- Vi ville fjerne oss fra singelformatet og har ingen låter som er under seks minutter. Det er repeterende og låter fett, sier vokalist Arnt O. Andersen til Musikknyheter.no.
- Det må være blues. Vi bryr oss ikke om hva andre mener og lager egentlig musikk for oss selv med lange partier og gitarriff og -soloer, men som likevel er groovy. Vi skal fortsette å spille blues som aldri tar slutt, legger gitarist og låtskriver Petter Svee til.
- Dette er en oppskrift som gjør at vi kan holde på til vi dør, fortsetter Andersen.
- Ja, en udødelig musikkstil, påpeker Svee.
Vurderte dobbeltalbum
The Devil and the Almighty Blues startet i 2010 og har sakte, men sikkert bygget seg opp et rykte som et forrykende liveband. En syvtommer på egenhånd og en splittsingel sammen med den svenske artisten, Daniel Norgren, har antydet at bandets energi fra scenen med fordel kan overføres til albumformatet. Debuten, som ble utgitt i midten av februar, har fått svært god mottakelse fra musikkanmeldere, skribenter, bloggere og lyttere i inn- og utland.
- Det har vært utrolig gode tilbakemeldinger. Her gir vi ut en plate i Norge med seks lange og seige låter, og masse gitarer, og etter en uke kommer det interesse fra Russland, Frankrike, Tyskland, Argentina og flere andre land. Det er jævlig kult, men vi har samtidig et avslappa forhold til det hele, og tar med oss både goder og utfordringer, sier Svee.
Det er cirka ett år siden bandet startet innspillingen av debutalbumet. Hele grunnkompet ble gjort live i løpet av åtte timer. Deretter gjorde Svee sin egen leilighet om til studio og det ble lagt på gitarer og vokal, før han selv både mikset og mastret albumet.
- Vi spilte inn flere låter og vurderte å utgi et dobbeltalbum. Men bestemte oss for å heller velge ut de seks beste låtene og gjøre albumet kortere, men sterkere, sier han og fortsetter:
- Målet var å være ferdig til 1. mai, men vi så jo fort at det ikke gikk. Ny deadline ble i oktober og vi er veldig glade for at Robert Dyrnes og Tromsø-labelen Blues For The Red Sun ville gi ut albumet. Robert er en fantastisk fyr og har vært helt topp å samarbeide med.
Ikke gubbete og traurig
The Devil and the Almighty Blues består, i tillegg til Andersen og Svee, av Torgeir Waldemar Engen på gitar, Kim Skaug på bass og Kenneth Simonsen på trommer. Låtene blir til i et samspill mellom musikerne, men Svee har som regel et utgangspunkt.
- Jeg har ofte grunnstammen til låter, riff og tema, men helheten blir utformet i fellesskap. Det er ikke mange låter som har blitt slik jeg hadde tenkt, og det er bra, sier han.
- Vi er jo som regel enige om tematikk og så videreutvikler vi låtene som band slik at de får sitt eget liv. Petter og jeg skriver tekster sammen, legger Andersen til.
Den første låta bandet spilte, var imidlertid en coverlåt.
- Det var «Grinnin´ In Your Face» av Son House. Originalen er bare klapp og vokal, for øvrig en enorm opptreden, som vi har laget musikk til.
Svee gikk lenge og grublet på en idé og kjente på en lyst til å starte et band med røtter i bluesen. Sammen med Engen begynte ideen å ta form, og begge gitaristene var tydelige på at det måtte gjøres på en ordentlig måte.
- Det skulle ikke være gubbete og traurig. Heller ikke en duo med mest mulig gitarbråk, og ikke basert på garasjerock. Ideen var mer inspirert av den tunge og seige bluesen fra slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Et bluesrockband som er for rocka for bluesen og for bluesy for rocken, slik at vi kan spille på blues- og rockeklubber og bli hata begge steder, sier Svee som hadde klare mål for besetningen av bandet:
- Det ble viktig å få med en dyktig trommis og bassist som likte samme greia og var ålreite folk å henge med. Slik kom Kenneth og Kim med. Den største utfordringen var å finne noen som kunne synge denne typen blues, rett fra levra, men Arnt sa heldigvis ja med engang jeg spurte.
Et enkelt valg, ifølge vokalisten:
- Jeg hadde lenge hatt lyst til å spille blues og merket at vi kunne enes om musikken, stilen og målet med å være i band. Musikken ligger i samme gate som Endless Boogie som jeg lenge hadde digget, sett flere ganger og booket til Crossroad, sier han.
- Tung og hard rock og blues, som for eksempel Graveyard og Endless Boogie, har et publikum og vi treffer på mange måter det samme publikummet, mener Svee.
Live: The Devil and the Almighty Blues i aksjon på Last Train i Oslo under lanseringen av albumet. Foto: Julia Naglestad/B13.no.
Møttes på Paragrafen
Alle medlemmene i The Devil and the Almighty Blues har enten en fortid fra eller er aktive i andre band. Torgeir Waldemar Engen gjør suksess som soloartist, Kenneth Simonsen har spilt med Vidar Vang og Shit City og spiller for tiden med The Dogs og Mudfog, mens Kim Skaug er kjent fra The Good The Bad And The Zugly. Svee og Andersen spilte sammen i The Goo Men og har kjent hverandre siden midten av 90-tallet.
- Vi møttes på Paragrafen i Møllergata som jeg da drev sammen med Runar Eggesvik og Frode Jacobsen. Det var et samlingssted for unge rockere og vi vanket i det samme miljøet, sier Andersen.
