- 'Handwritten' føles som vårt første album

Alex Rosamilia og Brian Fallon fra The Gaslight Anthem.

New Jersey-bandet The Gaslight Anthem, har spilt i Norge fler ganger tidligere, og kom for en uke siden innom Oslo på slutten av sin Europaturné for å spille en ettermiddagskonsert på Norwegian Wood. På en iskald og regntung junidag som ikke minnet mye om sommer møtte Musikknyheters utsendte to trøtte gutter til et åpent og ærlig intervju, før de reiste hjem til USA og litt varmere vær:

Alex Rosamilia [gitarist]: Det har vært kaldt OVERALT. Og jeg hadde ikke med meg bukser engang!
Brian Fallon [vokalist/gitarist]: ALLTID bring jakke! Vi skal tilbake til USA om et par dager, og gleder oss veldig. I New Jersey er det nesten 40 grader nå! Det ligger på linje med Spania så det er godt og varmt der, men vi skal rett ut på turné igjen.

Hva har vært sommerens høydepunkt så langt?

A: Jeg fikk se Refused spille fire ganger, det var kult. Veldig kult!
B: Showet vårt i London var fantastisk. Sannsynligvis en av våre beste konserter noensinne. Det var et headline-show. Første halvdel av turneen var for det meste festivaler, men halvveis uti gikk vi fra festivaler til nesten bare egne konserter. Sommer er jo som regel festivaltid, men vi foretrekker alltid å spille egne konserter, helt klart. Man får ha ting for seg selv og trenger ikke å dele toalett eller dusj med noen [ler]. Festival.toaletter er forferdelige! Rett og slett forferdelige. Eller altså... vet du hvor det er helt horribelt? Amerika! Der er det helt jævlig!! De aner ikke hvordan de arrangerer sånt. Ikke kult i det hele tatt! [ironisk med påtatt Texas-aksent] A liiiife of luxury!

Med kort tid på hver stopp, får dere noensinne tid til å se stedene dere besøker?

B: Jada, dersom vi har noe fritid, Men det er sånn at når du kommer hjem sier vennene dine «ååh du dro til... blabla», og du må bare svare «joa... men jeg så ingenting. Flyplassen var fin! Konsertlokalet var ok...» Jeg så en eng i dag, og det er vel det vi har sett her.
A: Vi hadde jo den turen der vi satt på stranda?
B: Åh, jaaaaa! Hva var det... Hove? Hovefestivalen? Det var fantastisk!
A: På Øyafestivalen spilte vi med Iggy Pop og jeg fikk ødelagt gitaren min. Jeg husker godt konserten vår på Sentrum Scene også, jeg husker at lokalet var sinnsykt rart fordi det var denne scenen og ingenting på sidene bak den, så vi måtte gå gjennom en gardin for å finne scenen. Og så var det Chuck Ragan og Sharks som varmet opp for oss.
B: [lettere sjokkert] Jeg husker ikke det i det hele tatt! Det er helt visket bort fra hjernen min!
A: Vi klaget på salaten hele tiden fordi den var for våt. Vannsalat.
B: Herregud, jeg aner ikke... jeg har null minner fra den konserten! Og jeg bruker ikke dop engang! Tenk hvordan det ville vært om jeg brukte narkotika! Jeg ville aldri husket NOE! Herregud... Ok, jeg må begynne å skrive ned ting. Jeez.

The Gaslight Anthem slipper sin nye skive Handwritten 20. juli, og guttene gleder seg stort. Tittelen 'Handwritten' henspiller på det faktum at Fallon skrev hele skiva for hånd i en notatbok:

B: - Jeg ville prøve å bli så personlig som jeg kunne. Jeg ville få det til å føles som om det var et album skrevet med tanke på lytteren. Jeg føler at det ikke finnes så mange slike plater. Folk skriver låtene sine, men de skriver dem ikke direkte til noen. Og så følte jeg at vi virkelig prøvde å la alle få vite at det finnes noen på den andre siden av øretelefonene eller høytalerne, og det var en ganske god følelse fordi du følte at du hadde noen der som du skrev til. Som å skrive brev til en venn.

- Jeg ville gjøre det hele mer organisk og ikke skrive alt på data mer. Jeg ville på en måte se om jeg fikk til å gjøre dette, se om jeg bare kunne skrive alt ned i en notatbok og være mer personlig. Det gjorde alt mye vanskeligere fordi det tar tid. Lang tid. Det forandret hele prosessen og hele tankesettet rundt hva man gjør.

