Når Kristofer Åström inntar scenen på Mono i Oslo på torsdag kveld er det etter 15 gode og innholdsrike år som soloartist, en karriere som aldri var tenkt som noe mer enn et album som bare måtte ut av ham i 1998.

Åström spilte på den tiden i det nå legendariske bandet Fireside, som på høyden av karrieren ble signet til Rick Rubins American Recordings i USA. Albumet det er snakk om var Go, Went, Gone.

- Det var aldri tenkt at det skulle bli noe mer enn det albumet, sier Åström. Jeg ville bare få det ut av meg og gå videre, det var ikke engang i tankene mine at det skulle bli et sideprosjekt – bare en one time thing, men så viste det seg at jeg hadde så mye mer i meg.

Og mye mer er det blitt. Nå er han aktuell med et samlealbum som feirer hans første 15 år som soloartist, og snart kommer alle albumene ut på vinyl i et begrenset antall. Mange artister gir ut sånne oppsummeringer for å avslutte et kapittel i sine karrierer.

- Samlingen er mer en oppsummering av disse årene. Jeg kommer ikke til å bytte retning og gjøre noe helt annet etter dette her, forteller Åström. Jeg liker musikere som holder på sin greie – og man kommer til å kjenne meg igjen i fortsettelsen også.

På sitt tredje album, Northern Blues, traff Åström et større publikum og høstet svært gode kritikker. Spesielt låta All Lovers Hell traff publikum.

- Uten All Lovers Hell hadde jeg nok ikke kunne spille så mye som jeg faktisk gjør. Låten ble spilt mye på radio, og albumet solgte ganske så bra. Jeg pleier spøke med at den låta har blitt min Ace of Spades, hiten som alle vil høre.

Likevel har Åström aldri nådd ut til de store massene, noe som på mange måter føles litt rart her i Skandinavia hvor vi er så glade i melankoli og historiefortelling som man kan kjenne igjen fra countryens verden.

- Jeg tenker jo selv, i all ydmykhet at jeg burde kunne hatt et større publikum. Når det er sagt så er jeg veldig takknemlig for at jeg er i en posisjon hvor jeg fortsatt kan leve av musikken, om enn spartanskt.

Tekstene har alltid vært i sentrum for karrieren til Åström, ofte ekstremt såre og dystre skildringer om kjærlighet – og spesielt om oppbrudd og påfølgende sorg. Nå er mannen blitt småbarnspappa og lever lykkelig. Er det da vanskelig å synge disse sangene?

- Nei, det har ikke blitt noe vanskeligere. Mange av tekstene har byttet betydning for meg selv så mange ganger allerede under årenes løp at jeg nesten har glemt hva de handlet om i utgangspunktet. Det gjør det lettere. Tekstene er nok så personlige som de faktisk virker. Alle tekstene mine er små øyeblikskildringer fra livet mitt, men jeg liker at man kan sette sitt eget liv inn i en tekst. Det spiller ingen rolle hva de egentlig handler om, det er hva de gir lytteren som er det viktige synes jeg.

Konserten på Mono denne uka blir den første i Norge på noen år.

- Jeg elsker Norge og Oslo. Har alltid hatt det veldig gøy i Oslo, truffet mange fine mennesker. På konserten på Mono kommer jeg til å spille låter fra hele karrieren min i nedstrippede versjoner. Man bør nok ikke forvente seg noe spektakulært sceneshow med røyk og eksplosjoner, men jeg skal gjøre mitt beste for at det skal bli en fin kveld og en god konsert.

Som en bonus spurte vi Kristofer om hvilke tre album han ville tatt med seg på en en øde øy.

- Jeg ville tatt med Sub humans – The Day the Country Died, The Cure – Disintegration og Bob Dylan – Blood on the Tracks.


Kristofer Åström spiller på Cafe Mono på torsdag 8. mai.