- Vi ber jo om trøbbel når vi gir ut denne boksen i en tid der det oppfattes som nesten umulig å presentere den type rock som vi spiller, sier gitarist og vokalist Helge Bredeli Kanck til Musikknyheter.no.
- Samtidig synes vi albumformatet er jævlig fett og gir rom for andre ting enn Spotify og Wimp. Vinyl er attraktivt for mange og vi ønsker å treffe den menigheten, legger han til.
Vil ta musikk på alvor
Kanck ser helt klart fordeler med strømming, men mener musikk er for viktig til å reduseres til enkle filer.
- Strømming gjør musikk mer tilgjengelig, og er veldig bra når man skal sjekke ut band og artister, men lyden er dårlig. Strømmemusikk konsumeres ofte via elendige lydformidlere som PC-høytalere og lignende. Dessuten er verdien i kroner og øre for band i vår størrelse lik null, sier han og fortsetter:
- For mange er lytting i dag redusert til å dreie seg om bakgrunnsmusikk, noe du skal ha som kontentum mens du trener, støvsuger eller lager middag. Vi synes det er viktig å bruke tid på å sette seg inn i musikken, ta den på alvor og få en helhetlig opplevelse. Det er en grunn til at band og artister bruker tid i studio, terper på detaljer og perfeksjonerer lydbildet.
På Battles viderefører Orango varemerket sitt, den mesterlige kombinasjonen av fete gitarriff, tett komp og melodiøse vokalprestasjoner. Den delvis skitne bluesrocken og de vestkyst-inspirerte harmoniene preger fremdeles låtstrukturene til den hardtarbeidende trioen. Omgivelsene under innspillingen virket motiverende på bandet.
- Vi spilte inn mesteparten av albumet i Ocean Sound Recordings på øya Giske i Møre og Romsdal. Et unikt sted med spesialdesignet lokaler og utstyr, og en fantastisk utsikt rett ut i havet, sier bassist Karl-Joakim Wisløff.
Innspillingen er ikke bare godt dokumentert på albumutgivelsen, i vinyl-, CD- og MP3-format, men også på DVD-en, The Battles Behind Battles, som følger med boksen. Her får vi et innblikk i veien frem til det endelige resultatet av Battles.
- Vi brukte fire kameraer og endte opp med 90 timer med råopptak fra øving og innspilling. Vi hadde mange tanker om dette underveis, for å si det forsiktig, men det har blitt en jovial 25 minutter lang minidokumentar. Mye av æren for resultatet har filmklipper og redigerer Gunnar Knutsen og filmprodusent Sylvester Outtatown, sier Kanck.
Han understreker at bakgrunnen for dobbel vinyl var kvalitetssikring:
- Albumet hadde fått plass på en vinyl, til nød, men vi har laget dobbeltalbum for å få sporene gravert lengst mulig ut fra sentrum av vinylen, slik at lyden blir optimal.
Gitarist og vokalist: Helge Bredeli Kanck. Foto: Julia Naglestad/B13.no.
Holde rockebrygget gående
Bandet påpeker med et smil at de ennå ikke har hatt ambisjonsmøte om Battles, men at målet er det samme før.
- Å lage det beste albumet og få musikken ut til folk, sier Wisløff.
- Vi ville lage et ordentlig fysisk produkt og ønsker å fortsette og spre rockebrygget vårt. Denne gangen også med større satsing på utgivelser i utlandet, legger Kanck til.
Slike ambisjoner er Orango på god vei å oppnå. Etter at musikerne fant sammen igjen for fire-fem år siden, har de utgitt fire album og turnert land og strand rundt i Norge.
- Det har vært en kontinuerlig opptur siden vi ga ut «Confession» i 2011. Vi har solgt bra med plater og spilt haugevis av konserter over hele landet. For kort tid tilbake gjorde vi en liten turné i Sør-Korea, og vi jobber med å få lansert «Battles» og resten av katalogen vår på en ordentlig måte utenlands, hovedsakelig i Tyskland, sier Kanck.
