– Det er så varmt i denne byen at jeg holder på å daue, sier Daniel om sommervarmen som ennå ikke har lagt seg.
– Jeg kommer akkurat fra Geilo, skjønner du. Var hjemme i én dag før jeg måtte tilbake hit, forklarer han.
Savner du å være i bygda?
– Ganske mye nå for tiden. Oslo er jo helt konge, men jeg vil jo absolutt anse meg som en bygdis, selv om jeg kanskje har mer urbane trekk enn det folk kanskje tenker på som den gjennomsnittlig bygdemusikeren, hvis en kan påstå det selv. Akkurat nå får jeg nesten ikke vært hjemme i det hele tatt, og det er jo kjipt, men på ei anna side er jeg litt nomade: jeg digger å bevege på meg. Det å være på én plass over lengre tid synes jeg er litt kjedelig.
Hype eller kvalitet?
I løpet av halvannet år som musiker har Daniel allerede klart å markere seg som en sterk norsk stemme her i landet. Hallingdølen beskriver det som at en guttedrøm har gått i oppfyllelse, og høydepunktet så langt er en beryktet konsert på by:Larm i februar.
– Jeg tror det absolutt er en av de mest energirike konsertene vi har spilt. Det var ganske så intens stemning hele veien. Køen gikk langt utenfor lokalet, og det var noe som stemte med de tingene jeg sa på scena som hadde ganske god resonans hos publikum.
Hva var det du sa på scenen?
– Altså, jeg gikk på og tenkte «faen, nå må jeg si et eller annet» til publikum. Det føltes som vi hadde blitt hypet opp ganske bra på forhånd, så det første jeg sa var noe sånt som «ja, det er nå det skal avgjøres, om det er hype eller kvalitet». Jeg tror verken bandet mitt eller publikum var forberedt på at jeg kom til å stille oss så lagelig til for hogg. Så jeg tror at det ble ganske så spent stemning. Men sånn etterpå følte jeg at det var noe av det smarteste jeg gjorde, det skapte en ekstra kontakt med publikum, og vi naila det.
– Det er en livsstil å skrive musikk
Konserten var ingen show-stopper for Daniel. Han ble invitert til å spille et knippe lokalfestivaler rundt om i landet i tillegg til noen av de største i landet: Hove, Slottsfjell, og om få dager Øyafestivalen. Han innrømmer at han på grunn av dette føler et forventningspress.
– Det er et luksusproblem. Jeg står i en situasjon som bare er dritfeit. Men det er klart at jeg har mange kompiser som ikke har fått samme type oppmerksomhet, og de får drive å drodle litt med debutplata si i fred og ro. Når jeg har fått så mye oppmerksomhet for de låtene jeg har gitt ut til nå, og gjennom by:Larm og lignende, føler jeg det skal det være ganske sylskarpt når det kommer ut. Derfor bruker vi ganske mye tid, fordi jeg føler at det er et ekstra element av press. Men jeg føler meg i utgangspunktet jævlig priviligert som får gjøre dette.
Så du tåler presset?
– Jaja, herregud. Sover lite da, og ender opp med å skrive rarere og rarere tekster, flirer han.
«Ekte vare»
Daniel forteller at gjennom hele oppveksten har vært glad i norsk musikk, og da han var yngre spilte han i punkband. Det var først da han ble eldre at han satte tenna i musikk fra Hallingdalen som ble sunget på norsk.
– Jeg føler at jeg har funnet et språk jeg kan synge på der jeg kan uttrykke meg ganske ordentlig. Jeg ender opp med en totalkontroll over hvor jeg vil hen med tekstene mine når jeg synger på dialekten, sier han.
Hvorfor tror du folk er tiltrukket av musikken din?
– Når folk prater om musikken vil de ofte prat om ærlighet, og for all del, låtene mine bærer nok preg av en viss direkthet. Men kall det hva du vil; ærlighet, selvutlvering. Personlig føler jeg det nødvendigvis ikke er et enkelt moment som er det gjør det bra. Jeg tror jeg har skrevet om noen temaer som folk kjenner seg igjen i. Mest av alt vil jeg skrive noe som er vakkert. Forhåpentligvis er det noe bra musikk i bunn der også da, smiler Daniel.
Han sier imidlertid at det kan være ubehagelig å skulle dele så mye om seg selv og hans liv. Rundt juletider i fjor skrev Daniel en låt på fem minutter der han selv sier han framstile familien som ganske gærne, selv om de ikke alltid er det. I den sammenheng måtte han ta noen telefoner før han kunne slippe låta.
