Helt siden Harlem River Blues plata kom i 2010 har jeg vært en stor fan av Justin Townes Earle, en av Norges største kanskje? Så man kan si at julaften kom tidlig i år da det 11. desember kom en mail fra Musikknyheter hvor de spurte om jeg var interessert i å intervjue han. I en drøy måned har jeg gått og tenkt på dette intervjuet og på hva jeg skal spørre han om, og når endelig dagen kom var jeg så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Tanker som at jeg ikke har intervjuet noen siden 5 på gaten når vi skrev skoleavisen i 6 klasse snek seg inn i hodet mitt og bekreftet min frykt om at jeg overhodet ikke har noen journalistiske kunnskaper. Jeg hadde invitert min gode venn og gitarist Jesper Fjellberg Magerøy som psykisk støtte og som en ekstra journalist i tilfelle jeg skulle besvime eller falle fra på andre måter.

Som avtalt ringer jeg presis klokken 19.20 og det går noen fryktelig lange sekunder hvor jeg rekker å legge merke til min ekstremt skjelvende hånd mens jeg prøver å roe nervene med enda en slurk øl.

- Hello?

- Hi, this is Jonas from Norway, from musikknyheter, musicnews you know…. Is this Justin?

- Yeah, this is him.

Ja, da var vi igang da. Jeg hadde prøvd å forberede meg, men hadde også et mål om å ikke lese av spørsmålene. Jeg ville prøve å få til en sånn fin musiker til musiker prat. Jeg forklarer han at jeg
ikke er journalist og at jeg har blitt spurt om å gjøre dette.

- Sounds good man, sounds good..

Justin høres meget fornøyd ut og forklarer at han er midt i pakkingen og at det ligger klær og bagger overalt, neste morgen skal han tidlig opp for å fly til Glasgow. Turneen begynner der og han spiller tre konserter i England før han står på John Dee i Oslo den 21. januar.

Hva syns du om det norske publikumet, pleier velkomsten å være god?

- Det er alltid bra publikum i Norge, det virker generelt som det er bra publikum i hele Skandinavia, det er alltid bra å reise dit. But I allways have to come here in the fucking winter..

Jeg velger å sitere noe av det han sier på engelsk, for når du snakker med en mann med så brei amerikansk dialekt som denne mannen blir det for dumt å si jævla vinter eller noe annet vås. Det er noe med den sør-stats dialekten som er som en sang i seg selv, man skal ikke tøyse med den slags.

For de av dere som har hørt på alle platene hans er dere kanskje enig i at fra hans debut ep Yuma til Harlem River Blues plata er det en slags reise gjennom bluegrass, blues, klassisk country og gospel, men når Nothings Gonna Change The Way You Feel About Me Now kom følte hvertfall jeg at Mr. Earle var inne på noe enda mer eget og unikt og jeg ba han forklare litt om reisen han har hatt fra sin første utgivelse.

- Musikken min har alltid vært en utviklende reise og det er noe jeg håper den fortsetter å være. Jeg håper at jeg aldri kommer til å føle at jeg er i mål eller ferdig med den reisen.

-You know, you gotta find out where all the bodies are buried. Hvordan tingene henger sammen.

- Det er først når du kan identifisere forskjellene i musikk at man kan bruke det i sin egen utvikling og ta det med videre. Og en annen viktig ting man må innse som artist, du må godta at du aldri kommer til å komme med noe orginalt i dette livet, hehe..



I september kom Earl med albumet Single Mothers og bare fire måneder etter, den 13. januar slapp han en slags oppfølger, Absent Fathers. Jeg spør om det er et slags tema mellom disse platene siden titlene tross alt har en viss sammenheng.

- Ja, det er et løst tema, alle platene mine har et slags tema. For når jeg skriver musikk skriver jeg for å lage en plate, det ligger aldri masse sanger igjen som ikke ble med på skiva. Jeg skriver til jeg har nok, så går jeg i studio. For en gangs skyld hadde jeg for mye.

