Foto: Alyssa Nilsen
Charleston-baserte Band Of Horses har gjort det stadig bedre i Norge, spesielt med tanke på live-shows. Bandet, som nettopp slapp sitt femte studioalbum Why Are You Ok, gjør intet mindre enn fire besøk til Norge i sommer, med enda to headline-konserter planlagt til våren.Et par timer før deres siste konsert i Oslo fikk Musikknyheter muligheten til å ta en prat med bandets joviale vokalist, Ben Bridwell. På et stille sted bak Piknik i Parkens backstage, møtte vi en rødvinsdrikkende Ben, som var strålende fornøyd med å være tilbake i Norge igjen. "Dette er kanskje vårt beste marked", smiler han, og forteller at de traff Norge med musikken sin tidlig. Med samme promotør som de fortsatt jobber med, har de kommet tilbake igjen og igjen siden deres første opptreden på Øya i 2006, og han føler at sammen har de bygget bandet til det de er i dag. "Det som kreves er at man møter opp og spiller for folk, og møter folk ansikt til ansikt, og av en eller annen grunn så… funket det?" ler han, "å gjøre radio og å spille spillet sånn det er ment å bli spilt. Norge har en av våre største fanbaser, og vi er heldige som kan fortsette å komme tilbake", fortsetter han, og forsikrer oss om at det aldri føles som en plikt eller et strev å komme tilbake, "Herregud, nei, alle er vakre og har masse penger, det er jo bare det beste stedet i verden å gjøre det bra i".
Ved siden av Australia, er Norge - spesielt Oslo - et sted Ben påstår å kjenne nesten bedre enn sin egen hjemby. "Gatene er litt all over the place", påpeker han, "er det et ordentlig system?" Musikknyheter må innrømme at med unntak av noen få steder er det nok ikke egentlig det. "Det er veldig likt sånn der vi bor" smiler Ben. "Det ligger unner havhøyde, og det er mange myrer, så man kan egentlig ikke ha noe system. Man må bygge veiene rund naturen, fordi man vil alltid støte på vann".
Da intervjuet ble gjort, hadde bandets siste album Why Are You Ok, vært ute i to uker, og Ben føler at mottakelsen har vært veldig bra - denne gangen. Forrige album ble slaktet i media og anmelderne "ate it alive", forteller Ben, "jeg kastet mobilen min i havet".
Denne gangen har det derimot gått veldig bra, og sakte men sikkert har publikum begynt å kjenne igjen og kvikne til ved lyden av de nye låtene live. Albumet ble produsert av Granddaddys Jason Lytle, og Ben stråler når han forteller oss hvordan de møttes på en konsert da Band of Horses turnerte med sitt andre album. Lyttle hadde overraskende nok forlatt huset sitt for å se dem live. "Han er ikke den mest sosiale fyren" ler Ben, "men kom til og med bort til oss for å introdusere seg selv". Han forteller at hele bandet er store Granddaddy-fans, og at de hadde hatt litt av et "hero-moment" da Lytle introduserte seg selv. De holdt kontakten i etterkant, og fant ut at de var veldig likesinnede med tanke på låtskriving; alltid midt i en låt enten det var en idé for et album eller bare for treningens skyld. Gjennom årene har de blitt nære venner og har delt busser og måttet lære å leve oppå hverandre. Når tiden kom for å lage et nytt Band of Horses-album, kunne ikke Ben tenke seg noen han heller ville jobbe med, til tross for Lytles manglende produsenterfaring. "Han ble litt overrasket" smiler Ben, ‘produsere et annet bands album? Ok…?’. Sammen dro de til et konvertert vanntårn kallt The Barrel House i California, lyttet til musikk og snakket om albumet de skulle lage, og endte opp med å spille inn skiva samme sted.
Resultatet ble et litt annerledes Band Of Horses-album, med sterk fokus på hjemmeliv, familie og husrelaterte temaer. Ben mener at å ha en større familie [enn før] og å ikke føle for å måtte takle samtalen om å måtte reise bort for å skrive, ubevisst hadde en effekt på både låtskrivingsprossessen og selve albumet. "Jeg hadde litt problemer med å finne ut hvilke temaer jeg var interessert i å gå inn på, og hadde ikke planlagt at plata skulle bli "Daddy’s coming out party", men på en eller annen måte sank de temaene inn i skjelettet til albumet. Og også andre ting, som samtaler jeg hadde hatt natten før, eller overhørt på gaten, ble ingredienser i suppen".
