Amerikanske Baroness har hatt noen turbulente år siden 2012. De hadde såvidt rukket å slippe albumet Yellow & Green og å spille på Øyafestivalen, før turnébussen deres havnet i en dramatisk ulykke i England hvor flere ble alvorlig skadet. Vokalist John Baizley havnet på sykehus med blant annet ødelagt hånd og brukket ben, mens to av medlemmene ble så hardt skadet at de forlot bandet i etterkant. Lokomotiv Baroness lot seg likevel ikke stoppe, og med to nye bandmedlemmer på plass slapp de tidligere like før julen 2015 sitt nye album Purple.

Musikknyheter var så heldige å få ta en prat med bandets nye trommis, Sebastian Thomson, også kjent fra prosjekter som Trans Am. Baroness har besøkt Norge flere ganger siden, nå sist på Rockefeller i mars, og Seb har selv spilt der flere ganger med flere forskjellige band. Likevel har han ikke hatt tid til å se så mye av byen som han hadde ønsket, spesielt Vikingskipmuseet kunne han godt ha tenkt seg å besøke: “Vi fikk dra ut til øyene da jeg spilte på Øyafestivalen, og det er jo bare helt latterlig pent. Men vikingskipene og Vigelandsparken vil jeg se. Er ikke det den statue-orgie-parken?”

picture
(foto: Nicolay Woldsdal)

Baroness er i full gang med å turnére verden rundt med Purple-albumet, og etter å ha hatt skiva ute på markedet i nærmere fem måneder, kan Seb fortelle at det har vært mange forskjellige tilbakemeldinger. Én ting er musikkritikere, så er det fans som skriver sin mening på forumer, sosiale medier, og face to face på konserter, og i tillegg er det plateselskapet sin tilbakemelding. Alle, kan han fortelle, har vært stort sett positive. Men litt skummelt var det nok å være ny trommis på sin første utgivelse med bandet: “Jeg var litt redd for at folk skulle tenkte
'who’s this new guy?? Fuck him!’, men 99% av kommentarene har vært positive på det.”

Det eneste som står ut i mengden er noen samtaler han har hatt med europeere som var svært så ærlige på at de ikke likte det: “Det føles rart for en amerikaner.

«Jeg var litt redd for at folk skulle tenkte
'who’s this new guy?? Fuck him!’»

Folk i Europa er veldig ærlige, sammenligner med Amerika. Vi sier alltid at ‘hvis du ikke har noe pent å si, ikke si noe i det hele tatt’. Folk vil ikke fortelle deg at de elsker det om de ikke gjør det, men de vil heller ikke si at de hater det. Da sier de heller ingenting.”

Han forteller at for dem å komme til Europa og høre dønn ærlige tilbakemeldinger, er like sjokkerende som om noen skulle stoppet deg på gata og fortalt deg at du må gå ned i vekt: “Det er litt sånn, du MÅ ikke fortelle meg at jeg er feit, selv om du teknisk sett har rett”. Han fortsetter med å fortelle at i England har man uttrykket "to be frank" om å være ærlig: “Og hvem var frankerne?” Han svarer selv: “En germansk stamme som holdt til i området som nå er rundt Tyskland og Frankrike, og folk i Nord Europa er altfor ærlige! Men stort sett har det vært positivt”.

Seb kan fortelle at Purple var et veldig viktig album for Baroness å lage. Hvis man ser bort fra selve ulykken, og alt det fysiske, mentale, økonomiske og dramatiske som fulgte i kjølvannet av den, var det hele, for John og Pete (Adams, gitar), musikkmessig sett utrolig frustrerende. De var midt oppe i turnéring og promotering av et helt nytt og veldig suksessfullt album da det hele skjedde, og alt ble avbrutt.picture Bandet brøt sammen og alt gikk i knas. Så de var veldig gira på å få snøballen i gang igjen: “For meg og Nick (Jost, bass), var det også veldig spennende, for vi hadde tilbragt det siste halvandre året med å spille låter vi ikke hadde vært med på å skrive, så for oss var det veldig gøy å få være med på den prosessen”.

For en stund siden tok Baroness opp et stort problem, da de postet en konsertanmeldelse på Facebooksiden sin, hvor anmelderen beskrev seksuell trakassering på konserten deres. De gjorde det helt klart at dette ikke var akseptert oppførsel fra fansen, men hadde ikke sett for seg at det skulle bli fullt så stor ståhei rundt en enkelt facebook-post. Noen fans ble sinte på artikkelforfatteren på Baroness’ vegne, de var redde for at det at hun skrev om dette problemet i anmeldelsen, et problem som i utgangspunkt ikke hadde noe med bandet å gjøre - annet enn at de sto på scena, skulle slå negativt ut på folks assosiasjoner til bandet: “Men hun skriver jo om det i artikkelen også, hun skrev ‘Jeg elsker Baroness og dette er ikke deres feil’”. Han mener at den eneste måten man får forandret ting på, er å snakke høyt om problemer og å være åpne om dem: “Jeg tror at slikt skjedde enda mer før, fordi at når det skjedde tidligere har kvinner holdt kjeft om det, eller folk har sagt: “ah, ja men hun er bare en hore. Så jo mer man snakker om ting, jo mindre skjer de fordi folk blir klar over det. Og om noen generasjoner vil det kunne være helt borte”.



Han fortsetter med å fortelle en historie fra 50-tallets Argentina, hvor hans egen mor, som tenåring, ble seksuelt trakassert på gaten i Buenos Aires: “Hun ble angrepet, men fikk hjelp av en annen fyr til å få ham av seg. Denne andre fyren dro overgriperen med seg til politistasjonen, og mamma ble med. Da de fortalte politiet hva som hadde skjedd, reagerte politimannen med å si: ‘Ditt jævla rasshøl’, og å dra til overgriperen. Rett i trynet. Men etterpå, da det bare var politimannen og mamma, sa han til henne: ‘Men asså, du HADDE jo på deg jeans…’ Men hverken å ha på seg jeans eller å være på en rockekonsert er en invitasjon!”.

Han forteller at selv om bandet er relativt macho, med macho musikk og macho image, så vil de at flere kvinner skal føle seg fri til å kunne dra på konsertene sine, og velkomne i rockemiljøet generelt. De vil ikke at noen skal måtte føle seg redde for å bli antastet eller tatt på eller i det hele tatt tilsnakket på en nedverdigende måte: “Det er viktig for oss også”.