Løshår og kaktuser
Ettersom Musgraves ikke ønsket å la seg fotografere før hun inntok scenen, skal jeg etter beste evne forsøke å beskrive countryprinsessen slik hun fortoner seg i et lite rom bak ørkenlandskapet som rigges opp på Rockefeller-scenen. Smellvakker som en inkarnasjon av den klassiske "southern belle", med nesepiercing, knallrosa genser og ben trukket opp i sofaen, tilsynelatende mer tilhørende trailer park-omgivelsene hun beskriver på det nevnte suksessalbumet. Det samme gjelder løshåret hun fra tid til annen puffer opp med et vant håndgrep når hun snakker om "ma weave", for eksempel i historien om hvordan Same Trailer Different Park nettopp kom til å kretse rundt den gjennomgående trailer park-tematikken.
– Trailertemaet kom i stand i løpet av veldig kort tid, og helt ut av det blå. Det var inspirert av en tur til Palm Springs i California, et fantastisk landskap med massevis av kaktuser og en skikkelig ørken-vibe. Vi så et kult hus og hoppet ut av bilen for en spontan photo-shoot. Av en eller annen grunn hadde Shane, en av produsentene mine, på seg mitt løshår. Han satt i bilen og ropte at vi måtte forte oss tilbake før de som bodde i huset kom ut for å kjefte på oss. Det var øyevipper og sminke overalt, og jeg måtte slenge på meg et tilfeldig antrekk og et par boots. Det endte opp med å bli bildet på forsiden av platen, og inspirerte resten av ørkentemaet og hele trailer park-greia.
Også personligheten hennes passer southern belle-klisjéen. Musgraves er høflig, selv om jeg ikke blir tilbudt en eneste margarita i løpet av den snaue halvtimen jeg tilbringer med henne. Hun takker for alt som kan ligne et kompliment, og smiler avvæpnende hver gang jeg blir overivrig og avbryter talestrømmen i tydelig texaneraksent.
Gode minner fra Oslo
Noen timer senere spankulerer Kacey Musgraves rundt på Rockefeller-scenen, akkompagnert av hennes medbrakte band iført mariachi-dresser. Hun plasserer stadig vekk en hånd på hoften og den andre rundt mikrofonen, når hun ikke bruker dem til å spille gitar, munnspill eller tidenes nydeligste rosapaljetterte lekkerbisken av en banjo. Musgraves får publikum til å synge med der det passer, klappe smått sjenerende i utakt der det ikke passer, og le av sjarmerende scenebanter som at hun er bekymret for velferden til plastikkskjørtet i det sterke scenelyset.
Sist gang hun besøkte Norge var i oktober i fjor på et utsolgt John Dee. Den gang virket hun tydelig rørt over mottakelsen, og proklamerte fra scenekanten at det var første gang hun solgte ut en klubbkonsert så langt hjemmefra.
– Jeg husker at vi spilte i Stockholm rett før vi kom til Oslo, og det var to vidt forskjellige opplevelser. Her var det knallvarmt og stappfullt av folk i en utsolgt klubb, og det var kjempegøy. Folk sang med på låtene, og det er første gang jeg har opplevd noe sånt i Europa. Det var en hyggelig overraskelse etter nettopp å ha spilt i Stockholm, der folk var mye mer beskjedne og lavmælte.
Latterlig provokatørstempel
Mye har skjedd i løpet av de ni månedene som har gått siden hun sist gjestet Oslo. For eksempel har hun mottatt drøssevis av gjeve utmerkelser for Same Trailer Different Park, deriblant to høythengende Grammy-priser for beste countryalbum og -låt. Sistnevnte for førstesingelen Merry Go 'Round, som bare er én av en stadig økende katalog av knallåter hun selvfølgelig har skrevet selv.
– Det har vært helt utrolig, og selvfølgelig kjempegøy. Vi har fått lov til å gjøre mange fantastiske ting i løpet av veldig kort tid.
– Hva har vært høydepunktet så langt?
