Velkommen til Norge, endelig får fansen muligheten til å se dere her. Hvordan har turneen vært, og er det noen spesielle minner dere ønsker å dele med oss?
James: Takk. Turnéen har vært helt fantastisk, vi har fått spille på så mange forskjellige festivaler for så mange forskjellige mennesker som antageligvis ikke visste hvem vi var. Det er gøy å få muligheten til å vise hvem vi er og hva vi gjør. Det er nesten vanskelig å peke ut enkeltopplevelser, det har vært så mange gode minner. Bare det å gå ut på en scene på et sted vi aldri har vært før og kanskje håpe på å få øye på noen i publikum som kjente til oss, for så å oppleve at publikum har sunget til hvert eneste ord i hver eneste sang, ikke bare de største hitene våre, og å høre dem rope "Sixx:A.M., one more song!" idet vi går av scenen. Det er en helt utrolig sterk følelse. Og det viser jo virkelig effekten av sosiale media; folk har hørt om oss over hele verden uten at vi engang har vært på turné på disse stedene før.
Nikki: Vi elsker å være underdogs. Men klart – dersom du er underdog og du driter deg ut, føles jo ikke det spesielt godt, men det å være underdog og få bekreftelse på det du gjør på ett sted, og deretter dra til neste by og så skjer det samme der... Dette har skjedd med oss over hele Amerika og over hele Europa, og vi har en så god følelse nå. Det er utrolig spennende for oss som band, for vi er jo mer enn bare et band, vi er nære venner også.
DJ: For å være helt ærlig så har forventningene våre til denne turnéen blitt overgått noe så til de grader.
Det hender seg dere overrasker fansen med akustiske opptredener på en pub eller utenfor bandbussen etter konsertene deres. Er disse opptredenene planlagte eller bare tar dere det på sparket, og vil den norske fansen få oppleve noe sånt etter konserten i dag?
Nikki: Vi kaller det for "Sixx:A.M. Hit n' Run" og det er improviserte opptredener, vi bare tar fram gitarene våre og spille her og der. Men problemet med festivaler er at det liksom ikke finnes noe sted å gjøre dette på, så vi gjør det mest på steder der vi er headliner eller der vi har individuelle konserter, eller dersom vi forlater festivalen for å dra til et annet sted.
Dere er heller ikke ukjent medr å dukke opp på scenen og spille sammen med andre band, som Disturbed og Korn etc..
James: Ja det synes vi er veldig gøy. Alle disse bandene er jo venner av oss. Og de man ikke kjente fra før, blir man kjent med. Det er et utrolig inkluderende miljø som støtter opp om hverandre. Det har vært veldig gøy for oss å bli invitert inn i deres verden og å spille for deres publikum og selvfølgelig motsatt, for oss å invitere dem inn i vår verden. Vi ser det som en unik mulighet til å bevise oss selv og det er jo det som er spennende med å spille på festivaler.
Er det noen mulighet for at dere kommer opp på scenen sammen med noen i kveld, dere kjenner jo f.eks. Alice Cooper
DJ: Hehe, man skal aldri si aldri, du får se hva som skjer. Du vet, det ville jo ikke være en hemmelighet dersom vi fortalte det til deg. (Og jada, Nikki kom opp på scenen og spilte sammen med Alice Cooper & co under Feed My Frankenstein)
Over til skivene deres: De to første, The Heroin Diaries og This is Gonna Hurt, er basert på bøkene med samme navn. Hva var inspirasjonen bak de andre?
DJ: Når det gjelder Modern Vintage, så gravde vi i de tingene som inspirerte oss selv på det tidspunktet, og det som inspirerte oss til å begynne med musikk i utgangspunktet, og vi forstod mens vi lagde den platen hvor mange band vi hadde til felles. Det er antageligvis grunnen til hvorfor vi har så god kjemi som låtskrivere. Det albumet lærte oss mye om oss selv. Jeg tror kanskje det er ett av de viktigste albumene vi har laget – og definitivt det mest utfordrende – siden det på mange måter musikalsk sett var litt annerledes.
