I sommer opplevde Sondre Lerche et av mange potensielle mareritt som musiker: å bli frastjålet en kjær gitar. En Gretsch prydet med gullfarge av høy affeksjonsverdi ble tatt fra boden til hans utleide Oslo-leilighet.

– Klart det er kjipt, men jeg har en slags romantisk fantasi om at den som tok den hadde en god grunn, sier han.

Som hva da?

– For eksempel at de vil lage musikk, men ikke har råd til egen gitar, og derfor tok de min.

Han kommer vandrende forbi Parkteatret, som han skulle spille på to dager senere for to publikum, unge og gamle. På ryggen en annen gitar over den ene skulderen, kledd i en lubben og gitarformet svart bag. Den ventet på strengeskift. Konserten i Bergen var helt suveren, sier han. Det føltes trygt og fint å komme hjem etter den omfattende USA-turnéen, men det blir bare en kort pust i bakken før kursen skulle settes alene til Asia og Australia.

–  Forskjellen på det og spille med band er at du har noen å dele de rare opplevelsene med. I Asia merker man at man er veldig alene i kulturen, enten det er Japan, Korea eller Indonesia. Blir rart å være alene og se rundt seg i en helt fremmed verden.

Arbeidsmonsteret Sondre
Det har vært en begivenhetsrik tur. Ny by hver kveld, 90 minutter på scenen hver gang. Bandet har funnet en evne til å oppleve ting, for det å ta pauser innimellom er viktig. Sondre forteller at han blir et arbeidsmonster på turné. Han hviler aldri.

– Alt handler jo om å få de 90 minuttene til å bety noe. Og i mellom flytter du på utstyr, deg selv, og inn og ut av sosiale sammenhenger. Det er en utrolig rar og mystisk tilværelse, synes jeg fremdeles.

Plutselig hadde de to fridager disponibelt mens de var i California. De hørte rundt seg hva som kunne gjøres og oppleves. Beslutningen havnet på å kjøre inn i intet.

– Vi dro til Joshua Tree Park, som er helt vill. Nydelig ørkenlandskap. Vi bestemte oss for klatre til en fjelltopp, og nådde målet akkurat da solen gikk ned. Sånne ting kan du nesten ikke planlegge, og da får du påfyll til resten av turnéen, sier han.

Det er vel noe annet enn Bergen.

– Men da jeg var der forrige uke hadde jeg med en god kompis, Jesse Marchant, som aldri har vært i Norge. Han har etterhvert fått en viss nærhet til landet gjennom meg og mine. Da vi kom dit fikk vi låne leiligheten til en kompis, litt halvveis opp i høyden med utsikt over hele byen. Det var jo det minst like eksotisk for Jesse å se Bergen omfavnet av regn og tåke som solnedgangen i ørkenen.

– Regjeringen burde ha et kulturelt ansvar
Sondre var selv ganske ung da debutplaten havnet i butikkene. Bare 19 år kom Faces Down i 2001. 13 år senere har tellingen nådd syv studioalbum med Please. Han bestemte seg tidlig for å bosette seg i USA, etter å ha turnért der mye på forhånd. Platene slo bra an der borte, og det ble til mange spillejobber. Mens Please har også fått en fin oppsving over Atlanterhavet, ulmer Europa fremdeles som et lite mysterium. Med det ble musikk-verdenssenteret Williamsburg i Brooklyn hans andre hjem.

Hva tror du må til for at nye musikere skal klare å komme seg ut i verden?

– Jeg tenker ofte på det, for det skjer jo hele tiden at unge artister finner veien til ofte ganske store publikum. Det skjer så mye i det man vil kalle en undergrunn, men som absolutt ikke er en undergrunn, bare fordi de store mediene ikke fanger det opp. Yngre artister finner veien, sier Sondre.

– Folk som er ti år yngre enn meg, er så mye smartere i hvordan de kommuniserer med verden, og deler musikken sin. I løpet av de ti årene har det blitt utviklet et helt nytt språk, og en ny måte å nå publikum på. Jeg prøver å lære av det selv.

 photo _MG_1863_zpsd48a9f67.jpg

Forrige måned la regjeringen fram et forslag om å kutte i kulturmidlene til Utendriksdepartementet. Dette kan få konsekvenser for norsk musikkeksport, blant annet. Ute på reise, og spesielt i USA, har Sondre stolt kunnet fortelle de han møter om at han kommer fra et land der regjeringen støtter opp kultur. Også at det er allsidighet i kulturen, og at noen tar vare på mangfoldet.