– Det å bli anerkjent under Grammy-utdelingen var et stort karrierehøydepunkt. Man kan jo alltids håpe på den slags suksess, men at det faktisk skjedde er en stor ære, og noe jeg tror alle musikere drømmer om. Vi fikk lov til å spille Follow Your Arrow under prisutdelingen, og det var ekstra morsomt fordi det er en type sang jeg aldri hadde trodd de ville slippe til på et show av den typen.
– På grunn av den litt vågale teksten?
– Ja, jeg tror det er ganske uvanlig at sånt får innpass på Grammy-utdelingen.
I Follow Your Arrow beskriver Musgraves dobbeltmoralen hun mener preger mange amerikanske småbysamfunn, og setter opp ulike forventninger som til sammen utgjør et nær sagt uoppnåelig ideal for livsførsel. Låten har blitt en suksessingel, og blir møtt med allsang fra Rockefeller-publikumet, med innøvde "hey" og humring når Musgraves gestikulerer for å vise hvor fjernt småbylivet i Texas kan være. I refrenget oppfordrer hun publikum til å "make lots of noise, kiss lots of boys, or kiss lots of girls if that's something you're into".
I tillegg til et avslappet forhold til klining på tvers av kjønnsgrenser, foreslår hun at folk bør rulle seg en joint eller la være, etter egne ønsker og behov. Det har ikke gått upåaktet hen blant de mest konservative countrytilhengerne over dammen, og flere radiokanaler har nektet å spille singelen for ikke å frastøte lyttere som heller vil høre countrycroonere lengte etter konene sine uten noe kraftigere enn et strå i kjeften. Selv tar Musgraves provokatørstempelet med knusende ro.
– Det er rare greier. På en måte synes jeg det er ganske trist, for det er faktisk 2014, og jeg skriver jo bare om ting som har gjort inntrykk på meg og verden slik jeg opplever den. For eksempel om da bestevennen min på high school kom ut av skapet, og jeg var den første hun fortalte det til. Ellers skriver jeg om å flytte hjemmefra, slå opp med kjærester, og den slags vanlige ting som folk på min alder opplever. At det skal være kontroversielt, er rett og slett latterlig. "It is what it is, I guess". Hvis du hører på låtene til Willie Nelson, er det nettopp det samme han alltid har skrevet om. Det at musikken min visstnok skal være så langt unna hva countrytekster liksom må handle om, er bare en teit misforståelse.
Dolly Parton-hyllest
I løpet av det siste året har Musgraves også turnert og samarbeidet med en rekke storheter, som den gudebenådede englerøsten Alison Krauss, den domstolbenådede ringreven Willie Nelson, og popprovokatøren Katy Perry.
– Det har vært helt fantastisk å få lov til å henge med Willie Nelson, og spørre ham om alt han har lært i løpet av karrieren. Han pleide å sette seg ned med oss, klimpre på gitaren, og fortelle vitser og røverhistorier. Jeg kunne ikke fatte at denne legendariske fyren satt der foran meg. Alison Krauss er også kjempehyggelig, morsom og "quirky" – jeg elsker hennes sans for humor. Og bandet hennes, Union Station, er blant de beste i bransjen, så det var fantastisk å høre dem spille hver kveld.
– Nå som du har spilt med så mange legendariske musikere, og ... eh, Katy Perry – hvem ville du jobbet med hvis du kunne velge hvem som helst?
– John Prine har inspirert mange av låtene på Same Trailer Different Park, så det hadde vært gøy å samarbeide med ham. Men det er én jeg aldri har fått gleden av å jobbe med, som jeg virkelig beundrer – Dolly Parton. Jeg elsker henne både som låtskriver og som en av de store musikkpersonlighetene der ute. Ingen er som henne, og det kommer aldri til å finnes en annen Dolly.
I løpet av konserten proklamerte Kacey Musgraves også sin kjærlighet for Parton, før hun tok fatt på en lekker versjon av en av hennes største pop-crossover-hits, Here You Come Again. Også forrige gang hun var i Oslo, ble det tid til et par nøye utvalgte coverlåter.
