- Vi var helt blakke etter innspillingen og måtte komme opp med en idé til å fullføre utgivelsen. Vi lanserte en Fund it-kampanje, hvor vi hadde to uker på å skaffe 2000 euro, sier White til musikknyheter.no.
Fansen involvert
Fund it er kort fortalt et initiativ fra Irland, hvor folk med gode ideer kan etablere en plattform for økonomisk bidrag fra venner, fans og andre potensielle støttespillere. Et godt tiltak som hjalp House of Dolls til å realisere sitt mål om plateutgivelse.
- Du kan sette det opp på hvilken måte du vil. Vi gjorde det slik at folk betalte for albumet i forkant. Også t-skjorter, singler og annet materiell ble inkludert. Jo mer du ønsket, jo høyere ble prisen. Vi markedsførte kampanjen gjennom internett og andre kanaler. Heldigvis klarte vi å skaffe nok penger til å fullføre albumet, sier White.
- Dette er en kul måte å få fansen involvert i prosessen på. Alle som bidro står på takkelista i coveret, legger han til.
White, som skriver låter, spiller bass og synger, er lettet over at albumet endelig er ute.
- Det føles godt å ha lansert det. Jeg tror også at albumet uttrykker en spesiell periode for bandet. Nå er vi spente på fremtiden, sier han.
House of Dolls forkastet flere låter gjennom innspillingsperioden. White innrømmer at de slet med å finne det riktige uttrykket.
- Vi droppet to forsøk på å spille inn albumet. Så vi har egentlig et album med totalt forskjellige låter i tillegg til det som ble resultatet, forteller han.
Selv om bandet brukte tre år på å få albumet utgitt, tok ikke selve innspillingen så lang tid.
- Vi spilte inn hver del individuelt. Startet med trommene, så bass og deretter gitarer og effekter. Vokalen ble lagt på til slutt. En detaljert prosess, men det tok egentlig bare 16 dager å få albumet innspilt.
White er derfor usikker når Musikknyheter.no spør om han er like fornøyd med resultatet som vi er (overtegnede ga albumet 10/10)?
- Hm, spør meg igjen om et par måneder. Av ulike grunner var det relativt intenst når det pågikk. Det er vanskelig å være objektiv når du er så involvert i det selv. Slik jeg ser det utvikles ting gjennom innspillingsfasen. Enten må du tilpasse deg utviklingen eller så får du et nervøst sammenbrudd, sier White.
- Budsjettet ble også avgjørende for resultatet. Men vi har fått en avtale med Noisolutions, så sånn sett er jeg fornøyd. Albumet blir lansert i Europa i august med ´Lovers & Clowns´ som singel. Vi jobber også med distribusjon i USA. I tillegg har vi fått noe interessante tilbud på remikser av låtene. Det ville vært spennende å høre andre produsenters tilnærming til sangene, fortsetter han.
Bandnavn fra litteraturen
House of Dolls består, for uten om bassist og vokalist Stephen White (alias Staf), av gitarist Stuart Curran (Our Lad), keyboardist og gitarist Conor Paxton (Pockets) og trommeslager Jimmy Cullen (Nibbler). Samtlige medlemmer spilte tidligere i andre band i den irske hovedstaden, Dublin, deriblant Aleko, The Brothers Movement og The Things. I utgangspunktet skulle House of Dolls bare være et sideprosjekt.
- Vi er alle fra Dublin og møtte hverandre på diverse spillejobber med våre tidligere band. Som regel endte vi opp med å feste, snakke om musikk og generelt bare ødelegge oss selv, sier White.
- Etter cirka ett år begynte ting virkelig å svinge. Da bestemte vi oss for å satse alt på House of Dolls.
Bandnavnet er fra en boktittel av forfatteren med det kryptiske pseudonymet Ka-Tzetnik 135653. Boken ble utgitt i 1955 og beskriver en gruppe jødiske kvinner som i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig ble beholdt for å tilfredsstille nazisoldatenes sexlyst. Et grotesk tema, ja, men litteratur er generelt viktig i House of Dolls sitt musikalske univers.
- Det var tittelen og ikke boken i seg selv som inspirerte oss til å ta navnet. På den annen side så handler det om undertrykkelse og fordømmelse, så på den måten er det samme prinsipper som når band kaller seg The Damned eller The Used.
- Litteratur er for øvrig viktig i vår tilnærming til musikk, spesielt forfattere som Aleister Crowley, Franz Kafka og William Burroughs. Det samme kan man si om filmregissører som Gasper Noé og David Lynch.
White har sansen for det mørke.
- Jeg har alltid likt mørke temaer med et snev av håp. Eller ting som bare er totalt absurde, sier han.
Digget britpop
Whites musikkinteresse startet ved god hjelp av hans foreldre.
- Takket være dem ble jeg introdusert for musikk. De spilte Pink Floyd, The Beatles, Bob Dylan og Neil Young da jeg var veldig ung.
- Da jeg var åtte år begynte jeg å lære meg å spille keyboard. I midten av tenårene plukket jeg opp gitaren, men måtte spille bass fordi en venn av meg manglet bassist i bandet sitt.
På denne tiden var britpop det store for White og vennene.
- Vi digget Oasis, Supergrass og alle andre britpopband. Senere har derimot flere dører åpnet seg. Forskjellige typer musikk har ført meg inn på ulike stier. Alt fra krautrock, goth til fransk punk. Jeg er veldig fan av Primal Scream, The Jesus and Mary Chain og Death In Vegas.
- Samtidig får man jo gode tips fra venner, fans og andre band og artister som man liker, sier White og forteller at favorittalbumet endrer seg fra dag til dag:
- I dag vil jeg imidlertid si ´Raw Power´ av The Stooges. Det er et fantastisk album. ´Gimme Danger´ blåser meg alltid av gårde.
White har heller ikke mistet troen på album som format i dagens musikkindustri.
- Albumet består og bra er det. YouTube for eksempel er viktig i forhold til å oppdage nye band, men straks jeg finner noe jeg liker vil jeg alltid sjekke ut albumet. I forlengelsen av dette er vinyl det beste formatet, da gjerne med en nedlastningskode inni. Vi håper å lansere en vinyl-EP til høsten, sier han.
Følg House of Dolls på Facebook.