Siden tilbakekomsten har bandmedlemmene vært smarte og brukt inntektene på å forbedre rammebetingelsene for holde i gang en aktiv karriere.
- Vi er et selvgående band og har tenkt langsiktig. Derfor har vi investert alt overskudd i utstyr, bandbil og nye plater, slik at vi kan kjøre selv til og fra konserter sammen med tekniker, turnémanager og lysmann. Vi føler sterkt for bandet og synes det blir best når vi gjør det meste selv, forteller Kanck og Wisløff.
Drivkraften er enkelt og greit lidenskap for musikk.
- Vi elsker det vi driver på med, sier Kanck.
- Personlig synes jeg det gir en helt egen energi å komme til en ny plass og spille for et nytt publikum, legger Wisløff til.
Bassist og vokalist: Karl-Joakim Wisløff. Foto: Julia Naglestad/B13.no.Ble lei
Men det har kostet å komme i den posisjonen Orango er i nå. Bandet ble etablert allerede i 1999 og opparbeidet seg raskt en forventningsfull fanskare. Etter en EP-utgivelse på begynnelsen av 2000-tallet, flyttet musikerne til Kvinnherad i Hordaland for å ferdigstille debutalbumet, Villa Exile.
- Der jobbet vi og brukte ellers tid på å øve og spille inn albumet. Vi leide huset til besteforeldrene til trommisen vår, Trond (Slåke red.anm.), betalte 1000 kroner i husleie og kjøpte instrumenter og opptaksutstyr, sier Kanck og forteller videre om prosessen:
- Innspillingsrommet var i kjelleren og kontrollrommet i et soverom i etasjen over. Vi hadde lite med opptaksteip og derfor få forsøk på hver låt. På albumet kan du høre Trond trykke på opptaksknappen, spørre om vi er klare og løpe ned trappene etter at vi har svart ja. Deretter måtte vi løpe opp igjen for å høre på innspillingen.
- Dessuten hadde vi få spor, så flere pålegg måtte legges på det samme sporet. Men det låt veldig bra og vi mottok gode kritikker for utgivelsen.
Alt lå dermed til rette for at Orango skulle ta nye karrieresteg, men det intense oppholdet i fjordgapet i vest hadde satt sine spor.
- Vi ble rett og slett lei. I fem år hadde vi holdt på, bodd sammen og etter at albumet kom ut i mars, gjorde vi noen spillejobber før vi utpå høsten bestemte oss for å ta en pause, sier Kanck.
Pausen varte helt frem til 2009. Da gjenopptok musikerne bedriften. To år senere kom oppfølgeren, Confession, og deretter Colonial Militia Vol. 1 i 2012 og Colonial Militia Vol. 2 i 2013. En suksessfull tilbakekomst krones nå med Battles.
- Siden «Confession» har vi vært så heldige å få samarbeide med dyktige folk. Peder Bernhardt har vært vår faste art-work-mann og cover art-director. Han er den som har klekket ut selve innpakningsideen og all art-work til «Battles». I tillegg har vår tekniker, produsent og venn, Kai Christoffersen, gjort en strålende jobb på skiva. Han er en av våre viktigste og nærmeste allierte, og en fantastisk flott kar og et skikkelig arbeidsjern, sier Kanck og påpeker:
- Vi sluttet egentlig aldri, men satte bandprosjektet på hold en stund.
Slo istykker tresleiver
Kanck og Slåke er fettere og vokste opp et steinkast unna hverandre på det lille tettstedet Eide på Nordmøre. Slåkes fascinasjon for trommesettet kom allerede i toårsalderen.
- Mitt første møte med trommer var et barnetrommesett jeg fikk og som jeg begynte å slå løs på. Etter hvert brukte jeg tresleiver på tupperware og salongbordet, og spilte etter Muppet Show og Pelle Parafins Bøljeband. Jeg brukte å gå på julesalg på eldresentret og kjøpe tresleiver jeg kunne bruke, forteller han.