– Du spilte noen coverlåter på John Dee. Hvis jeg husker riktig ble det både Weezer, The Cardigans og til og med litt Bob Marley?
– Shit, spilte vi Bob Marley sist? Jeg prøver å la være å spille de samme coverlåtene hver gang, så jeg håper ikke folk blir skuffet.
– Hvordan velger du vilke sanger du vil covre?
– Da jeg var liten hørte jeg mye på Weezer, og det er alltid gøy å ta frem låter som inspirerte meg da og prøve å gjøre dem litt countryaktige. Vi har for eksempel begynt å spille No Scrubs av TLC, en typisk låt som folk husker fra nittitallet, men ikke nødvendigvis forventer å høre på en country-konsert.
Senere på kvelden bød Musgraves på en sømløs overgang fra hennes egen Step Off til reggaehymnen Three Little Birds, uten at publikum så ut til å la seg fornærme over gjentakelsen av reggaefiseringen fra John Dee. No Scrubs fikk også plass på setlisten under Rockefeller-konserten, og høstet så mye vokalhjelp fra publikum at Musgraves forventet allsang også til neste låt, Grammy-vinneren Merry Go 'Round.
Leken låtskriver
På Merry Go 'Round presenterer Musgraves nok en gang småbylivet i USA, og med en god del kynisme og sarkasme beskriver hun hvordan innbyggerne har vanskelig for å bryte ut av forventninger og allerede opptråkkede stier. Låten har bidratt til at hun hylles for de skarpe tekstene, og inneholder blant annet den enkle, men uendelig sørgelige strofen "same hurt in every heart, same trailer, different park". Rockefeller-publikummet har åpenbart også fått med seg den fiffige vrien på barnerimet "Mary, Mary, Quite Contrary", og følger Musgraves' oppfordring om allsang på refrenget: "Mama's hooked on Mary Kay, brother's hooked on mary jane, and daddy's hooked on Mary, two doors down".
– Noe av det jeg liker best ved låtene dine, er tekstene, med alle ordspillene og måten du snur på klisjérte fraser slik at de ender opp med å overraske publikum. Stemmer det at du har en litt leken tilnærming til låtskriving?
– Ja, jeg elsker ordspill! Det er også gøy å leke med folks forventninger, og blande inn litt sarkasme når jeg kan. Hvis du setter opp motsetninger, og for eksempel skriver om noe mørkt og melankolsk på en morsom måte, er det kanskje lettere for publikum å fordøye de tunge temaene. Samtidig er det viktig å sørge for at det ikke blir for innviklet, slik at folk får med seg hva låtene handler om. Det er faktisk ganske vanskelig å få til. John Prine og Roger Miller er store inspirasjonskilder for meg når det gjelder akkurat dét.
– Hørte du mye på countrymusikk gjennom oppveksten?
– Da jeg var liten hørte jeg stort sett på alt foreldrene mine likte. Faren min hørte mye på klassisk rock, og elsket Tom Petty, Neil Young og Creedence Clearwater Revival. Han hørte også mye på kvinnelige artister som har inspirert meg, for eksempel Jewel og Natalie Merchant. Og av en eller annen merkelig grunn elsket han Indigo Girls og Phish, noe folk flest kanskje ikke ville forvente i platesamlingen til en familie fra Texas. Selv hørte jeg mye på Spice Girls og N*Sync, og elsket popverdenen samtidig som jeg hørte mye på country-radiokanaler.
Blander pop og country
Kacey Musgraves legger ikke skjul på at popmusikken hun falt for i oppveksten også influerer henne som låtskriver i dag. Hun er ikke fremmed for å spe ut countrylåtene med en solid dose catchy pop, og trekker tilsynelatende også publikum til Rockefeller som ikke nødvendigvis sverger til cowboyhatt og chaps til daglig. Selv tror hun sjangerblandingen er grunnen til at hun er blant de som bidrar til at folk som vanligvis ikke hører så mye på country får øynene åpnet for sjangeren.