– I mine ører klinger det bra at vi har en regjering som tar kulturelt ansvar, og det har vi ikke nå. Akkurat det synes jeg er veldig trist, og sånn sett har den regjeringen vi har nå innfridd alle fordommer som jeg har hatt. Forøvrig er det lett for meg å si som ikke har bodd her. Men vi er inne i en veldig god periode for norsk musikk, ikke minst i utlandet, så det er et trist tidspunkt å kutte i den støtten, sier han.

Signaturen
Gjennom hans karriere så langt, har Sondre blandet jazz, strykearrangementer og lettere ‘punkete’ tendenser i musikken, men alt har vært forankret i pop. Popmusikk som er en miks av kunstneriske ambisjoner og kommersialitet, med et mål om å kommunisere med folk.

– Musikk for meg handler om forandring. Jeg har brukt de syv albumene til å bli innforstått med at uansett hvor mye jeg prøver å forandre meg, riste i min egen form eller uttrykk, så høres jeg ut som jeg selv. Og det er bra, konstaterer han.

– Et par år prøvde jeg å gjøre mye for ikke høres ut som meg selv. Men uansett hvor hardt jeg prøvde, hørtes jeg alltid ut som meg selv, på godt og vondt. De fleste artister prøver å finne en måte å høres ut som seg selv. Kanskje det er det som er temaet, at man skal bli komfortabel med seg selv, og opparbeide seg en viss trygghet i det at man høres ut som seg selv uansett hva man finner på.

Du har jo en veldig gjenkjennelig stil. En egen signatur, sånn sett.

– Og det er det som er så gøy når du begynner å bli skikkelig freidig. På Please er det kanskje første gang der jeg stoler på at jeg ikke kommer til å miste meg selv i å virkelig tørre å gjøre alt jeg vil. Første plate der jeg forholder meg lite til meg eller hva jeg høres ut som, fordi jeg plutselig skjønner at jeg takler den motstanden. Låtene og uttrykket mitt tåler mye mer enn jeg hadde trodd, og da kan man slappe av litt mer og lage virkelig ambisiøs musikk, sier han.

Han forteller videre at kunne ha ‘safet’ og vært mer forutsigbar for å nå bredere, men at det ikke er beste måte å bruke hans talent på. Han tror at det har vært frustrerende for publikum å forholde seg til ham. I lengden tror Sondre at det bygger karakter, og at publikum verdsetter det som skiller ham fra andre artister. Måten han hele tiden bryter med sin egen form. Musikken lages ikke for å havne på A-listene.

– Jeg kunne brukt livet på å skrive You Know So Well hundre ganger, men det føles ikke verdig å skulle drive med det, og leve opp til seg selv som 16-åring når du faktisk kan gjøre noe mye større og interessant. Kjernepublikumet mitt setter pris på det, tror jeg. Det betyr noe.



”Hår i suppen”
Til tross for det, trekker Sondre fram at det er kult en gang i blant å ha låter som treffer bredt. I tankene har han da én av årets solide hiter Bad Law. I andre enden Two Way Monologue, stykket som klinger unisont med artisten ‘Sondre Lerche’, og én av de største norske hitene det siste tiåret. Kanskje det kommer én ny en neste år. I ermet ligger det nemlig seks låter som allerede er spilt inn til neste plate, men når den kommer er uvisst.

Apropos Two Way Monologue: blir du noen gang lei av å fremføre den live?

– Vet du hva, folk spør ofte om det, og fans spør: “spiller du den bare fordi vi vil høre den, eller fordi du har lyst til å spille den?”. For meg går det litt hånd i hånd. Det er en dritfetlåt. Den er dødsgøy å spille. Det er en robust låt som tåler alt, jeg kan nesten gjøre hva som helst med den. I LA ble HP Gundersen med og spilte en blues-solo, og låten varte i 11 minutter. Og den er fet å spille nettopp fordi folk venter på den.

Det har skjedd mye med flere av de gamle låtene siden sist. De er absolutt gjenkjennelige, men de får hver kveld en ny tolkning, selv med det stramme showet som er på den nåværende turnéen. Sondre liker han liker å kaste et hår i suppen som åpner for at det skal kunne oppstå noe nytt.

Mange av de gamle låtene dine spilles jo også ofte på en revitalisert måte, og det er jo utrolig kult.

– Nettopp. Og det gjør jeg minst like mye for at jeg skal ha det gøy som at publikum skal ha det gøy. Jeg har et topptrent band som følger meg i enhver krig, veldig våkne. Har jeg en kveld plutselig lyst til å dra ut soloen i fem minutter eller la den være 10 sekunder, så tillater vi oss det. Da kjenner jeg på energien og momentet i klubben. Da lever vi. Da får vi energi til å turnére i evigheten, smiler Sondre.

SL2 photo _MG_1843_zps5abde3fb.jpg

Foto: Nicolay Woldsdal