Gjennom et tiår har denne 32-åringen fra Dallas opparbeidet seg et rykte for å være en nådesløs og kompromissløs musiker. En multi-instrumentalist som kontrollerer kaoset hun skaper med enorm presisjon. Ordene 'original', 'unik', og 'ganske pretensiøs', har blitt manet fram både av journalistene og lytterne. Men selv med en sterk musikkhistorisk tradisjon, ledet av ikoner som Sly Stone, Stephen Stills og Elliot Smith, har det aldri kommet noen ut av Texas-metropolet som er så radikal som henne.

Nå har karakteristiske sorte og rotete afroen har forduftet, erstattet med en sort hette prydet med utstikkende broderinger som gjemmer bort en bleket, lillastripete sleik før kvelden. Bena er krysset bak en like mørk silkekåpe med en utstrakt gull og grønn-farvet kinesisk drage som åler seg oppover ryggen hennes. Fasaden hennes skjules bak et par store, perlefargede solbriller. Øynene glimter svakt bak det mørke glasset. Det har vært et definerende år for Annie Clark, og førsteinntrykket er at det har gått innpå henne.

– Jeg føler meg sinnsyk, men ikke ulykkelig, sier hun.

Kan du utdype hva du mener med det?

– “We’ve just been poundin’ the pavement”. Gitt folket musikken vår kveld etter kveld. Vi er glade, og har det gøy, men er definitivt midt i en lang turné som vi også har vært en stund.

Clark forteller at hun vil ta seg én uke fri når hun har fri to dager før julen ringes inn. Etter det kommer hun til å skrive nytt materiale for noen hun er opprømt over, men som hun ikke kan navngi.

Cobains stedsfortreder
På platespilleren hjemme gikk det i Led Zeppelin, Steeley Dan og Jehtro Tull som begynte i en alder av 8, og kuliminerte i at hun løftet opp gitaren som 12-åring, med opplæring fra onkel Tuck som var kilden til det som har blitt karakteristisk fingerspill. Så kom grunge-fasen, med Nirvana, Pearl Jam, Trifecta, og oppdaget gjennom førstnevnte Sonic Youth, så Minutemen og Divo, og lista går videre. Musikalsk er det mulig å plassere St. Vincent også flere steder, både med hennes nåværende karriere som solomusiker, men også etter å ha tilbragt tid med The Polyphonic Spree og Sufjan Stevens.

I april fikk Clark æren av å spille sammen med ett av disse historiske bandene, da Nirvana endelig fikk sin Hall of Fame-induksjon. Hun var én av fire kvinnelige artister som har preget hver sin generasjon som var stedsfortreder for Kurt Cobain. Selv fikk hun være vokalist og med-gitarist på Lithium.

– Akkurat det er fremdeles vanskelig å prosessere. Jeg vet helt sikkert at jeg ikke hadde blitt musiker om det ikke hadde vært for Nirvana, og jeg er så takknemlig ovenfor Kurt, Pat, Dave og Krist for deres arv, sier hun.

 photo _MG_9974_zps43bd3dd0.jpg

– Jeg gjorde mitt beste for å hedre deres arbeid og respektere faktumet at det må ha vært en utrolig emosjonell kveld for alle. Det var jo første gang de spilte låtene siden Kurt forsvant. Å være i samme selskap som Kim Gordon, Joan Jett og Lorde føltes veldig godt.

”Si ja, finn ut senere”
Nettstedet AnyDecentMusic.com samler inn anmeldelser fra de største musikkbladene og nettstedene. Tallenes tale sier at St. Vincent’s fjerde selvtitulerte soloalbum foreløpig er årets platevinner, med en score på 8.6 av 10.

Hva tenker du om det?

– Jeg vet ikke, sier hun likegyldig.

– Selve grunnen til at jeg lager musikk er for å kommunisere med folk, så jeg er så klart veldig glad for at den taler til dem.

Tror du at musikken din har blitt mer tilgjengelig for lytterne?

– Jeg kan ikke si at jeg vet hva ‘tilgjengelig’ er. Jeg elsker popmusikk, egentlig all musikk, utenom hva enn denne moderne popen er som har utrolige velstandsambisjoner. Som om den er sponset av Halliburton. Jeg vet hva jeg liker, men ikke hva andre liker, og jeg ville aldri skrevet music basert på forskning og grafer og det som er hett akkurat nå.

Ordet som har blitt brukt mest frekvent av musikkjournalister om St. Vincent er nok “original”. Lydene hun har manet fram gjennom de siste ti årene, med første soloalbum Marry Me fra 2007, har rokket noe ved mang en musikkelsker. Alt fra bombarderende horn til 8-bits synthlinjer, og en usedvanlig utemmet, skurrende gitar. Musikkprosjektet St. Vincent er ulikt alt annet. Unikt.

– Som tenåring øvde jeg med rene gitartoner, og prøvde å lære meg onkels ufattelige fingerteknikker. Videre begynte jeg i ulike støyband. Navn du ikke ville visst om, men som kun handlet om energy og “go, go, go, go, go”. Jeg ble spurt om å komme på prøve for The Polyphonic Spree, og innså at jeg ikke hadde et skikkelig arsenal av gitareffekter.