Nikki: Det er som DJ sier, at når Sixx:A.M. skriver sanger, så vi henter direkte innflytelse fra hva som skjer i verden, både internt og eksternt. Dersom vi er midt oppi noe på det personlige plan eller vi ser ting på nyhetene, f.eks.
Rise of the Melancholy Empire fra den siste platen deres er jo et godt eksempel på det siste du nevnte, siden den ble skrevet etter terrorangrepet på Bataclan i Paris i november. Kan dere fortelle meg litt om hvordan denne sangen ble til, det virker som det må ha vært en ganske følelsesladet prosess?
Nikki: Wow! Rise of the Melancholy Empire var aldri egentlig planlagt å skulle bli skrevet på den måten når det gjelder tekst. Det var bare det at når det angrepet skjedde, så… nei dette kan dere andre fortelle om…
James: Nikki var på turné med Mötley Crüe og var i Europa på det tidspunktet, og DJ og jeg var studio og jobbet på deler av Prayers for the Damned. Da jeg kom inn i studioet etter en pause, spilte DJ ett eller annet på gitar som låt skikkelig vakkert. Jeg spurte han hva dette var for noe og han sa at han akkurat hadde funnet det opp. Så vi begynte vel egentlig bare å spille det inn som et slags orkestralt stykke, egentlig uten noen som helst intensjon om at det skulle bli en Sixx:A.M. låt.
DJ: Men så bare la vi på flere og flere lag på den og den begynte å vokse til det ble til noe som vi følte at "dette må vi bare sjekke ut". Det var nesten så hårene reiste seg på armene våre. Vi satte sammen en kjapp liten "rough mix" av sangen og e-mailet den til Nikki og sa "Bare hør på dette". Og det har seg sånn at den natten vi sendte dette til Nikki var den natten terrorangrepet i Paris skjedde, og Nikki var så emosjonelt grepet og inspirert av hendelsen at han begynte å skrive et dikt.
Nikki: og så sendte jeg dette diktet tilbake på e-mail til dem og James begynte å lage vokalen til diktet. Alle tre hørte på det og tenkte "herregud, det er noe magisk her". Så sangen føles som en slags "vakker men sterk tilfeldighet". Når vi har spilt denne sangen i Europa, har vi opplevd at folk har begynt å grine, eller at de sier at de føler seg håpefulle. Vi håper at vi alltid vil fortsette å være mottagelige for å ta den type inspirasjon inn over oss.
Hvilke sanger er det ellers som betyr mest for dere personlig?
Nikki: Jeg har en skikkelig "fucked up" sang på den kommende skiva som heter Riot in My Head. Den er rett og slett skikkelig ubehagelig og jeg gleder meg veldig til at folk får høre den.
James: Det er ganske vanskelig å svare på det spørsmålet, for det kommer an på om du mener hvilken sang som føles viktigst, eller hvilken sang du er mest stolt av etc. Når det gjelder hvilken sang jeg er mest stolt av vil jeg helt klart si Life is Beautiful, siden det var den som endret alt for oss. Når det gjelder hvilken sang som er mest viktig for meg, så er en av de låtene Skin, siden budskapet er så sterkt, men igjen så blir jo ditt eget ego involvert. Akkurat nå har jeg favorittsanger som kommer fra Prayers for the Damned. Men jeg tror at når jeg kommer til slutten av min karriere så vil nok et av mine stolteste øyeblikk være Maybe it's Time som kommer på Volume II.
Nikki : Jeg må bare si Rise of the Melancholy Empire, absolutt, du hørte jo selv hvordan den ble til. Men vet du, vi visste aldri om den sangen kom til å funke live. Men det er en av de sangene jeg kommer til å være stolt av resten av livet, både hva gjelder tekst og rent musikalsk sett
DJ: Jeg vet ikke det er så mange….
Nikki: Det var jo et innmari bra svar, han vet ikke! Ok neste spørsmål haha.
James: Neiii jeg vil høre svaret hans!
DJ: Ok, Goodbye My Friends, Oh my God. Det er så mange... Before it's Over er også en super sang.
Nikki: Nei - vi er nødt til å headline snart, slik at vi kan spille tre timer lange show, seriøst.