- Har vi kjent hverandre så lenge? undrer Svee.
- Ja, nesten 20 år.
Andersen kom fra Kongsvinger til hovedstaden som 20-åring, og da begynte for alvor musikkinteressen.
- Jeg likte alt fra Bob Dylan til The Blues Brothers, og hadde alltid en hang til bluesen, men i miljøet rundt Paragrafen oppdaget jeg John Spencer Blues Explosion, Cato Salsa Experience, MC5, The Stooges og den pakka der, sier han.
Svee kom omtrent samtidig til Oslo fra Moss for å begynne på Norsk Lydskole. Han hadde både garasjerock og metal i ryggmargen.
- Det var et godt musikkmiljø i Moss, spesielt for garasjerock. I tillegg likte jeg metal. Da jeg var i tenårene øvde vi for en billig penge på et nedlagt skipsverft. Det var haugevis av band der og alle spilte stort sett rock, sier han.
Nyter turen
Svee kommer fra en musikalsk familie og det var alltid masse instrumenter i hjemmet. Det var likevel hos en kompis han som 13-åring begynte å spille gitar. Og lista ble lagt høyt fra første akkord.
- Jeg begynte å spille til «Paranoid» av Black Sabbath og «Live At Monterey» av Jimi Hendrix. Jeg og en kompis bøffa skivene av storebroren hans, og han hadde en gitar og kunne noen akkorder. Etter hvert fikk jeg en hvit Telecaster kopi av merke Cort med sort plekterbrett av faren min. Den byttet jeg senere i en fetere gitar, selvfølgelig, sier han.
- Jeg begynte å spille gitar da jeg var 14 år og kan fremdeles ikke spille. Bass spilte jeg frem til jeg var 25 og det kunne jeg heller ikke spille da, smiler Andersen som dermed grep mikrofonen og ble vokalist:
- Det var ikke så mye igjen å velge mellom, så jeg begynte å synge. Garasjerock og blues er sjangrene jeg føler meg mest komfortabel å uttrykke meg i.
Da Mono åpnet i Pløensgate, forflyttet deler av Paragrafen-miljøet seg ned dit. Andersen forlot bardisken og sammen med noen gode venner startet de opp Øyafestivalen i 1999, hvor han også jobbet som markedssjef frem til 2010. Han og Eggesvik etablerte da Trøbbelskyter som har bidratt til å få i gang steder som blant annet Crossroad, Kulturhuset, Pokalen og Vulkan Arena i hovedstaden. Sistnevnte er han i dag bookingansvarlig for. Svee har i lengre tid jobbet som lyd- og gitartekniker i studio, på turné og diverse spillesteder i og utenfor Oslo. I dag er han lydansvarlig på Kulturhuset. De oppholder seg i stor grad innenfor det samme miljøet som de møtte hverandre i, men er det like spennende og intenst å spille i band nå som for 15-20 år siden?
- Ambisjonsnivået er nok redusert, det vil si at vi på død og liv ikke skal bli rockestjerner, men har senka skuldrene og er litt mer avslappa. Men jeg er stolt av det vi gjør, det er fine folk i bandet, ikke noe krangling, og alle er seriøse i forhold til musikken, sier Svee mens Andersen avslutter:
- Det er like intenst nå som før, men ikke så mye stress. Jeg er 40 år og føler at jeg har gitt ut den beste musikken jeg noensinne har vært med på å lage. Jeg har aldri hatt det så fint i band som nå og skal bare nyte denne turen.
Bluesbrødre: (f.v.) Arnt O. Andersen, Kim Skaug, Torgeir Waldemar Engen, Petter Svee og Kenneth Simonsen. Foto: Petter Svee.
Musikknyheter.no ba Andersen og Svee om noen utvalgte musikktips. Sjekk ut!
ARNT
Album:
Endless Boogie - Focus Level
Roky Erickson - The Evil One
Son House - Grinnin' In Your Face
Elder - Lore
John Mayall - Blues From Laurel Canyon
Låter:
Endless Boogie - Tarmac City (fra Full House Head)
Black Angels - Young Men Dead
Mountain - Nantucket Sleighride
Black Joe Lewis - Vampire
Earth - Even Hell Has Its Heroes
Dokumentar:
TV-serien Sonic Highways (HBO)
Bok:
Preachin' The Blues - The Life And Times of Son House
Musikkvideo:
Screamin' Jay Hawkins - I Put A Spell On You
PETTER
Album:
Clutch - From Beale Street To Oblivion
Seasick Steve - Dog House Music
Bombus - Bombus
ZZ Top - Tres Hombres
Yob - Clearing The Path To Ascend
Låter:
BB King - Thrill Is Gone (fra Live In Cook County Jail)
Fleetwood Mac - The Green Manalishi
November - Men Mitt Hjärta Ska Vara Gjort Av Sten
Pentagram - Be Forewarned
Rush - Working Man
Dokumentar:
Deep Blues
- En litt klein dokumentar, hvor en musikkjournalist drar på jakt etter blueshelter i sørstatene med, av alle mulige slags folk, Dave Stewart fra Eurythmics. Men filmen scorer når de faktisk treffer på noen gamle helter, og filmskaperen og hans britiske påheng stiller seg i bakgrunnen og lar musikken og historien prate for seg selv. For noen fantastiske innblikk i musikalsk kultur og historie!
Bok:
Billy F. Gibbons - Rock and Roll Gearhead
- Et must i enhver bokhylle.
Musikkvideo:
Freddie King - Going Down
Forsidebildet er tatt av Julia Naglestad/B13.no.
Følg bandet på Facebook
Bandets Bandcamp-side
