Familien i Trondheim, i kveld er det Thelma and Clyde på Hulen her i Bergen. Snart skal Post spille på Rikskonsertene, det blir også spennende.
- I tillegg har du alt av administrativt arbeid og sånt - jeg pleier å si at å drive med musikk er åtti prosent søknadsskriving. Det er noe jeg har blitt ganske god på etter hvert. Så alt i alt, slitsomt men mest gøy. Det er jo dette vi musikere jobber mot, anerkjennelse av det vi driver med. Det er ganske kult når du får sånne tilbakemeldinger som Tommy Olsson i Morgenbladet gav på soloalbumet (Olsson hevdet at terningen ikke strakk til i anmeldelsen av Riot Break, journ. anm.).
Så må Hanne gå, og musikknyheter.no ønsker henne lykke til videre på sin musikalske vei.
Foto: Hilde Holta-Lysell (det første) og Per Sveinung Larsen (det andre).
