I juni spilte gutta på Bergenfest til enorm jubel fra de fremmøtte i en flott konsert som fikk 8/10 her hos oss. I august var de tilbake for å spille på Øyafestivalen, og noen timer før deres opptreden på Hagen-scenen, satte de seg ned med Musikknyheter for å snakke litt om musikk, fortid og fremtid.
Det var to småtrøtte gutter vi møtte backstage, og vokalist Mike Kerr innrømmer raskt at festivalsommeren har tatt på:
- Det har vært et blodbad, smiler han og ser bort på kompisen. - Brukne fingre og greier!
Trommis Ben Thatcher smiler beskjemmet og innrømmer at akkurat den hendelsen nok ikke var helt heldig i forhold til spillingen nei.
Brukne fingre og andre skader til tross, 2014 har ifølge guttene vært et eneste langt høydepunkt. Fra å være to gutter ingen kjenner til har de nå hatt fler radiohits, spilt på Glastonbury og T In The Park, spilt på Maida Vale- sessions, og vært gjester hos BBC-legenden Jools Holland. Ikke verst for et band som startet i 2013. Kerr forteller at de nok ikke var helt forberedt på hva som kom til å skje – mest fordi det er slikt man rett og slett ikke kan forberede seg på:
- Annen hver dag gjør vi noe for første gang noensinne.
Thatcher er enig:
- Vi er forberedt innenfor det vi gjør. For opptredenene våre og slikt, men..
- Det er som å være forberedt på en ny ferie hver dag, forklarer Kerr. - Man pakker bagene sine og er klar for å reise, men man aner ikke hva som vil skje.
Thatcher nikker: - Vi forlot Mike på en bensinstasjon i Amerika! Ingen reagerte engang før det hadde gått to timer, og han hadde ikke mobilen med seg.
En av grunnene til at guttene har fått mye oppmerksomhet rundt musikken sin er den massive veggen av lyd de skaper til tross for at det bare er to artister med hvert sitt instrument på scena. Til tider høres de ut som et 5-personers band, og den vanligste reaksjonen de får på konsertene sine er «HVORDAN lager de så mye lyd?»:
- Hele ideen bak bandet er at bare Ben og jeg lager musikken men at det skal høres ut som om det hadde vært to fyrer til i bandet kalt Roger og Dave, flirer Kerr. - Vi vil at det skal høres større ut enn bare to personer.
Man skulle tro at noe slikt var enkelt å skape i studio og vanskelig å gjenskape på scena, men Kerr forteller at det faktisk er stikk motsatt:
- Musikken vår ble født live, så det er bare å gå i studio og gjenskape det hele der.
Til tross for stor hype og flerfoldige radiohits før debutalbumet i det hele tatt er sluppet, trodde ikke guttene at musikken deres noensinne ville bli spilt på radio, at den rett og slett ikke ville passe inn. Kerr mener at man nå kan se tilbake på det og tenke at det var riktig band til riktig tid – eventuelt at det var helt feil band til helt feil tid, og at det derfor ikke var noen musikk som lignet deres på radio akkurat da:
- England er radioen gjennomtrukket av elektronisk musikk, ikke rock, så når man da blir A-listet er det en enorm overraskelse.
Guttene blir til stadighet sammenlignet med andre, og til tross for at folk drar likheter til band som Queens Of The Stone Age og Led Zeppelin, er det nok White Stripes- sammenligningen som gjentas oftest – helst på grunn av at begge består av en duo som lager rock'n roll. På spørsmål om de synes dette er en rettferdig sammenligning eller om de helst skulle være den foruten, forklarer Kerr at alt av tredjepersons-meninger er så totalt utenfor deres kontroll at de prøver å ikke bry seg om dem. Lattermildt legger han til:
- Samtidig er bandene folk sammenligner oss med er band vi elsker, så det blir en av de greiene hvor man tenker «Jeg bryr meg egentlig ikke, men takk!»
Med debutalbumet bare halvannen uke unna, er det to spente gutter vi møtte backstage:
- Det er så rart, for av og til glemmer vi at vi har et album som skal slippes, ler Kerr. Det tok så lang tid å spille inn, og da det ble ferdig var vi midt oppe i intens turnéring – og det er vi forsåvidt fortsatt – så jeg glemmer til stadighet at vi faktisk har et album på vei ut. Men vi gleder oss veldig!
Ryktene vil ha det til at bandet – takket være forhåndsbestillinger og forventet platesalg – vil fyke rett inn på førsteplass på den britiske albumlista, men dette vil ikke guttene tenke på:
- Selvsagt, hvis vi havner på førsteplass på albumlista så er det fantastisk, mener Thatcher, - men blir vi nummer ti er det akkurat like fantastisk for oss, fordi det betyr at vi har laget et album som har nådd tiendeplass! Folk har fortsatt kjøpt albumet!
Dette i seg selv er noe som gjør guttene litt forfjamset, at noen kjøper et produkt DE har laget. Begge to kan fortsatt huske første gangen de hørte en av sine egne låter på radio:
- Jeg var hos en kamerat, minnes Kerr. - Det var helt sært. Det var som den biten i Wayne's World (klassisk 90-tallsfilm, Red.amn) hvor de sier: «Isn't it weird we're looking at Garth's basement and that's not Garth's basement?». Det var litt sånn: «Hvorfor er jeg på radio??». Det var sært.
- Jeg hørte det ikke live, forteller Thatcher. - Jeg hørte det i opptak når jeg selv var klar for det. Jeg liker å ha kontroll over hva jeg hører på og når jeg hører på det, fortsetter han og rødmer litt mens Kerr gliser.
Konserten på Øyafestivalen endte opp som nok en suksess for duoen, men guttene var klare over at størstedelen av låtene ville være ukjent for størstedelen av publikummet. De lovet derfor Musikknyheter at de vil komme tilbake til Norge når albumet har vært ute en stund, og musikken er mer kjent for folk.
- Vi kommer tilbake en tredje gang. Tre er et bra tall. It's the magic number!
(Alle foto: Alyssa Nilsen)
