Foto: Marthe Amanda Vannebo

I dag slipper tre ganger Spellemannsvinnende Ida Jenshus en ny EP med tittel Let It Go ledet av singelen "Hero". EP'en feires med en strømløs konsert på Rockefeller i kveld, todelt med forskjellige besetninger og med scenen plassert midt i rommet for anledningen. Bandet til Ida består denne gangen av gitarist Alexander Pettersen (The South), bassist Tor Egil Kreken (Shining) og trommeslager Pål Hausken (I Was A King).

Torgeir Waldemar er ute med sitt meget sterke, selvtitulerte debutalbum i disse dager, hvor blant annet Ida Jenshus bidrar på låten Flowers.

Musikknyheter.no spurte om de to super-aktuelle artistene hadde lyst til å intervjue hverandre, og det hadde de.

TW: Ida, hva i all verden er det med deg, jeg ser navnet ditt i avisene i dag! Og en terning ved siden av. Hva skjer?

IJ: Jo det skal jeg fortelle deg. Jeg slipper en ny EP i disse tider “Let it go”, og min nye singel “Hero” kom på mandag. Spiller også konsert på Rockefeller i Oslo imorgen kveld.

Men Torgeir Waldemar, du er også aktuell, og ditt navn er også i aviser og rundt omkring. Hva skjer?

TW: Det kommer sikkert som en overraskelse på deg, men jeg har nå faktisk spilt inn min første fullengder. Og ikke bare har den full lengde, den er også dobbel faktisk. Om vi snakker om
vinylformatet. Og det bør vi jo!

Apropos format, Ida. Hva er greia med at det først kom tre fullengdere, og så nå plutselig “bare” en EP og en singel? Har du sluppet opp for låter? Trodde du var en låtsmed av rang? Eller er
det tilpasning til den nye virkeligheten?

IJ: Det kom som en overraskelse ja, det med skive fra deg. Spesielt ettersom jeg er med å spiller på den. Gratulerer! Og format bør vi snakke om. Og spesielt vinyl da ja. EP kommer nå i tillegg til album pga det motsatte , jeg hadde for mye materiale som hørte sammen til å få plass på en for eksempel dobbelvinyl. Så det måtte deles opp. Alt hører sammen under arbeidstittel “Starting over again”.

Men hva er ditt forhold til album og fullengder? Og hvor kommer vinylinteressen fra?

TW: Jeg skjønner. For mye altså, ikke for lite. Vel, interessen for vinyl har vel egentlig vært der lenge, uten at jeg har gjort veldig mye ut av det i form av en veldig stor samling. Men vinyl føles for min del som det “egentlige” formatet. Der hvor alt begynte, og der alt slutter. Det har en større egenverdi enn alle andre formater. Føles nærere, viktigere og mer verdifullt. Alt annet er
kopier.

IJ: Ja , der er vi enige. Vil det si at du aldri kunne gitt ut kun enkeltlåter slik som mange gjør og som er poppis idag? Tror du albumet forsvinner?

TW: Det er et interessant spørmål. Jeg ser at det er mange forskjellige spellemenn rundt omkring som mener mye om dette, de som har gått tyngst ut er vel Knut Schreiner og Jeff
Tweedy, i hvertfall det jeg har fått med meg. Jeg tror vel begge har rett egentlig, og at de snakker om litt forskjellige ting. Jeg opplever det som at Schreiner snakker om albumformatet
som det viktigste formatet i en kommersiell sammenheng. Og at det vil forsvinne tror jeg han har rett i. Jeff Tweedy snakker om det ut fra et kunstnerisk og kreativt perspektiv, og der tror jeg det vil bestå. Jeg tror folk som lager musikk alltid vil være kreativt ambisiøse, og at man vil sette musikken inn i en større sammenheng enn bare enkeltlåter hver for seg. Om mangel på
kjøpekraft vil drepe det, så vil det oppstå i andre former uansett. Jeg har tro på at musikk kan vare i mer enn tre minutter av gangen i hvertfall. Så der har du meg. Hva med deg sjøl? Du
bedriver jo, som meg, en type musikk som bygger mer på nostalgi enn nyskapning. Eller? Har din egen musikalske forankring noe å si for hvordan du forholder deg til formater?

IJ: Jeg tror også albumformatet vil bestå og at det alltid vil være rom for kvalitet, og større sammenheng. Jeg tror det skumleste er om man begynner å undervurdere både seg selv og publikum og føler seg pushet til å føye seg inn et format på grunn av forventningspress eller salgstall. Det å skape skal oppstå på grunn av en lyst og en visjon. Det gjelder min egen prosess også. Ikke bare nostalgi. Man er jo et resultat av det man opplever og hører og inspireres av. Men målet mitt er å skape noe nytt, noe som er meg. Kaste meg inn i nye ting og strekke grensene for hva jeg har gjort tidligere.

Apropos kaste seg inn i noe nytt. Vi dro jo sammen ut på turne i fjor. Da var du opptatt av det her med å gå utenfor komfortsonen. Du var derimot ikke så opptatt av å øve eller perfeksjonere ting. Tror du på at det blir en helt annen sjel i leveranse uten å kunne ting inn og ut?

TW: Hehe. Ja, jeg stressa deg litt på det. Jeg opplever at skal jeg spille optimalt så må jeg være på alerten, og å strekke ting i ulike retninger hele tiden. Sikkert ikke alle som merker det så mye når en hører meg spille, men for meg oppleves det som at det aldri er noe som står stille og er hugget i stein. Det å hele tiden strekke meg etter optimale forhold er å prøve å oppnå perfeksjonisme, men jeg er avhengig av motstand og friksjon for å utvikle meg og å være skjerpa. Ga det noe mening?

