Opp de nye blanke er en temmelig spesiell affære, hvor bandet bevisst utfordrer albumformatet både gjennom lengden på skiva (15 minutter), og den fysiske utformingen. Skiva ble gitt ut blant annet på en USB-stick innbakt i gips, som lytteren må knuse for å få tilgang til.
- Vi vil ikke gjøre det enkelt for folk, forteller vokalist Edvard Valberg: - Honningbarna er ikke et band som gjør det enkelt for folk. Vi kaster ikke musikken i trynet på deg og sier "please hør på dette" - vil du være med så må du bli med selv. Og det er poenget med denne USB-sticken for da vet du at hvis du vil høre musikken, så må du faktisk ødelegge denne tingen.
- Man blir ikke stilt noen valg lenger når det kommer til musikk, alt er evig og digitalt, men vi vil at folk skal måtte ødelegge denne tingen for å nå frem til musikken. Bruke begge hendene og få et fysisk forhold til den. Musikken vår er veldig fysisk på scenen, og nå har vi klart å overføre det til albumformatet også.
Guttene forteller at noe av grunnen til at de gjorde det nettopp på denne måten, er for å røske opp i folks forståelse av hva et album skal være, og se ut, og det har ikke manglet på tilbakemeldinger fra anmeldere og kritikere. Noen har til og med blitt provosert av at det hele er annerledes:
- Vi har måttet tåle at snittet trekkes litt ned. Litt eldre anmeldere som helst vil ha den timeslange vinylen sin slik det alltid har vært. Vi får en fin anmeldelse, og så står det på slutten: "Men det er litt lite med bare fem ordentlige låter". Da vet man at man er inne på noe. Når gamle folk sier: "Nei, her er det noe nytt som vi ikke liker", og dét trekker ned, da er man inne på ett eller annet som stemmer.
En av låtene på albumet som mange har reagert på – positivt og negativt – er Honningbarna er din venn, noe guttene er svært fornøyde med. Låta skiller seg veldig ut fra alt bandet har gjort tidligere, og guttene forteller at det er mye tanker bak denne låta:
- Det er sunt å ha den greia der på plata, som et litt sånn "bare så dere vet det, vi ER et punkeband". Det er noe vi har gjort mer og mer det siste året, å ta med ting fra hverdagslivet vårt, som samplinger og lydklipp og sånt som vi hører rundt oss. Vår generasjons tilstand er så veldig bygget opp av disse bruddstykkene av virkelighet rundt oss, som man finner på internett; på youtube-klipp; som man hører på radioen - man hører på litt musikk her og litt der - alt er bruddstykker som tilsammen er summen av tilværelsen.
Guttene forteller at samplene som er med på låta er tatt fra videoer fra Filadelfia-menigheten i Kristiansand, som hele tiden dukket opp i feeden deres på Facebook, og som de opplevde som en veldig uvant del av sin virkelighet. Dermed bestemte de seg for å bruke det i en låt og sette det sammen til et uttrykk. Tilbakemeldingene fra selve menigheten har likevel uteblitt, noe de nesten er litt skuffet over:
- Har ikke hørt en dritt faktisk, ler guttene: - Vi hadde håpet på mer! Vi har jo ikke spurt om lov.
Honningbarna spilte på Londons The Pipeline for noen uker siden, og salen var full av briter som desperat prøvde å synge med på låtene med veldig broken Norwegian. Ifølge guttene skjer dette i større og større grad når de opptrer utenfor landets grenser:
- Sånn som i Finland nå foreksempel, mellom noen låter så måtte man bare stoppe og spørre: "Hvordan har dere lært sangene våre??". Men det er det som er veldig i vår ånd, og noe vi har pratet om flere ganger, er når folk egentlig ikke kan ordene, og kanskje ikke egentlig vet den direkte oversettelsen, men skriker med av full hals likevel. Så godt de bare kan. Selv om det kanskje er den første gangen de hører låta så er de med. Det er det beste som kan skje! Det er et av de største komplimentene man kan få. Det er en veldig sånn desperado-ånd: "Jeg vet da faen hva jeg holder på med, men det her er så fett at jeg bare må gjøre ett eller annet".