– Ja, det er nok fordi jeg er influert av mange forskjellige sjangre, og aldri hadde til hensikt å lage musikk som passer inn på country-radio. Jeg vil bare lage god musikk. Hvis låtene havner på radio er det supert, og hvis de ikke gjør det er det nok av andre kanaler å spre musikk gjennom. Jeg har aldri latt det avskrekke meg fra å gjøre noe, eller få meg til å tenke at jeg må være en spesiell type musiker for å oppnå suksess.
Også fremtoningen hennes på scenen bærer preg av at Musgraves ikke vil begrense seg til countrykonvensjonene.
– En stund var det slik at man måtte være en tøff bad-ass hvis man skulle være kvinnelig countrymusiker, og lage tekster av typen "you've cheated on me, and I'm gonna kill you". Det er helt urealistisk, og jeg har lyst til å være litt mer progressiv enn som så. Jeg vil få folk til å tenke, for det er det jeg selv liker når jeg hører musikk.
Her til lands virker det som countrysjangeren har blitt mer og mer populær de siste årene, spesielt blant yngre folk som ikke utelukkende hører på country. Det dukker stadig opp nye countryband og -artister, folk går mann av huse for å nyte Dixie Chicks i Oslo Spektrum, og klubbkonseptet Die With Your Boots On serverer alt fra heftig bluegrass til hårreisende honky tonk for fulle hus.
– Det er sikkert annerledes i Texas, men her i Oslo virker det som countrymusikken er mer populær blant unge nå enn tidligere. Hva tror du er grunnen til det?
– Nå om dagen bygges det broer mellom ulike sjangre i større grad enn tidligere. De er ikke lenger avgrenset til én type folk eller et spesielt område, spesielt her i Norge, hvor radiokanalene spiller mye forskjellig musikk og ikke bare det samme hele tiden. Det er et eget "mindset" her, og jeg synes det er fabelaktig, akkurat slik det burde være overalt. Internett, og TV-serier som "Nashville", bidrar også til at flere unge folk blir eksponert for country.
– Apropos Nashville – du har klart å unngå den typiske "Nashville-greia", der artistene ofte jobber med de samme produsentene og ender opp med å høres kliss like og litt harmløse ut?
– Tja, jeg har jo flyttet dit, jeg også ... Men jeg har fått lov til å gjøre min egen greie, og begynte med bare å skrive, skrive og skrive, slik at jeg fikk utvikle låtskrivingen min i fred. Selv om jeg skrev låter for andre artister, hadde jeg alltid i bakhodet at jeg måtte kunne stå inne for låtene om jeg skulle ha sunget dem selv. Ved å bruke så mye tid på å utvikle meg som låtskriver, føler jeg at jeg slapp unna mye av dritten andre Nashville-artister må gå gjennom. Luke Laird og Shane McAnally, som skrev og produserte platen sammen med meg, var også ganske ferske som produsenter, så vi følte at vi kunne eksperimentere litt i prosessen.
Heldig med bandet
Én av sangene Musgraves har skrevet for andre artister, er Mama's Broken Heart, som klatret høyt på listene i USA og Kanada da Miranda Lambert utga den i fjor. På Rockefeller leverer hun og bandet en energisk utgave av låten, etter å ha fortalt publikum hvor stolt hun var over suksessen den har gjort i Lamberts hender.
Etter allsangen å dømme har Rockefeller-publikummet fått med seg både denne, og en annen knallåt som ikke kom med på Same Trailer Different Park. The Trailer Song, som hun også spilte på John Dee i høst, er nylig utgitt på singel, som det eneste Musgraves har utgitt i eget navn siden albumslippet i fjor.
– Vi har spilt den live en stund, og den har vist seg å være en publikumsfavoritt som folk stadig spør hvor de kan få tak i. Derfor måtte den utgis, men jeg har ikke tenkt å gjenta trailer-temaet fra den forrige platen på den neste, så derfor ble det en singel. Vi spilte den inn live i studio i ett opptak, så den har et slags "old school"-preg, der hele bandet går sammen om å gjøre det så bra som mulig på første forsøk.
