– Bendik Baksaas Band består av meg selv, Jonas Barsten Johnsen og David Aleksander Sjølie. Vi går alle tre på Norges Musikkhøyskole i Oslo. Foruten at vi har gitt ut EP-en, holder vi også på med debutalbumet for tiden. Det er antatt å bli gitt ut til våren. Det meste av materialet er ferdig, men så er det jo dette med å sette det sammen i studio og sånt.
Kan du fortelle litt mer om tittelen på EP-en, The Shape of Beats to Come?
– Tittelen kommer, som noen sikkert har notert seg, fra Ornette Colemans plate The Shape of Jazz to Come, som var en veldig toneangivende skive for frijazzen da den kom ut i 1959. Vår musikk er jo noe helt annet enn Colemans når det gjelder sjanger, men vi deler hans tanke om å angripe musikken på en improviserende og lekende måte. Dessuten fenger tittelen, det er noe man husker, så vi følte at det var et bra valg. Man kan kanskje også si at tittelen viser at dette er en smakebit på vår musikk, på hva som vil komme seinere fra oss.
EP-en har vært ute noen uker nå. Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?
– Vi har fått mye skryt for det første sporet, singelen Wake Me Up. Den gav vi ut omtrent en måned før EP-en, så den har vært tilgjengelig en stund. Mange musikkblogger skrev om den og linket til den, det var veldig kult. Den har blitt beskrevet som eklektisk, elektronisk hip-hop, og det er jo ganske spot on det. Vi har også fått mye tilbakemelding på EP-en fra venner og fans, og et interessant aspekt er at alle virker å ha hver sin favoritt blant de fem sangene. Det synes vi er fint, det viser at musikken har forskjellige kvaliteter, at folk har ulike favoritter.
Bendik gikk på musikklinja på Sandefjord videregående skole. Det var der han møtte den unge mannen som gjerne omtales som Vestfolds vidunderbarn innen elektronisk musikk, Mathias Stubø, og etter hvert ble med å forme Proviant Audio.
– Vi var bare mange unge gutter som hadde lyst til å spille funk, og så hadde vi Mathias, som var genial, og så plutselig bare fløyt det avgårde. Det som er bra med at musikklinja i Sandefjord er den eneste i sitt slag i Vestfold, er at de som kommer dit gjerne har ofret litt mer for den potensielle musikkarrieren, enn om det fantes et slikt tilbud i hver eneste by. Når ungdom flytter til Sandefjord fra rundt omkring i hele Vestfold, ligger det noe litt mer seriøst bak det å begynne på musikklinja. Så der var det mange ambisiøse folk som virkelig ville noe med musikkutdanningen, og det gjorde at det ble et kreativt miljø.
– Jeg spilte bass i Proviant Audio og også i et band som heter Shimmering. Det er to veldig forskjellige band. Shimmering er vel først og fremst pop og jazz, og ganske nordisk i uttrykket, om man kan si det. Proviant Audio, derimot, er klubbmusikk – funk og disko. Begge har vært utrolig givende å være med i, og jeg har mye tilhørlighet til begge bandene. Det er nok mye der motivasjonen ligger, at jeg så at det funka i de gruppene, at det finnes et publikum for denne musikken der ute.
Bendik Baksaas har som første student på Norges Musikkhøyskole laptop som utøvende instrument. Jeg spør ham om han møter mange fordommer på grunn av dette. Laptop er vel eeeegentlig ikke et instrument i ordets tradisjonelle betydning?
– Det finnes mange litt inngrodde fordommer mot elektronisk musikk, fordi det ennå er ganske nytt, historisk sett, spesielt sammenlignet med for eksempel gitarrock. Så der møter man jo en del utfordringer. Etter min mening er det litt sånn at om folk er negative, så skal de få lov til det. Det er ikke noe vits i å tvinge folk til å like den type musikk jeg lager. Jeg tenker at de jeg sikter meg inn mot som lyttere, er de som uansett har en åpen tilnærming til musikken og som ønsker å høre på mer enn bare den streiteste popmusikken.
– Det som er en viktig utfordring for oss som driver med elektronisk musikk, er å gjøre det tydelig for publikum hva vi gjør. Om man bare ser en laptop på scenen, og litt hår som stikker opp bak den, så blir man jo usikker, kanskje litt provosert, det merker jeg også selv. Man føler kanskje som publikumer at dette egentlig ikke er live musikk, på en måte. Jeg har selv gjort noen grep relatert til dette. Blant annet har jeg en del midikontroller til laptopen som jeg fester slik at de er vendt mot publikum. Slik kan man som publikumer se hva jeg trykker på og hva som lyser og blinker underveis i konserten. Det handler om å gjøre det mer visuelt, å vise koblingen mellom det visuelle og musikken. Slik gjør man også avstanden mellom artist og publikum mindre.
