Norgesaktuelle Mark Mulcahy er for mange et ukjent navn, men den amerikanske artisten - som neste uke spiller i både Oslo og Bergen - har etterhvert holdt det gående i 30 år. Etter at Miracle Legion, bandet han først ble kjent gjennom, tok kvelden, har Mulcahy gitt ut fler solo-plater. Til tross for at han har gått under radaren på det kommersielle musikkmarkedet, har han bygget seg en utrolig stabil og dedikert fanskare, med store navn som Thom Yorke fra Radiohead, Michael Stipe fra REM og bandet The National som uttalte fans. Alle disse, samt en enorm mengde andre navn, bidro på et tribute-album med coverversjoner av låtene hans spilt inn etter at Mulcahys kone brått døde i 2008.

Inntektene fra albumet lot ham få være hjemme med parets tvillingbarn mens de ennå var små, samt å gi Mulcahy tid til å komme seg på bena igjen etter det store tapet. 8 år etter hans forrige soloalbum ble sluppet, er han nå klar for igjen å bevege seg ut i musikkverdenen, og i 2013 kom hans nyeste album Dear Mark J. Mulcahy, I love you, oppkalt etter en lapp han en gang fikk i hånda av en fan. Albumet har fått strålende kritikker overalt, og over telefon fra hans hjem i Massachusetts, USA, forteller Mulcahy Musikknyheter at suksessen til albumet var en enorm overraskelse:

- Nå har det vært ute i nesten et år, og går fortsatt runden. Jeg snakket med produsenten av skiva, Henning Ohlenbusch om dette her om dagen – for vi gikk bare i studio og lagde skiva en dag om gangen og en låt om gangen. Jeg hadde ikke laget noe album på veldig lenge og hadde ikke gjort så mye annet heller. Jeg vet ikke hva det er med denne skiva, men timing tror jeg var veldig essensielt. Jeg vet ikke HVA med timingen som var så bra, men det ser ut til at jeg tok noen riktige valg underveis. Den har gjort det bedre enn noen av de andre soloskivene mine.

picture

Da Mulcahy gikk i studio for å spille inn denne skiva, var det med utgangspunkt i en litt annen teknikk enn han vanligvis har brukt. Tidligere har han hatt mange låter klare på forhånd, og så gått i studio og spilt inn alt sammen over en kort periode. Denne gangen var planen å skrive og spille inn én låt av gangen, og hver låt skulle være ferdig innspilt i løpet av én dag i studio:

- Ingen av oss hadde mye tid til overs, så vi satte en dato en stund frem i tid, og så skrev jeg en låt frem mot den datoen. Hver dag hadde vi et nytt backingband, jeg sendte dem en demo av låta før vi gikk i studio, og så møtte alle opp med den éne låta innøvd. Deretter spilte vi den inn og la til nye elementer i løpet av dagen til alle var fornøyde.

- Det var veldig fint å bli ferdig etter hver dag i studio. Hvis man gjør det på den vanlige måten henger det hele over hodet ditt fra du starter innspillingen til plata er ferdig. Man vil hele tiden gå tilbake og se på låtene og tenke “hva kan jeg gjøre med denne låta?”.

Så hver dag og hver låt ble et lukket kapittel? Istedenfor å la boka ligge åpen i lange perioder?

- Akkurat! Det er en perfekt analogi. Man leser et kapittel, lukker boka, og kommer tilbake og leser neste. Det var veldig effektivt selv om det tilsammen tok et år å gjøre det hele ferdig.

Noen overraskelser bød denne teknikken likevel på; Da albumet var så godt som ferdig innspillt oppaget Mulcahy at det hele hadde beveget seg voldsomt i én bestemt retning, noe han ikke var helt fornøyd med:

- På slutten, da jeg hørte gjennom alle låtene jeg hadde skrevet, fikk jeg veldig behov for å skrive én låt til. Det er en låt på albumet som heter The Rabbit og den er veldig annerledes fra resten av skiva. Jeg måtte bare skrive en låt som var helt annerledes, og det viste seg å være enda en god avgjørelse jeg gjorde. Den låta balanserte ut den retningen resten av plata hadde tatt, og viser mer hvem jeg er som låtskriver.