- Når man skriver låter og bare sitter og trykker på en data får man dem fort ferdig, men på denne måten må du virkelig ta deg tid. Så jeg tror det mentalt forandret alt sammen. Det gjør deg mer bevisst på hva du skriver. Hvis du stryker ut noe, må du gjøre alt på nytt. Jeg synes det gjorde det hele mer personlig fordi man må tenke så mye underveis.

Det nye albumet inneholder mer personlige låter enn de tidligere platene som gjerne har bestått av små historier og anekdoter om Amerika.

B: - Jeg tror at når du blir mer komfortabel i et band, så har du ikke lenger dette behovet for å fortelle andres historier, du begynner å fortelle dine egne isteden. Det er skummelt, for når du forteller noen andres historie er du bare en observatør. Når du så forteller dine egne historier er det vanskelig å være nøytral og å observere fordi det skjer med deg selv. Og så er det vanskeligere fordi man aner ikke hvordan folk vil analyse eller tenke om det; «Hva betyr dette? Hva betyr det?» Jeg har etterhvert lært å ikke snakke om hva låter betyr. Jeg føler at det fratar lytteren muligheten til å la teksten bety det DE vil den skal bety. Hver låt kan bety akkurat det du vil at den skal bety. Hvis du forteller noen at «Denne sangen handler om dette», så er det sånn. That's it. Da et det DET den handler om.



Den nyeste singelen til The Gaslight Anthem er låta 45. Fallon har i tidligere intervju uttalt at han før denne låta ble skrevet ikke var sikker på om det i det hele tatt ville bli noen fler Gaslight-låter.

B: - Jeg visste ikke på den tiden om vi... Altså, vi gjorde alt vi trodde var bra og så kom vil til den siste plata og... jeg vet ikke, jeg hadde det ikke noe gøy med den. Med 'American Slang' altså, det var ikke noe morsomt for meg i det hele tatt. Det var bare weird, det var så mange forventninger; «Bandet deres kommer til å bli det største bandet i verden!! ... åh, ok, dere skal visst ikke det... hva nå?» Jeg sa aldri at vi ville bli det største bandet i verden. Jeg trodde vi bare kunne gjøre vår egen greie og ha det gøy, og det var bra nok for oss. Så jeg visste rett og slett ikke på den tiden hva som kom til å skje og om det i det hele tatt var verdt det lenger. Jeg vil ikke sammenlignes med alle andre, og jeg vil ikke være det største bandet i verden. Jeg ville bare si «Gå finn noen andre som kan gjøre det der og la meg være i fred». Av og til føler jeg at vi ble gransket mer enn mange andre band, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Alle prøvde liksom å finne ut «Hva er gimmicken?» Gimmicken er at det ikke er noen gimmick. DET er gimmicken. Og så lagde de en gimmick og det ble bare altfor mye.

Dere virker mye gladere, mer motiverte og fornøyde med dette albumet. Som om gnisten er tilbake?

B: - Ja! Det er mer slik at vi skrev låter fordi det er gøy. Det føles som om dette er vår egen plate, skjønner? Det har ingenting å gjøre med andres forventninger eller med andre band, og for en gangs skyld føles det som om vi har laget noe som er bare vårt. Som om dette er vårt første album. Det føles faktisk som om de andre albumene var et helt annet band. Av og til føler jeg at det var et annet liv. Ikke det samme i det hele tatt. Vi fremfører jo fortsatt låtene fra den gangen, men låter forandres over tid. De kan bety forskjellige ting til forskjellige tider, og nå betyr de noe helt annet enn det de gjorde den gangen. Men hele den perioden - spesielt 'The 59 Sound' og 'American Slang' - den boken er lukket for meg. Det er en ikke-greie. Jeg tenker ikke på dem, og jeg snakker ikke om dem, fordi det var så enormt et sirkus. [henvendt til Alex] Det VAR et sirkus var det ikke?

A: Ja, og vi var ikke... Det var oss da vi prøvde å finne ut av ting og hele prosessen med å gå fra at en kompis ga ut skiva vår til å være på et stort plateselskap, og å måtte forholde oss til produsenter og media og ordentlige turneer og ikke bare klatre inn i en van og gjøre en turné man booket selv. Det tok tid å venne seg til det. Jeg er glad vi gjorde to skiver før vi bestemte oss for å signere med et stort selskap. Det var nesten som en bootcamp for hva vi gjør nå. Det var en slags måte å forberede oss selv på dette.

B: Det trengtes. Sånn som dette, det er det de kaller en "setup-tour". Vi kommer til å spille de gamle låtene MYE! Og det er det vi bruker denne turneen til. Og så vil vi komme tilbake og turnere den nye skiva senere. Vi reiser enormt mye. 200 dager i året. Det er galskap. Det er derfor jeg ikke husker ting.