IJ: Det gir mening. Man er nok ulike, men samtidig tror jeg man ofte blir stående i veien for seg selv om ikke tørr å slippe opp og åpne døra til det uvisse innimellom. Tror derfor å gjøre slike
sideprosjekter og samarbeide med andre utenfor sin egen boble og fokus er viktig. Det har jeg jo skrevet en del om i det nye materialet mitt.

 photo torgeirwaldemar_zps55c7327a.jpg
Foto: Julia Naglestad

IJ:Men du, har du alltid visst at du ville holde på med musikk og er du musiker på heltid idag?

TW: Jeg har alltid holdt på med musikk, og kommer alltid til å gjøre det. Spille altså. Jeg har også heldigvis en jobb hvor det ikke handler om å fronte seg sjøl, som jeg er veldig glad for.
Jeg syns at jeg sjøl blir ganske kjedelig i lengden, da er det veldig bra å få litt perspektiv på ting. Dessuten liker jeg godt å spille i små settinger, noe som gjør at jeg har muligheten til å spille resten av mitt liv, samme hva som skjer. Jeg kommer sannsynligvis til å tippe over scenekanten en vakker dag.

IJ: Hvordan synes du det er å være i medias søkelys da?

TW: Det var jo noe av det jeg tenkte å spørre deg om, du som er en gammel ringrev. Du har runde nummer fire nå, og har sikkert opplevd mye rart av journalister. Jeg er jo helt grønn på feltet og har først blitt eksponert for det nå. Min opplevelse går mer på hvordan folk rundt meg reagerer og gir annerledes oppmerksomhet enn før. Men hva har du av erfaring da? For å være litt konkret, hva er det dummeste du har blitt spurt
om av en journalist noensinne?

IJ : Jeg har vel erfaringer som er både og. Mange er flinke og oppriktig interesserte i å snakke og skrive om musikken og den prosessen. Mens andre er mest opptatt av tabloide overskrifter.
Man merker at journalister blir mer og mer pushet av avisene også på grunn av behovet for å selge mer og unngå konkurs. Et eksempel er et magasin som nektet å printe en sak om meg fordi jeg ikke ønsket å snakke om mine foreldre sin skillsmisse. Jeg misliker sterkt den trangen til å grave i folks privatliv og brette det ut. Det er ikke noe for meg.

Hva syns du en journalist bør spørre deg om da? Og syns du media er flinke til å rette fokus på det sentrale i musikken?

TW: Jeg ser jo at journalister er fryktelig glade i enkle historier og knagger så de har noe lett å skrive om, og som gjør at de slipper å tenke sjøl. Det blir jo litt tullete når jeg ser at en
anmeldelse er nesten direkte kutta fra presseskrivet. Men sånn er vel folk, komfortgenerasjonen. Klipp og lim. Men samtidig er andre veldig gode altså. Men jeg skulle ønske at det var litt
mer fokus på tekst egentlig, at folk tok seg tid til å prøve å se hva som befinner seg inne i et tekstunivers. Egentlig også å grave litt i hvorfor man har gjort de og de valgene i produksjonen, ikke bare de veldig tydelige, som å spille inn i en kirke, som jeg har gjort. Dessuten syns jeg det er rart at ikke folk har spurt om hvorfor plata ikke har noen tittel.

IJ: Men du er jo dritgammel, du kunne jo nesten vært far min. Bestefar min nesten. Hva er grunnen til at du gir ut ditt debuttalbum nå? I en alder av 40! Det er jo sjukt seint!

TW: Det et mange grunner til det. En er at forutsetningene, både økonomisk og med folk som jeg opplevde forsto hva jeg ville, ikke har ligget til rette for det før nå. En annen er at jeg har
brukt god tid uten å stresse på å modne uttrykket til det jeg opplever at det er tydelig nok til at det snakker.

Men du da, Ida. Jeg veit jo at du har vært endel i USA og både skrevet sammen med folk, og også spilt. Hva ligger det av langsiktig plan bak det da, er det USA for alle penga nå, og drit i
Europa og Norge og alt? Jeg mener å huske du sa noe om at du skulle prøve deg i Tyskland og greier?

IJ: Det eneste jeg driter i er å legge begrensinger for seg selv. Men hovedbasen min og publikummet mitt er her hjemme. De er grunnen til at jeg kan leve av dette og jeg kommer aldri til å slutte å turnere i Norge. Men man trenger nye utfordringer. Man trenger nye samarbeidspartnere, folk å spille med og nye impulser. Noe av det finner jeg akkurat nå i USA, med det delvis nye bandet mitt her i Norge og det gir meg ny giv. Tyskland står også på lista. Der kjøper de jo faktisk fortsatt musikk og jeg er nysgjerrig på å dra dit å turnere. Og resten av verden for den saks skyld. Jeg har lyst til å prøve det jeg har mulighet til. Og de muligheten må man skape selv.

TW: Gjør det. Dra til Tyskland. De er flinke til å høre etter der nede. Til slutt må jeg spørre deg om noe jeg har lurt på lenge: Hvis du skulle stille deg sjøl spørsmålet som du alltid har venta på å få fra en journalist, hva skulle det vært?

IJ : Hva med deg ?

TW: Bra spørsmål. Takk for praten. Og lykke til med alt.

IJ : Lige måde.

"Shallow River" - Ida Jenshus from Smart Media on Vimeo.