Henrik: Jeg har alltid syntes det var et fint navn, og så liker ordspillet på hop, en hop av folk. Og så liker jeg at det er et geografisk sted.
Petter: Sånn som Nazareth.
Kent-Remi: Eller Briskeby.
Henrik: Eller Cypress Hill. Du kan si Senjahopen ligger et sted mellom Briskeby og Cypress Hill.

Univers er et ord som, når det brukes i musikksammenheng, får det røde lyset til å blinke. Man tenker ”Waffy town”, man tenker mafia på Balkan, man tenker… ja, tøv. Fri fantasi. Lek, det lekende menneske. Uff. Men det finnes også en annen type univers. Mindre uttalt og tydelig, men desto mer troverdig og interessant. Nærmere livet, slik det utfolder seg. I Norge finner man det best hos Åge Aleksandersen og Joachim Nielsen. I både Aleksandersens pågående og Nielsens altfor tidlig avsluttede livsverk får man følelsen av å følge noen folk, eller skjebner, fra sang til sang og fra plate til plate, gjennom gode og onde dager, i år etter år. Man får, uten at det gjøres helt klart hvordan, følelsen av at alt henger sammen, at folkene og sangene har en felles geografi, et felles lynne, en felles sjargong, en felles moral. Senjahopen vil kanskje ikke sette like store merker i norsk musikkhistorie, men de har med sine to plater Bli med på yttersia (2010) og Tåra, pess og blod (2012) etablert et univers a la Aleksandersen og Nielsen. Og slik Hvis jeg var deg slo an tonen på Jokke & Valentinernes debut ”Alt kan repareres”, satte Senjahopen scenen i første vers på Yttersia:

”Damen i Tromsø dæm è så fin, dæm har artium og god manèr
Gje mæ heiller ei dame som kainn ægne line, det è ækte karakter”

Når Musikknyheter møter tre av fem Senjahopere, skjer det imidlertid ikke mellom ville fjell og dyp fjord på yttersia av Senja. Vi møter vokalist og låtskriver Henrik Sandnes, gitarist Petter Pogo og trommeslager Kent-Remi Gabrielsen på kafèen Kjøkken og bar på Youngstorget i Oslo sentrum. Det viser seg at hele bandet er bosatt i Oslo. Ja, det viser seg faktisk at bare ett av medlemmene, fraværende bassist Jim Mari (ja, Mari) Johansen, er fra Senja (men ikke fra Senjahopen). Femtemann, organist Marius Lerskallen, er ikke engang nordlending, men fra Fetsund. Det faller derfor naturlig å spørre:

- Er Senjahopen et konsept, et skapt univers?

Henrik (fra Olsborg i Målselv kommune): Til en viss grad, ja. Det finnes ikke en bakenforliggende historie, en kronologi eller en regelbok, men det finnes et slags rammeverk. Vi kommer aldri til å begynne å synge på engelsk, for å si det sånn. Du kan si vi forteller sanne historier fra en virkelighet vi har funnet på selv. Samtidig er det sånn at når jeg synger ”æ” så er det stort sett meg selv jeg refererer til. Rock er ofte veldig urbant, vi vil snu det litt på hodet. Ikke synge om New York og sushi og kaffe latte.
Petter (fra Saltstraumen i Bodø kommune): … men heller rå fisk og kald grøt.

- Bør man være nordlending for å sette pris på Senjahopen?

Henrik: Tja… Det hjelper kanskje. Men vi har over 3800 mennesker som følger oss på Facebook. Alle kan vel ikke være nordlendinger?
Petter: Bygda finner du overalt. Også i Oslo.
Kent-Remi Gabrielsen (fra Bardufoss (eller som han sier: ”sentrum”) i Målselv kommune): Det handler om en holdning. Beina på jorda. Vi er glad i den virkeligheten, glad i normale folk.

Senjahopen startet som ”en flipp”. Henrik fikk ProTools hjemme og begynte å spille inn oversatte coverversjoner av countrylåter, Take me home, country roads og sånn. Via MySpace ble det etter hvert et lite fenomen.