– Jeg prøver jo å være ganske oppriktig når jeg skriver ting, og jeg prøver å være real mot meg selv når jeg jobber. Jeg tenker: Skriver jeg dette for å nå ut til flest mulig, eller fordi det skal være ekte vare? I den situasjonen velger jeg alltid å gjøre det som er ekte for meg. Hovedproblemet med å være såpass selvutleverende er at man kan risikere å tråkke på føttene til folk. Dersom det blir for direkte, passer jeg på å sjekke opp med folk om de synes det er greit. Så langt har det gått fint, sier han.
– Selv om det er ubehagelig har jeg jo skrevet disse låtene. Jeg trenger ikke å synge dem, men jeg velger å gjøre det, så det får jeg bare være mann nok til å takle.
Et rock ’n’ roll-band
Om få dager vil forventningsfulle mennesker i alle aldre hope seg opp foran Øya sin nye og nest-største scene, Vindfruen. For første gang holdes nemlig festivalen i Tøyenparken, og med stor sannsynlighet vil store internasjonale medier som Pitchfork og Drowned In Sound ta med skriveblokker og fotoapparater til festivalen også i år. Daniel virker ikke nevneverdig nervøs ovenfor å eventuelt møte internasjonal presse og bransje.
– Om det er noe internasjonale utsendelser der tenker jeg kanskje jobben blir litt enklere, fordi de ikke trenger å ta stilling til det jeg sier, ler han.
– Det var noe av det jævligste i starten. Å skulle sitte og synge tekstene mine til folk. Men jeg gleder meg til Øya, og tror det blir veldig fett. Det er jo en institusjon, og man må prestere. Det liker jeg. Jeg har gått for å bare øve som et helvete og bare gjøre det showet best mulig. Mange peiser på med dyre produksjoner og sånt. Vi er et rock ’n’ roll band: vi bare kjører på og gjør det vi kan.
Daniel nøler litt, men forteller at han ikke har noen ambisjoner om å erobre utlandet akkurat nå.
– Jeg kunne tenkt meg en Skandinavia-turné, men jeg kommer ikke til å synge engelsk med det første. Sverige hadde vært kult å prøve seg på, men det er vanskelig for norske artister. Det er som en enveisgate: de sender sine artister hit, mens de ikke hører på våre.
Vidt spekter av følelser
Så langt har Daniel gitt ut kun tre låter. Når festivalsommeren takker for seg i år, er planen å få ut mer materiale. Debutplata vil bestå av låter han har jobbet med over lang tid. Han tror det endelige resultatet vil være variert, men han sier selv han er litt lei popmusikk akkurat nå. I det siste har musikkvalgene gått i jazz og samtidsmusikk, inkludert tyske Nils Frahm og hans ukonvensjonelle blanding av klassisk piano og elektronika.
– Det er mest for å bryte opp tankegangen, altså hvordan jeg tenker på musikk, forklarer han.
Han mener at musikk ikke behøver å være komplekst for å være interessant. Selv kan han digge alt fra Taylor Swift til, for eksempel, Frahms samtidsmusikk.
– For min del er musikk et vidt spekter av følelser, det ville vært veldig rart for meg å binde meg utelukkende til en sjanger eller tankesett.
Til å lage platen har han blant annet fått med seg Even Ormestad, som tidligere har jobbet med Jaga Jazzist, samt Jonas Alaska sin første fullengder.
– Med fare for å ikke høres så ydmyk ut, tror jeg det blir jævla bra. Jeg jobber med musikere i en klasse jeg aldri trodde jeg skulle få jobbe med. Jeg er litt usikker på hvordan det blir, men vi har akkurat begynt å spille inn. Etter Øya blir det en intens periode i studio, så da får vi vel se konturene av hvordan det utvikler seg. Hvis jeg får det som jeg vil blir det en ganske variert plate. Jeg er glad i ganske mye forskjellig musikk, og når vi sitter og diskuterer det i studio er det ganske vide referanser. Selv om det ofte går tilbake til Beatles på en eller annen måte.
Sånn forresten, hva er din favorittplate av Beatles?
– Vanskelig å si, men blir sikkert noe av det senere de lagde. Abbey Road er kanskje best som plate. Som låt vil jeg si Strawberry Fields Forever, konkluderer han.
Men jeg antar at du med dette satser på musikken, da?
– Det er i hvert fall det vi driver med sånn foreløpig. Jeg tar det som det kommer. Jeg har ett mål i livet per nå som er å klare dette. Enten går det bra eller til helvete, men da har jeg i hvert fall prøvd, men jeg har jævlig trua.
Foto: Nicolay Woldsdal