Albumet Prayers for the Damned er delt inn i Volume I og Volume II. Volume II kommer ut senere i høst, kan dere si litt om det albumet i forhold til det første?
James: Det blir en fortsettelse av Vol. I, budskapet videreføres og sangene har en slags sammenheng. Vi skrev og spilte inn begge albumene samtidig, så alt er en del av et større bilde. Vi følte at vi hadde så mye å si både musikalsk og med ord. Men 28 sanger er veldig mye å skvise inn på ett album, du kan ikke bare forvente at fansen virkelig skal sette pris på dybden i musikken med så mange sanger, så vi fordelte sangene på to album. Så ja, det vil definitivt være konsistens mellom Volume I og Volume II og det kommer ikke til å bli et dramatisk avvik i stil eller noe.
Nikki: Men vi hadde mye gøy med å finne ut av hvilke sanger som skulle på hvilket album. F.eks. Rise, som er vår første single fra Vol. I var på et tidspunkt på Vol. II, men vi vi la mye vekt på flyten i albumene og vi ville at den musikalske reisen skulle bli så bra som mulig. Så når du du er ferdig med å høre på Vol. I, så er du forhåpentligvis fornøyd. Og deretter fortsetter reisen i Vol. II på en tilsvarende men litt annen måte.
James: I tillegg så er det DJ som har designet albumcoverne, og disse er blitt til egne kunstverk hver for seg, men når man ser dem sammen, så ser man også der et større bilde.
Angående Sixx:A.M. , vil det alltid bare være tre offisielle medlemmer av bandet, eller får trommeslageren en mulighet til å bli "oppgradert "på et tidspunkt?
James: Vel, vi ser ikke på det på den måten. Vi er bare kompiser som tilfeldigvis har et band, noe som også ble til ved en tilfeldighet. Men vi la til Dustin (Steinke) som trommeslageren vår og Melissa (Harding) og Amber (Vanbuskirk) som våre korister og vi tok dem med inn i studio for å spille inn disse to siste skivene. Så de er medlemmer av den utvidede Sixx:A.M. familien, vi ser på oss selv som et større band. Og hvem vet, kanskje vi tar med enda flere turnémusikere på et tidspunkt. Man vet aldri, men uansett vil den kreative kjernen i Sixx:A.M. alltid bare være oss tre, vi inviterer ingen andre med i prosessen når vi skriver låter.
DJ: Det er litt morsomt, vi har vært et band i snart ti år og det er fortsatt overraskende få som vet dette, men Sixx:A.M. - og dette illustrerer hvor utrolig lite oppfinnsomme vi har vært - står for Sixx:Ashba.Michael. (Naturligvis visste Musikknyheters utskremte dette allerede og får kred av James for å være en smart reporter).
Nikki: Du vil ikke tro hvor få det er som har fått med seg dette. Vi måtte jo i så fall ha lagt til ekstra bokstaver i bandnavnet dersom det kom til flere i bandet, haha. Nei det er forferdelig bandnavn. Det kunne liksom ha vært hva som helst annet enn mitt etternavn.
Så blir intervjuet avbrutt ved at undertegnede får beskjed om at tiden er ute, men Nikki bare avfeier fyren. "Ikke hør på han du får ett spørsmål til", noe jeg selvfølgelig hører på og spør
Hva er visjonen deres med Sixx:A.M. på lang sikt?
Nikki: Arenaband, vi vil spille på arenaer. Ikke på grunn av ego, men på grunn av tid på scenen, sceneeffekter og ting vi har oppi hodet vårt som vi ønsker å få frem på en scene.
DJ: Det er som et stort kunstprosjekt for oss, vi trenger tid og plass, og da må vi tjene inn nok penger for å få til det.
Så er intervjuet over, jeg sier som sant er at det var veldig hyggelig å snakke med dem og at jeg gleder meg masse til konserten. Jeg husker å overrekke en pakke sigarer fra en fan og ønsker dem deretter en riktig god tur hjem etter en tydeligvis svært så vellykket turné.
Hovedfoto: Promo
Livebilder fra Tons of Rock: Therese C. Wangberg
Anmeldelse av Sixx:A.M. på Tons of Rock