Av og til blir det likevel en del spørsmål om hva tekstene betyr:
- Allsang-låter spesielt, som Ikke la deg rive med, hvor vi dikterer teksten og ber dem gjenta det et par ganger, da er det ofte noen som kommer litt sånn innimellom: "But what does it mean!?".
- Jeg prøvde å dra at den het Holocaust var en løgn et par ganger til varierende tilbakemeldinger, flirer Edvard til stor latter fra bandet.
Selv om det finnes unntak, har Honningbarna en god del politiske og samfunnskritiske låter, og av og til har låtene fått dem litt i trøbbel. Fri Palestina ble sensurert i Tyskland, og guttene minnes også en episode i hjembyen Kristiansand:
- Jeg husker ikke hvilken organisasjon det var, men det var den klassiske greia med at alle som ikke forstår seg på konflikten tror vi er jødehatere.
Guttene ler oppgitt: - De klarer ikke å skille mellom jøder og Israel – selv om det står eksplisitt i teksten!
Under Slottsfjell i fjor spilte Honningbarna en fantastisk konsert, som gjorde at de for mange seilte opp som en sterk utfordrer til tittelen "norges beste liveband". De har en fantastisk energi på scena, og lar publikum være sterkt deltakende i det som skjer. Dette kan ofte være vanskelig å gjenskape i studio, men er noe guttene har klart med glans på Opp de nye blanke. Selv forklarer de dette med at de spiller inn låtene live i studio:
- Alle sitter i samme rom. Det hjelper å sitte og se på hverandre, mens man spiller. Når vi skriver sangene står vi i en ring i øvingsrommet, så det ville vært veldig rart – når vi går i studio - om vi ikke skulle gjøre det på samme måte. Og istedenfor at tempoet styres av et klikk som er forhåndsprogrammert, styrer vi det selv. Og noen av låtene styres av hvor fort det er mulig å spille dem.
Et annet av sporene på skiva folk har undret seg over, er Bob Munden, som innleder sistelåta Støy støy overalt. Når Musikknyher nevnet tittelen, og spør hva fascinasjonen ved Munden er, blir vi møtt med munter latter og fnising:
- Altså, han er jo en jævlig fet fyr! Han er så sinnsykt cocky, og det er få ting som er så kult som cocky folk når de faktisk har grunn til å være cocky! Hvis man ser det youtube-klippet med ham... Han tar en ting som man ikke har bruk for i det hele tatt, og er jævlig imponerende med den! Det kule med det er at man skal liksom bare være cocky når man har utrettet ett eller annet – gjort noe konstruktivt eller stort – men han her, det finnes jo ikke noe annet område for det han driver med enn å være showoff. Det er liksom BARE fett. Og det er bare fordi han synes det er så kult, og digger det, at han er blitt så god på det og er så cocky på det.
Så det er ikke noe skjult symbolikk i at dere spiller gitar like fort som han skyter eller..?
- Jo! Før Støy støy overalt begynner, sier han som intervjuer: "Ladies and gentlemen, the fastest gun in the world", og så begynner låta!
Før vi sier "hadet" til guttene, må vi jo innom den lange turneen med Razika (som forøvrig startet torsdag). Guttene gledet seg veldig til å komme i gang med turnéen, og så frem til å reise rundt med et annet band:
- Vi har det veldig gøy sammen. De treffer oss veldig på humor og de er liksom en gjeng! På samme måte som vi er veldig "gjengete". Vi drar på turné som venner, akkurat som en hvilken som helst annen vennegjeng som reiser sammen.
Guttene forteller at opphavet til denne turnéen er at det er noe de har hatt lyst til siden de ble kjent med Razika, og fant ut at de trivdes og hadde det kult sammen. Det er ikke noe som plateselskapet, label eller et agentur har funnet på fordi det var taktisk for begge parter:
- Det er sikkert ikke taktisk i det hele tatt, men det er noe vi har lyst til, og så får vi faktisk gjort det!
Og publikum får oppleve to forskjellige band, og kanskje oppdage en ny sjanger eller et nytt band som de ellers ikke ville gjort?
- Akkurat. Vi hadde dratt på Honningbarna/Razika split gig any day.
***
Turneen er allerede godt i gang, en oversikt over konsertdatoene kan du finne her!
Read this interview in English here!
