- DA JEG VAR YNGRE, ville jeg at alle skulle mene det samme om Bob Hund. Nå synes jeg det er positivt med forskjellige meninger. Det er fint med konfrontasjon. Det betyr at det rører på seg. Det betyr at vi har gjort noe interessant.

Det er Thomas Öberg, sanger og tekstforfatter i Bob Hund, som snakker. Han sitter på Nighthawk Diner på Grünerløkka i Oslo, kledd i en dannet, smårutete dress med vest og tversoversløyfe. Ved siden av han sitter bassist Mats Hellquist.
- Om det oppfattes som sprikende og ujevnt, er det positivt, fortsetter Thomas. - Da vokser det som det skal. "Forvirring" er et positivt begrep. "Ujevnt" er menneskelig.

BOB HUND HAR nettopp gitt ut sin syvende studioplate, Låter som miljarder. Plata er poppete og diskoaktig dansbar - Bob Hund med glowsticks i hendene, kan man si - og er en slags søsterplate til fjorårets Det överexponerade gömstället. Låtene til de to platene ble skrevet og til dels innspilt samtidig. Men gitt ut i to bolker, altså.

- Hvorfor valgte dere å dele opp materialet på denne måten?

- Det överexponerade gömstället var et struktureksperiment, sier Thomas. - Låtene der er ikke klassisk vers-refreng-vers-refreng. Tittellåten høres ut som en bil som kjører av veien. Denne plata er mer singler, den er mer fokusert. Denne gangen ville vi provosere gjennom singler.
- Det går i bølger, sier Mats. - ”Nå ble det sånn her”, liksom. Det er ingen fast formel, mye styres av tilfeldigheter.

- Det høres umiskjennelig Bob Hundsk ut likevel?

- Ja. Det er et problem, sier Mats med et smil. - Vi har nesten for mye karakter. Hehe. Det kan vi ikke gjøre noe med. Den legendariske radiomannen John Peel sa engang om The Fall at de var ”always different, always the same”. Det er egentlig en perfekt beskrivelse av Bob Hund og.


- Et luksusproblem?

- Et problem de luxe, sier Thomas.

- Da jeg spilte den nye plata deres for min samboer, kommenterte hun at den låt ”svensk”.

- Ok…

- Det var positivt ment, altså. Cardigans, ABBA…

- Din samboer har rett, sier Mats. – Og det har alle andre også.

- Bassen er veldig fremtredende. Er dette din Bob Hund-plate, Mats?

Mats humrer, Thomas svarer:

- De aller fleste låtene har veldig tydelige bass- og trommefigurer, ja. Låter som miljarder er en tromme- og bassplate. Gitaristene fikk de første 15 årene av Bob Hund. Nå har de fått sin sjanse. Når folk skryter av gitaristene våre, pleier vi å si at ingen har fått så mange sjanser som dem.

”DOES HUMOR BELONG in music?”, spurte Frank Zappa i 1986. Svaret synes å være nei. Moderne populærmusikk er en kunstform uten humor; det er en kunstform hvor alvorlige menn og kvinner synger alvorlige sanger om sitt alvorlige sjelsliv. Men Bob Hund er et unntak. Humor har fra starten vært en sentral ingrediens i Thomas Öbergs tekster.

Hvorfor er det så mye humor hos Bob Hund – og hva har det hatt å si for mottakelsen av bandet?

- Humor er et våpen, sier Thomas. Jeg er opptatt av satire – samfunnskritikk gjennom overdrivelse. Satire kan detronisere maktstrukturer, bryte hull i muren. Et skrik er lett å forsvare seg mot. Det er vanskeligere å forsvare seg mot humor. Samtidig kan humor åpne dører. Det kan åpne dører mellom mennesker på gaten. Når det gjelder mottakelsen av Bob Hund, gjorde kanskje humoren at det tok litt lengre tid å blir akseptert.

- Dere har flere ganger fremhevet at dere ikke er macho. Hva legger dere i det?

- Det er ikke akkurat muskelrock vi spiller, sier Mats.
- Å være macho er blant annet å ikke erkjenne sine negative sider, sier Thomas. – Vi slår mynt på våre negative sider.
Mats: - Samtidig synes vi ikke synd på oss selv. Vi ler av vårt eget speilbilde.

I NORGE-NORGE VAR det for noen år siden en låtskriver, en norsk låtskriver, som skrev låter på skånsk fordi han var så fan av Bob Hund. Bob Hund er et slikt band; de får fanatiske fans.

- Hvordan er det å ha slike fans?

- Vi er glad det finnes folk som svarer på ropene våre, sier Thomas. - Jeg tror det finnes mange blyge, lite macho folk der ute, folk som bærer på aggresjon, naivitet, frustrasjon, humor, sorg.
- Vi kjenner mange av våre fans, ”Idiotklubben”, som de kaller seg, sier Mats. - Jeg tror de blant annet liker oss fordi vi ikke prøver å fremstå som noe annet enn vanlige mennesker.

- Hvordan har fansen tatt imot den nye plata?

- Det finnes alltid noen som synes det var bedre før, sier Mats. – Men de har jo de gamle platene, så de kan høre på dem.
- Samtidig kommer det til nye, sier Thomas.
- En kveld ringte det på døren hos meg, forteller Mats. – Utenfor stod det en voksen mann, rundt 50 år gammel. Da jeg åpnet, rev han opp skjorta, a la Supermann. Under hadde han en Det överexponerade gömstället-T-skjorte. Han var en bekjent av naboen min. Han hadde aldri likt oss tidligere, men hadde blitt helt hektet på Det överexponerade gömstället. Nå hadde han kjøpt alle platene. Jeg ble rørt, fikk frysninger. Han var litt full riktignok, men likevel.