– Det er også viktig for meg å påpeke at jeg først og fremst er en elektronisk utøvende musiker. Jeg har vurdert å kjøpe en t-skjorte hvor det står "I am not a DJ". Jeg gjør en del DJ-sett også, men hovedsakelig spiller jeg jo konserter med Jonas og David. En av de viktigste egenskapene for en musiker, slik jeg ser det, er at man kan spille sammen med andre, ikke bare lage musikk på egen hånd.
Hvilke artister har dere hentet inspirasjon fra?
– Det er mye forskjellig. For tiden går det mye i Nicholas Jaar, som blant annet skal spille på Øyafestivalen i sommer. Han spiller elektronisk beatmusikk i sakte tempo, som jeg identifiserer meg en del med. Jaar har ingen hemninger, han kan spille en Feist-remix uten trommer, så en egen mix, og så åtte minutter med bakgrunnsmateriale fra Twin Peaks hvor David Lynch prater om filmmusikken. Det er utrolig interessant å høre på, hvordan han får frem så mye forskjellig.
Bendik er opptatt av at bandet skal spille forskjellige konserter hver gang de opptrer. At det skal være improviserende og litt uforutsigbart, både for publikum og for dem selv. Dessuten er det demokratiske i gruppen, at alle skal kunne styre utviklingen i musikken på scenen, viktig. Dette er jo inspirert av jazzen, forteller han.
– Vi har vel en tilnærming til det å spille live som handler om å unngå et strev etter perfeksjon. Om du spiller en konsert og har et helt klart opplegg på forhånd, og det beste som kan skje er at du ikke spiller en eneste feil og at det blir akkurat sånn du hadde tenkt, da vil det alltid lande på nittifem prosent, eller lavere. Da vil det aldri bli mer enn "nesten perfekt". Men om du er mer åpen og lar ting skje litt der og da, vil det bli mer uforutsigbart. Noen konserter vil kanskje bli mislykkede, mens andre vil bli helt sinnsykt bra. Og de helt sinnsykt bra konsertene, det er verdt alt det som blir mindre bra. Det gir et enormt kick å stå på scenen og merke at ting klaffer skikkelig, og utstrålingen man da gir til publikum er så ektefølt, fordi den skjer akkurat der og da. Det er jo det som er fett med å se band live, når de kommuniserer ordentlig.
– Det er to ting som er veldig viktig for oss når det gjelder å spille konserter: at publikum ikke går lei, men også at ikke vi går lei. For det verste som kan skje for oss som livemusikere, er at vi bare spiller det samme hele tida og mister drivet fordi det blir rutinepreget. Så lenge vi unngår det så kan vi videreutvikle oss hele tiden, og det er litt av poenget.
På fjorårets Slottsfjellfestival spilte Bendik Baksaas med Proviant Audio. Bandet steppet inn på grunn av en avlyst konsert, og fikk gleden av å spille på Baglerscenen, den nest største scenen på festivalen, klokka ni på kvelden.
– Det hele kom veldig brått på. Jeg var på hyttetur da Mathias Stubø ringte meg. Han spurte om jeg skulle noe imorgen. Jeg skal på fisketur, sa jeg, jeg er jo på hytta. Men da han fortalte at vi skulle spille på festivalen, var det bare å hive seg i bilen. Det var ganske merkelig, hele greia, siden det kom så brått på. Jeg kom jo nesten ramlende inn med fiskestang på scenen. Men det var veldig gøy at så mange så oss spille, det er nok det største publikumet vi har spilt for. Sånn ellers spiller vi jo mye i Oslo, hvor vi holder til. Vi har blant annet spilt på et arrangement på Rockefeller og på John Dee, og så spiller vi mye på Blå. Vi har også spilt på Folken i Stavanger og Brukbar i Trondheim. Men Bendik Baksaas Band har ennå ikke spilt i Bergen, og det må vi nok snart gjøre noe med, avslutter Bendik.
Bendik Baksaas Band spiller på Tårnlunden lørdag klokka 14 på årets Slottsfjellfestival.
Foto: Agate Øksendal Kaupang.