- De to siste platene handler mye om hvordan vi som barn føler effekten av våre foreldre og hvordan en del ting blir tvunget på oss uten at vi egentlig har noe vi skulle ha sagt. Fakta peker på at kvinner har et bedre rulleblad når det kommer til å ta vare på sine barn, men platene peker også på at det heller ikke alltid stemmer.

- Jeg har nære venner hvor moren har vært fraværende og levd et utsvevende liv, men hos meg var det min far som var borte og levde et utsvevende liv og gikk glipp av min oppvekst. Så jeg kjenner til begge sidene av saken.



Nå har vi kommet til den delen i intervjuet hvor jeg legger merke til at jeg hører hva han sier, men at jeg egentlig ikke har fått med meg så veldig mye allikevel, jeg er rett og slett litt for opptatt av
og holde tunga rett i munnen og uttale meg korrekt. Så jeg sier det rett ut, jeg sier at jeg er ganske stressa, men at jeg syns han oppfører seg pent, er hyggelig og at det går greit så langt.

Da bare bryter han ut i latter og sier - Good, thats good..

Han er jo så hyggelig, og han svarer så mye og så utfyllende på alt jeg spør om så jeg skjønner at jeg kan jekke meg ned, så jeg jekker opp en halvliter og spør han om den spesielle gitarteknikken
han har. Den hvor tommelen bare går og går på basstonene mens pekefingeren holder rytmen og spiller melodi samtidig.

- Guy Clark ones told me I had a thumb like a sledgehammer. Jeg begynte å turnere med noen fyrer når jeg var ca. 15 år. De var veldig gode på plekterspilling, men jeg har aldri likt plekter noe
særlig, så det ble til at jeg prøvde å gjøre noe med plekter som jeg aldri fikk til, jeg hadde for mye energi og spilte for hardt på strengene. Så jeg prøvde uten plekter og det ble bare til det jeg gjør nå, en slags roternde teknikk som jeg har vanskelig for å forklare. Det er faktisk ganske morsomt, for jeg har bare møtt et menneske som kan spile låten min John Henry helt riktig. Han er 13 år gammel og heter Sammy Brue, han kommer dere til å høre mer av.

- Og til dere nysgjerrige lesere kan jeg jo nevne at det er Sammy som står hånd i hånd med en jente på Single Mothers-coveret.

Jeg har snakket lenge med Justin Townes Earle nå, eller han har snakket lenge med meg. Men jeg har flere spørsmål og tanker jeg vil ut med. Så jeg griper fatt i den første tanken som flyr forbi og
plumper ut med et spørsmål om hans gudfar Townes Van Zandt og hans far Steve Earle. For jeg tenker jo at med en sånn familie må det vel kanskje være noen inspirasjoner eller et slags press
ovenfor seg selv på å prestere. Har han alltid visst at det var country/americana musikk han skulle drive med, og hvordan har disse menneskene påvirket han?

- De har inspirert måten jeg skriver låter på, de har egentlig påvirket meg på alle måter, det ville vært dumt å si de ikke hadde det. Og når det gjelder måten jeg skriver musikk på har jeg absolutt min fars ambisjoner om å holde meg innenfor rammene til musikken jeg liker, men likevel presse meg utenfor slik som Steve så jeg kan utvikle meg videre. Allways keep the point to the point in music! Noe annet som var veldig viktig for meg var å forstå at min far aldri levde opp til Townes Van Zandt, mens Townes Van Zandt kunne aldri gjøre det min far gjorde. Og ingen av dem kunne gjøre det Guy Clark gjorde! Jeg forsto jeg måtte gjøre min egen greie. Den store forskjellen mellom disse tre mennene beviste at the same old shit dosen't work.

Nå begynner vi nærme oss den stemingen jeg har ønsket meg gjennom hele intervjuet, han har levert som intervjuobjekt, og til de grader! Men jeg slapper også mer av nå, jeg ler på de rette
stedene, og jeg ler på ordentlig nå. Det er ikke en sånn falsk ¨forsto jeg den spøken¨ latter.