Trommeslager og vokalist: Trond Slåke. Foto: Julia Naglestad/B13.no.Senere ble skolekorpset en anledning for Slåke til å utvikle ferdighetene og til å spille på et ordentlig slagverk.
- Omsider skjønte faren min at han måtte skaffe meg et eget trommesett. Vi fikk tak i en mann i nabokommunen som solgte oss et Tama Imperial-sett fra sent 1970-tall.
Slagverket ble videreutviklet og fulgte den talentfulle trommisen til langt ut på 1990-tallet.
- Jeg husker at jeg bygget ut settet før konfirmasjonen og satset på å få nok penger til å dekke utgiftene. Det gikk heldigvis bra, sier Slåke som imidlertid måtte utsette selve konfirmasjonen på grunn av en spillejobb:
- Vi spilte support for Pogo Pops på et russetreff kvelden før jeg skulle konfirmeres. Jeg skulle egentlig møte med A-klassen klokken ni, men måtte be presten om å få være med B-klassen klokken elleve siden jeg skulle opptre.
Pelle Parafins Bøljeband var også sentral for Kancks musikkinteresse, sammen med fars kassetter av The Beatles. En norsk visesanger ble derimot startskuddet.
- Min første gitar fikk jeg i fjerde klasse sammen med en gitarbok av Lillebjørn Nilsen. Jeg skjønte ingenting og fikk ikke til å spille i det hele tatt ettersom jeg er venstrehendt. Musikklæreren min fikset heldigvis på oppsettet slik at jeg kunne lære meg å spille, sier gitaristen.
Kjøpte forretningslokale
Med gitar og trommer in takt kunne fetterne endelig påberope seg å spille i band. Da Slåke senere dro i militæret ble han kjent med en musikkinteressert menig fra Hasle i Oslo. Wisløff hadde gjennom storebroren sin oppdaget rockens lekenhet, men skulle etter hvert gå i en helt annen og mer skolert retning.
- Storebroren min var Kiss-fan, malte seg i ansiktet og spilte på plankegitarer. Senere fikk han seg en Les Paul-gitar og da lærte jeg meg «Smoke On The Water». I tredje klasse begynte jeg å spille fele og på videregående gikk jeg på Barratt Due Institutt og deretter på folkehøyskole.
Som førstegangstjenere begynte Slåke og Wisløff å jamme på gitarer og bass. Etter at tjenesten var over, møttes de igjen i Oslo og på initiativ fra Slåke tok Orangos første steg form.
- Trond ringte meg og sa vi skulle starte band og at jeg skulle spille bass. Ja vel, sa jeg, sier Wisløff.
Organo slipper i dag sin femte studioplate. Foto: Julia Naglestad/B13.no.
Tilfeldighetene skulle ha det til at de unge musikerne kom over et forretningslokale til salgs for 400 000 kroner på Grünerløkka i Oslo. Banklån ble fikset og lokalet omgjort til øvingsrom. Men gitaren, bassen og trommene ble etter hvert for mye for tålmodige naboer, og Orango ble nødt til å kvitte seg med lokalet.
- Det var en dårlig investering, men en nyttig erfaring. Vi betalte ned på lånet helt frem til i fjor, sier Kanck.
Helt bortkastet var det kanskje ikke. For ut av forretningen kom bandnavnet.
- På utsiden hang det et skilt etter de forrige eierne, hvor det stod «Sol og kroppleievære» i et litt sånn oransje-aktig lys. I tillegg var navnet inspirert av Orange gitarforsterkerne, og vi likte at det hadde flotte runde vokaler i seg og det faktum at det også betyr ape.
NB! Orango slipper i dag albumet Battles og spiller i den anledning gratiskonsert i platebutikken Big Dipper i Oslo. Lørdag 4. oktober er det lanseringskonsert på Parkteatret i hovedstaden før flere spillejobber rundt om i Norge står for tur.
Les mer om Orango her.