Han ler over telefonen: - Altså, jeg elsker alle låtene jeg skrev, men jeg prøvde nok å være glup, også ble jeg litt for glup for mitt eget beste! Denne låta viser litt mer hvem jeg er. Altså ikke så veldig glup.

picture

Etter så mange år borte fra rampelyset er det mye som har forandret seg i bransjen. Mulcahy, som i mellomtiden fortsatt har vært aktiv som komponist, har med forundring sett at sirkelen har blitt sluttet med tanke på formatene musikk leveres i. Da han startet for 30 år siden var det vinyl som var måten man kjøpte musikk på, deretter kom kassettene, så kom den obskure CDen, og plutselig var det BARE CDer. Så kom det digitale formatet, og nå er vinylen tilbake igjen. Men om det er et format som er kommet for å bli er han usikker på:

- Vinyl er veldig spesielt. Jeg vet ikke om det kommer til å klare å fortsette å holde seg populært i lengre tid... Det er en vakker måte å lytte til musikk på, men det er et mysterium for meg hvorfor det kom tilbake. Kanskje når folk sitter der med 300 plater og så finner ut at de skal flytte, så kommer de til å hate dem.

Han ler litt: - Men samtidig så har jeg tonnevis av skiver selv, samlet gjennom hele livet... Jeg har dem fortsatt og spiller dem fortsatt, så hvem vet? Jeg håper de blir, for det finnes ingen måte å imitere dem på, man MÅ kjøpe dem. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje hvis man til slutt ender opp med aldri å måtte kjøpe musikk igjen.

Mulcahy forklarer at han mener det vil være vanskelig for musikkbransjen å overleve Spotify. Det er utrolig mye vanskeligere for hver enkelt artist å få den samme suksessen nå, i forhold til hvordan det var før i tiden. Både på grunn av den enorme tilgangen, og at det finnes så utrolig mange måter å IKKE kjøpe album og musikk på. Man har tilgang til alt av musikk fra hele verden, hver eneste lille låt man skulle måtte ønske å høre, til enhver tid:

- Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med mindre de begynner å betale artistene en ordentlig lønn for musikken som blir spilt. Man kan ikke overleve økonomisk på bare å turnere. Kanskje hvis man er Frank Turner og bare turnerer og tjener nok på konserter til å leve av det, men de aller fleste artister og små band får ikke mye betalt for å gjøre det.

Blir det slik at det handler mer om å turnere for å overleve enn om selve musikken?

- Ja, det er akkurat det det gjør! De økonomiske kostnadene for en turné er skyhøye og bare øker med tiden, mens det man får i betaling har holdt seg stabilt. Jeg liker å turnere, jeg liker å spille, men finansielt er det ikke enkelt.



Mulcahy gleder seg stort til å komme til Norge i neste uke. På konsertene har han med seg en multiinstrumentalist som fungerer som både keyboardist og trommis, og gleder seg til å vise det norske publikummet hva de har å by på. I tillegg har han prøvd å lese seg opp litt på dette merkelige landet oppe i nord. Blant annet har han fått med seg at vi har lyse netter også sør i landet, og at vi har en nordmann med i amerikansk hockey; Mats Zuccarello, i New York Rangers:

- Jeg vet ikke så mye om sporten, skulle gjerne visst mer, men jeg vet iallfall at han er den 7. nordmannen som har kommet seg til amerikansk hockey!


Mark Mulcahy spiller på Mono i Oslo tirsdag 10. juni, og på Bergenfest onsdag 11. juni.




Sjekk ut Mark Mulcahy på Facebook