Han nevner igjen at han gleder seg til å komme til Norge. Egentlig får jeg en følelse av at han skjønte jeg var nervøs og at han prøver å godsnakke litt for å roe meg ned, og det funker.

Jeg nevner for han at jeg syns det virker som det er en slags country/americana bølge over landet og at det er mange dyktige ukjente artister som leker seg i sjangeren om dagen og at jeg føler dette har holdt på en stund. Før kunne country oppfattes som litt harry, sånn som var på campingfestivaler med dansband og sånn, mens nå er det blitt litt mer greit. Kanskje Justin har noe svar på oppsvingen til god country og americana?

- Haha, jeg har vært har vært på en del av de festivalene. Americana-sjangeren har gjort det hele mer tilgjengelig for folk. Hvis du baserer Nashville på Guy Clark har du den rette ideen, du tjener kanskje ikke noe penger som artist, men du er på rett vei, but if you are basing Nashville on that FUCKING tv show, then your wrong.

For det er to sider av country, og jeg kan fortelle deg fra å ha vært på festivaler i Norge sent på 90-tallet . Da jeg var tourmanager for faren min og kunne stå bak scenen og se på folk. Det var harry folk. Og dette var jo festivaler på landet og det var en stor greie rundt popcountry som Tim Mcgraw og den type musikk, men hvis du dro inn i byene begynte man å finne litt annen holdning til
musikken.

- Du fant folkene som sto med en whiskey i baren, og der kunne man snakke om god country, så det har vært en oppsving i mange år. Både i Skandinavia og over alt ellers virker det som at det bare vokser seg oppover. Country har hadde noen stygge voksesmerter, og americana går gjennom noen virkelig stygge voksesmerter akkurat nå, helt ærlig vet jeg ikke hva americana betyr lenger.

Tiden går fort i godt lag, vi har snart snakket en halvtime allerede og jeg vil jo ikke være den norske ikke-journalisten som ødela hele pakkekvelden hans før hans skal reise over vannet. Men jeg har et
spørsmål til.

Absent Fathers ble sluppet samme dag som dette intervjuet, og jeg har ikke gjort annet enn å høre på den skiva hele dagen. Den virker på en måte litt lettere en Singel Mothers, den er ikke lystig, men litt lysere så jeg blir nødt til å spørre om en ting. Kanskje det at han ble gift under skriveprosessen kan ha noe med saken å gjøre?

- Ja, det har definitivt noe med det å gjøre. Det er morsomt at du nevner det, for du har veldig rett og du er en av de første personene som har spurt meg om det, det er vel fordi du er musiker.

-Men det absolutt er en forskjell i sinnsstemningen i albumene.
Den første plata er tristere, Absent Fathers-plata danser ikke av glede akkurat, men det er mer håp, helt klart! På den første plata er alt svart, men på den andre plata kan du se et lys i tunnelen, men det er fortsatt jævlig svakt og jævlig langt borte.

Det var det, nå er jeg ferdig, hodet mitt er tomt og hånden min har begynt å skjelve igjen siden jeg ikke kommer på noe mer å spørre om. Papirene mine er et enda kaos og om jeg skulle begynne å lete der vil det bare ta tid. Jeg nevner at jeg skal spille på vorspielet i baren på John Dee, mens gutta i Die With Your Boots On skal snurre plater før konserten. Så sier jeg bare tusen takk for praten, du må ha en god tur til England og takk for at du var så snill mot en ikke-journalistisk musiker.

- Haha, well. You did a better interview than most people do, cause your a musician. Bye, and see you in a week…


 photo JustinampJonas1_zps1bb0d931.jpg

Jonas Aasen og Justin Townes Earle i Oslo i fjor (Foto: Privat Jonas Aasen)

Les også vårt intervju med Jonas Aasen