– Mitt motto har alltid vært “Si ja, og finn ut av det senere, men si ja til enhver mulighet”. Så jeg stakk innom en gitarsjappe og plukket opp en haug med pedaler som kunne gjøre noe kult, hovedsaklig ting med ‘delay’ og lignende. Det var mitt første møte med mer abstrakt rock, forteller hun.



Entertainer-rollen
Turnéen St. Vincent har begitt seg ut på, som har tatt henne fra de største festivalene og talk showene i verden helt til Rockefeller, har fått en makeover. Spøkende sier hun at den egentlig skulle hete “Digital wetness”-tour, men den er oppkalt etter én av platas hitter, Digital Witness.

– En komponent ved showet er å kunne skille mellom et analogt og digitalt vitne, og ønsket om at folk skal være sitt analoge jeg. Altså, hvis du vil ta et bilde er det greit, men ikke tilbring hele konserten bak en liten skjerm du aldri kommer til å se på igjen. La oss være her nå, forklarer Clark.

Irriterer det det når folk røsker fram mobilen under konsertene?

– Nei, nøler hun.

– Jeg vil at folk skal nyte det på deres premisser, men jeg mener det er bedre å være i nuet, fordi vi er i nuet. Og etter å ha reist så langt og lenge for å komme hit, synes jeg vi alle skal være her sammen.

Sammenlignet med tidligere turnéer, er disse konsertene i større grad koreograferte. Det var et element Clark ønsket å utforske videre etter albumet og opptredene med Talking Heads-legende David Byrne. Til dette hyret Clark inn samme person som hjalp dem på Love Your Giant-turnéen, Andy B. Parsons.

– Arbeidet hennes er veldig abstraktert, nesten bizzart, slik at det skiller seg ut fra mye moderne dans. Meningen bak det er at det skal være vakkert og velutført, og siden jeg ikke er en trent danser er det noe jeg kan gjøre, flirer hun.

Denne gangen ønsket hun ikke kun å rocke løs på scenen. Det var meningen fra starten av at det skulle være et show, og ikke bare en normal konsert. “Business as usual”.

– Fra øyeblikket du går på scenen, er du en entertainer. Omfavn det. Gjør det til et emosjonelt show.

Har du forresten vært her før, på Rockefeller?

– Faktisk, ja. Jeg åpnet for Grizzly Bear her for lenge siden. Men det var en sologig, så det er ikke noe å prate om.

Var det ikke moro?

– Å jojo, det var det, men jeg har altfor mange idéer til å spille alene.

St. V photo _MG_9951_zps49cc41df.jpg

– Utrolig amerikansk
Gjennom tiden prosjektet St. Vincent har eksistert, reflekterer Clark over hvordan hun har rafinert det hun beskriver som hennes personlige, artistiske linse over å ha lagd fem album. Under Record Store Day denne måneden slippes en ny sjutommer, bestående av to låter: Pieta og Sparrow.

Pieta riffer på en venns opplevelse, som hadde en superreligiøs familie, og en sønn som hadde vært litt rebellsk av seg. Derfor bestemte deg seg for å ha en nøddåp for ham i et motelsvømmebasseng. Så utrolig amerikansk, og så flott, tenkte jeg, samtidig som jeg knyttet den historien til min egen erfaring og gjorde det til et metafor, sier hun smilende.

Hvilke plater har satt spor i deg i år?

– Platene til Holly Herndon, Tim Hecker, Perfume Genius og J Dilla har alle laget album jeg absolutt elsker.

Men Clark forteller at det er låter der ute som forbløffer henne uten like. Hun hadde nylig hørt linja “a little party ain’t hurt nobody” fra Fergies The Great Gatsby-rager. Det hadde hun reagert på ved å si at “festing har faktisk drept mange folk”. Falskt, mener hun at det er.

– Også er det en annen der noen synger “I’m fancy, I’m in the fast lane from L.A. to Tokyo”, og jeg vet at det ikke er noen “fast lane”. Jeg har flydd den reisen, og det er 12 timer uansett. Igjen, alt dette virker så sinnsykt, med disse velstandsambisjonene, og med flere økonomier som kollapser her og der. Likevel skal du fremdeles synge om hvor rik og flott du er, og gjør at folk føler seg kjipe fordi de er fattige? Moralt sett provoserer det meg veldig. Altså jeg er alltid med på en fest, men det er bare falskt. Det er en løgn.

Hvor spilte du forøvrig inn plata?

– I Dallas, der jeg kommer fra.

Affekterte det resultatet på en eller annen måte?

– Jeg vet at det er ulike prosesser som vil påvirke utfallet, men jeg er ikke den personen som trenger de riktige duftlysene eller at månen og solen skal være i sin perfekte fase for å lage kunst. Jeg er ganske pragmatisk når det gjelder å dra inn i studio. Behandle det som en jobb, som høres skikkelig usexy ut.

Men det er jo en jobb.

– Det er det! Og det er derfor jeg er produktiv, smiler Clark.

Foto: Nicolay Woldsdal