Den 11.11.11 kom Shining med Live Blackjazz. Dette er en kombinert cd-innspilling og live DVD fra konserten de hadde på Rockefeller 03.10.10. Allerede i 2012 er de aktuelle med en Norgesturné. Shining har mye å holde fingrene i, og Musikknyheter har møtt Jørgen Munkeby for å snakke om Live Blackjazz, inspirasjonskilder og hvordan Shining har kommet dit de er i dag.

Dere begynte jo som et 60-70-talls jazzband, til å kombinere både frijazz og metal i Live Blackjazz, kan du fortelle om hvordan Shining har forandra seg i løpet av de årene dere har holdt på?

- Når jeg starta Shining for 12 år siden plukket jeg ut folk etter magefølelse. Alle de jeg valgte studerte jazz. Nå skjønner jeg godt hvorfor jeg valgte musikerne jeg valgte. Alle i bandet hadde andre musikalske interesser enn bare jazz, vi hadde en bassist som var med i Klovner i Kamp og en pop-trommis. I begynnelsen hadde bandet et strengt akustisk jazzuttrykk. De to første platene, altså på Where the Ragges People Go som kom ut i 2001 og da Sweet Shanghai Devil som kom ut i 2003 spilte vi samtidsmusikk, det var veldig enkelt og det var tatt opp med få mikrofoner.

Munkeby og Shining har hatt mange prosjekter på gang i løpet av årene. På sin musikalske CV kan han skrive opp både medlemskap i Jaga Jazzist og turne med det ikke bare litt kjente bandet Enslaved. Munkeby forteller videre:

- Når jeg i 2005 sluttet i Jaga Jazzist var jeg lei alle dogmatiske regler, jeg ville gjøre noe nytt, og på min måte. Så da kjøpte vi hjemmestudio. Kåre Vestrheim hjalp oss på In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster og det ble kjempeflott. Vi fikk utrolige anmeldelser verden over. Vi kom ut med Grindstone i 2007, og vi ble tydeligere. Ikke minst på grunn av turneen med Enslaved. Det funket så bra at vi videre i 2008 lagde et bestillingsverk Nine Nights in Nothingness – Glimps of Downfall til Moldejazz. Ivar Bjørnson lagde den ene halvparten, og jeg den andre. Etter dette utviklet vi Blackjazz.

Selv om Munkeby og de andre musikerne er utdannet innenfor jazz, snakker han ivrig om at det er metal han og de andre i bandet har vokst opp med, og at det var dette som førte til Blackjazz.

– Med Blackjazz kom vi tilbake til utgangspunktet. Det var en slags ”coming home”-greie, om jeg kan si det på den måten.

Ettersom platene deres er innom både jazz, electronica og metal, er det en forskjell i fans?

- Vi har merka at vi har fått flere fans ettersom vi har gitt ut flere plater, smiler Munkeby. Vi har fått flere metalfans, og vi har ikke mista jazzfansen når vi ga ut metalplatene. De fansene som Shining har er vel mer et mellomlandskap, og kan vel ikke defineres som noe typisk jazzpublikum.

Dere vant jo a-ha-stipendet, hvordan var det?

- Det var jo bra, men ingen som er tjent med at vi gjør noe annet enn relevante investeringer. Vi har jo rett og slett fått muligheten til å gjøre flere ting. Det viktigste er jo å ha den økonomiske sikkerheten. Vi kan velge å være med på turneer, og vi har jo masse av de pengene igjen.

Så, hvordan var det å varme opp for a-ha?

- Å spille for 30 000 mennesker som egentlig ville høre a-ha? Munkeby ler. Det var jo en artig opplevelse. Noen av publikummerne synes at det var spenstig, andre stod bare å venta på a-ha. Vi hadde jo snakka med Morten Harket og Magne Furuholmen før konserten og de var jo ganske klar over at vi var et relativt forskjellig band fra det de var, men de synes det var morsomt.

Da dere spilte inn Live Blackjazz var det noen spesiell grunn til at dere bare valgte å gjøre det på Rockefeller? Mange andre band velger jo ofte å ta de beste opptakene fra de forskjellige konsertene de har spilt, for å få et best mulig produkt.

- Vi er sikre på en viss stabilitet. Utførelsen vår er bra. Vi ville heller bruke mer penger på lysutstyr og kameraer. Det ferdige produktet har blitt slik at vi er veldig fornøyde. Vi vet at det er litt uvanlig å bare ha et opptak. Vi hadde egentlig tenkt å filme lydsjekken, men det fikk vi ikke tid til. Når det gjelder bonusmateriellet, så ville vi holde oppe kvaliteten. Jeg har sett en tendens på slike dvder at det personfikseres veldig. Det er nesten sånn hjemme-hos. Vi i Shining bruker bare etternavn på de siste platene. Ting trenger ikke å være så forbanna koselige heile tida. Det kan godt være litt alvor! Vi har jo inkludert all tullpraten mellom låtene, så vi trenger ikke å være så selvhøytidelige heile tida. Selv om en spiller dyster og hard musikk, og tar på seg en teatralsk karakter så kan en ha mye moro også. Det er jo veldig viktig.

Shining er et anerkjent band, men Munkeby mener at det ikke alltid har gått lett, og ikke minst er det noe han og de andre i bandet har jobbet hardt og standhaftig for. – Det er jo sånn det skal være!

Med hele 7 utgivelser bak seg, som alle er svært forskjellige, er orkesteret godt etablert. Det kan få en til å lure på hvilke inspirasjonskilder de har. Når jeg spør Munkeby om nettopp dette, flirer han og sier: - Hvor mange sider har du i notatblokka di? Det er jo veldig individuelt da. Jeg kan ikke svare for alle i bandet. Men for min del har jo John Coltrane spilt en stor rolle. Munkeby nevner også navn som Wayne Shorter, Fredrik Thordendahl og Marylin Manson. Band som har inspirert han er blant annet Death, Sepultura, Nine Inch Nails, Pantera og Mesuggah. Han nevner også plata Sol Niger Within av Special Defects som en stor inspirasjon.

Ettersom det har vært et visst mønster i utgivelsene til Shining, lurer jeg på om Munkeby har noen tanker om det kommer til å skje noe nytt på en eventuell neste utgivelse.

- Vel, ingen vet hvor haren hopper, smiler Munkeby lurt.