Petter: Jeg ble tipset om Senjahopen, og begynte å skrive med dem på MySpace. Jeg trodde jeg skreiv med folk på Senja. En dag traff jeg Henrik, som jeg kjente fra før. Da jeg skulle tipse han om bandet jeg hadde oppdaget, sa han bare: ”- Det è Æ som è Senjahopen”.
Henrik: Første konsert hadde vi i desember 2007. Da spilte vi bare covers.
Petter: Er det så lenge siden? Faen, vi må ha hatt det artig!
Henrik: Folk syntes det var kult. Jeg prøvde å finne ut om vi fikk lov å gi ut versjonene våre på plate, men fikk ikke noe svar. Det var vanskelig, publishingen til Creedence er for eksempel bare en adresse i London, uten telefon eller nettsted. Jeg sjekket med folk som har gjort det samme – Eldar Vågan, Bjelleklang – men kom ingen vei. Så da måtte vi begynne å lage egne låter, og da ble det på en måte alvor.
Kent-Remi: Det var liksom plan B det, å skrive egne låter.

Henrik hadde spilt i band halve livet og vel så det, men hadde ikke skrevet låter før. Ikke tradisjonelle låter med vers-refreng-vers-refreng-mellomspill, i hvert fall. Og ikke tekster. Det hadde gått mest i tunge riff.

Petter: Men da Henrik kom i gang, trillet det ut to komposisjoner i uka. Ferdig med tekst og melodi og trommebrekk.
Kent-Remi: Og hårsveis.
Henrik: Jeg er veldig glad i trommebrekk. Og stopp. ”Og så stopper vi, og så teller vi sju og en halv, og så…”
Kent-Remi: Men da kommer Petter inn og sier: ”Husk at vi skal spille dette når vi er full!”

- Du begynte sent å skrive låter. Oppdaget du et talent du ikke visste du hadde?

Henrik: Jeg har alltid likt å tulle med ord, kanskje til fortvilelse for folk rundt meg. Jeg likte å skrive stil på ungdomsskolen og sånn.
Kent-Remi: Så nå har vi gitt ut 7. og 8. klasse på skive...?
Henrik: Jeg skriver en tekst først og så prøver jeg å sette en melodi til. Jeg gikk på gitarkurs på ungdomsskolen, men jeg kan bare det grunnleggende, så det blir mye det samme: C, D og G. Og hvis jeg skal ha det i en annen dur, bruker jeg capo.

- Senjahopen-universet opplevdes som veldig komplett fra første stund…

Petter: Vi er en god konstellasjon av folk, rett og slett.
Henrik: Det er som en graut. Passe varm, riktig sukret – og full av mandler! Og du vet hva man får av mandler?

Marsipan?

Henrik: … og cyanid.

?

Henrik: … har jeg hørt. Cyanid lukter visst mandler, ihvertfall.

Senjahopen er voksne, vante folk, med bakgrunn fra band som Far Out Fishing, Jokke & Valentinerne, Delaware og Joddski. Gjennomsnittsalderen ligger på det øvre 30-tall og samlet har bandet åtte unger, med en niende på vei. Henrik har med datteren Tille (6) til intervjuet.

Hvordan er det å spille i band når man er så voksne? Hva er hemmeligheten?

Kent-Remi: Greie kjerringer! Vi fikk oss greie kjerringer for mange år siden, som er vant til det her.
Henrik: Vi var sånn da vi ble sammen.

Hvordan er det å kombinere øving og familieliv?

Henrik: Vi har sluttet å øve to dager i uka, kan du si.
Kent-Remi: Vi har vel kanskje ikke sluttet å øve to ganger i uka…?
Henrik: Ok. Før vi spilte inn Bli med på yttersia hadde vi to øvinger. Vi øvde inn halve plata på den første øvinga og halve på den andre. Nå øver vi èn gang før konserter.

Og så må vi jo spørre: Har Senjahopen noen mål fremover?

Petter: Å bli nominert til Nitime-kruset.
Kent-Remi: Jeg tror du kan bestille det på nettet.
Henrik: Å få holde på uten å bli hevet på dør. Å ha til salt i såret.
Kent-Remi: Å holde seg i live. Senjahopen er lite kalkulering og mye erfaring.
Petter: Mest av alt er det hyggelig å være i lag. Vi er så gamle at vi vet at sagmugg er sagmugg.

Hyggelig å være i lag, ja. Man forestiller seg at Senjahopen har det hyggelig i lag, slik man forestiller seg at folkene i sangene deres har det hyggelig i lag, alt i alt, der de humper gjennom livet, i snøstorm og midnattsol, mens dansebandet spiller på samfunnshuset og en Ford 17M krenger i svingen, mens to kjærester deler ei flaske vin og Carl Edward blir forlatt av kona, mens noen slukner på en sofa og noen slikker på et frosset gelender. Mens han Sigvart fremdeles går rundt i altfor glatte sko.