– Det virker som du har et veldig nært forhold til bandet ditt?
– Ja, jeg er veldig heldig som får jobbe med så gode musikere selv om jeg er en relativt fersk artist. Jeg ville gjøre det motsatte av folk flest, som plasserer bandet bak i mørket der ingen kan se dem, mens alt handler om superstjernen som får stå og skinne alene. Her bidrar alle med sine ting. Vi kommer godt overens, og guttene går med på å ta på seg sprø klær på scenen.
– Er det du som bestemmer hva de skal ha på seg?
– Ja, selv om de kommer med idéer i blant. Jeg er veldig opptatt av det visuelle. Du må ha gode sanger som grunnlag, men utseendet er også viktig. Det er gøy å skape en verden folk trer inn i når de kommer på konsertene mine.
– Jeg gikk nettopp forbi scenen, og back-drop-en med ørkenlandskap og de store kaktuslysene ser helt fantastisk ut.
– Ikke sant? Og det passer fint med musikken vi inntar scenen til. Alt sammen utgjør en pakke, fra merch-boden til scenen, antrekkene og musikken.
Overbevisende ekstranumre
Alle som var på konserten onsdag kveld bør kunne skrive under på at Musgraves' detaljstyring av scenefremtoningen bidrar til en konsertopplevelse utenom det vanlige. Musikken hun og bandet rusler inn på scenen til kunne vært hentet ut fra en scene i det seksløperbefengte Red Dead Redemption-spillet, og de neonfargede, kaktusformede lysene gjenspeiles i paljettene på bandmedlemmenes mørkeblå mariachi-dresser. Likevel er det ingen tvil om at det er Kacey Musgraves selv som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i westernlandskapet som fyller Rockefeller, iført plastikkskjørtet som ennå ikke har smeltet idet hun nok en gang spankulerer ut på scenen for å by publikum på ekstranumre.
Konserten avsluttes med et knippe knallåter, og først ut er en nyskrevet sang hun påstår passer fint til et norsk publikum fordi den heter Cup of Tea, og handler om hvordan en rett og slett ikke kan gjøre alle til lags. Den fremføres av Musgraves alene på scenen, før bandet viser seg med dressene drapert i glitrende lyspærer. Det er et kostelig kitchy øyeblikk når Musgraves viser seg å ha på seg cowboystøvler med samme festlige funksjon, og bandet setter i gang kveldens nest siste coverlåt; den Lee Hazlewood-skrevne Nancy Sinatra-hiten These Boots are Made for Walkin'.
Så følger Follow Your Arrow, naturligvis til min og resten av publikums store begeistring. Til slutt får vi et sjarmerende farvel i form av en flerstemt barbershop-møter country-utgave av kjenningsmelodien til Dale Evans og Roy Rogers, passende titulert Happy Trails.
Venter på ny åpenbaring
Før jeg forlater Musgraves og løshåret hennes i intervjurommet før konserten, drister jeg meg til å spørre om hun har et nytt album på trappene før hun forhåpentligvis kommer tilbake til byen igjen. Hun avslører at hun har en del låter hun er fornøyd med.
– For ikke så lenge siden tok jeg med meg noen låtskrivere til en liten hytte for å lage noen nye låter. Så langt har jeg fem-seks som jeg virkelig elsker. Etter det har jeg ikke hatt tid til å jobbe med noe nytt, men satser på å trekke meg tilbake til Nashville igjen i september for å skrive mer med de samme folkene.
Uansett vil hun vente til hun kommer på noe a là trailer park-temaet som gjennomsyrer Same Trailer Different Park før hun gir ut et helt album.
– Det er artig at tittelen til den forrige platen dukket opp da jeg ble fotografert i en trailer park i Palm Springs. Jeg håper noe sånt skjer igjen, slik at jeg kan knytte de nye sangene mine sammen rundt et tema som gir mening for meg og de som vil høre det, sier Musgraves, før hun på høflig sørstatsvis takker for praten og spør hvor det er etterfest.
Foto: Universal Music Group / Ida Skogvold.
Kacey Musgraves' nettside