Og det ganske så bokstavelig. Introen til singelen Casual Party, er en tirade en av Bens venner tok opp av en kollega som i fylla ikke klarte å forstå konseptet Uber. "Man når det nivået av for mye å drikke, hvor man bare ser hele kvelden bli kaos… han er en av de der konfronterende fest-menneskene, og klarte ikke å fatte og begripe hva Uber var. Han trodde han måtte tipse sjåføren og ga ham femti dollar, og sjåføren bare ‘Ok bye!’", ler Ben, "jeg måtte dele det opp og prøve å finne ord uten "Fuck" i dem, fordi det var sånn ca hvert andre ord, haha. Han bare bryter sammen!".
"Det burde egentlig lages en kortfilm av det eller noe, fordi det er så morsomt!".
Flere aspekter av albumet er like direkte personlige, som albumtittelen Why Are You Ok, en tittel som har vært kilde til mange interessante teoroer online, med anmeldere og fans som har prøvd å dechiffrere betydningen av setningen. Sannheten er at den ble laget av en av Bens døtre, som, mens hun lekte med mobilen hans, hadde klart å åpne email-appen. Hva det nå enn var hun egentlig hadde skrevet inn, ble autokorrektert til Why Are You Ok. "Det var null tegnsetting", ler Ben, "det var som et eksistensielt mysterium som i det minste fikk oss til å virke mer sofistikerte eller dype".
"Grunnen til at jeg visste at det var den perfekte albumtittel, var at de aller fleste albumene har hatt inside-jokes i dem, eller ett eller annet som gjorde dem vanskelige å forklare. Så for å gjøre det vanskeligere for megselv i intervjuer, visste jeg at dette var det rette valget".
Musikknyheters journalist må innrømme at hun har en nesten usunt avhengighetsforhold til en av låtene på albumet, låta In A Drawer. Ben lyser opp når han hører dette, og nikker ivrig, "Åh herregud, den er så avhengighetsdannende, er den ikke? Shit, jeg har hatt et veldig usunt avhengighetsforhold til den!".
Låta har med Dinosaur Jr.’s J. Mascis på gjestevokal, og har - i følge Ben - tatt åtte år å lage. "Den er altfor gammel. Den burde forlatt redet for lenge siden". Han forklarer at låta bare ikke ville samarbeide, han fikk den rett og slett ikke til å funke. Han setter seg fast i gamle vaner, og synes det er vanskelig å være allsidig. Han fikk ikke låta over dumpa den satt fast i. Han nektet likevel å gi den opp, eller - som han kaller låta - "that damn thing", men til slutt ble den en sang han er kjempestolt av. "Den er litt bananas. Alle de involverte i prossessen, til og med bandgutta, ingen av dem klarte å forstå hva det var jeg prøvde å gjøre. Alle de kolliderende stemmene og mangelen på et refreng… Det er så mange ting som snakker på toppen av hverandre, men kakofonien av alle de lydene som kommer sammen… Jeg er så fornøyd! Det er som om jeg endelig fikk ballen forbi keeperen"
Å få gjennomslag for låta hos produsentene var heller ikke lett, skulle det vise seg. Den generelle responsen var at han "nesten hadde det", men Ben nektet fortsatt å gi opp låta, og utsatte til og med miksingen av albumet for å få den helt riktig. Men nå, i sin endeige versjon, ryktes den til og med å skulle være en kandidat for neste singel ut fra skiva. "Det er en låt man må høre på om og om igjen, fordi det er så mye distraksjon, man føler seg så forvirret på slutten, at man bare er nødt til å lytte på den en gang til".
Og for alle diskusjoner online om hva det egentlig var han fant i skuffen: Det kom fra Bens leting etter inspirasjon for en ny låttekst, og å lete runt i en skuff for å finne noe som kunne trigge et eller annet minne. Men så fant han ut at han kunne jo bare synge ‘Found it in a drawer’, "Altså, jeg fant en sang der, rett og slett".
Foto: Alyssa Nilsen
Til tross for voksende popularitet, å ha levende musikklegender på albumene sine, og å turnere alle verdens hjørner, når ikke ambisjonene deres helt til Pyramid-scenen på Glastonbury enda. "Det skjer ikke. Vi ville kommet til å skyte oss selv i foten på en eller annen måte. Og de ville aldri spurt oss uansett", flirer Ben, "kanskje vi får legende-plassen om 30 år, men jeg tror ikke det kommer til å skje heller, beklager".
"Vi har alltid vært et av de bandene som… vi har alltid fått knust alle forventningene våre. Til og med å komme til Øya første gangen var bare ‘Yay, vi får reise til Europa!’, men da vi kom dit sang folk tekstene våre på konserten og alt vi klarte å tenke var at ‘dette her er helt absurd'". Han forklarer at de kommer fra veldig ydmyke kår, også musikalsk, og mente alltid at om de ville få turnére litt i nordvest-Amerika, så gjorde man det temmelig bra. De har alltid vært fornøyd med å klamre seg fast til det steget på stigen de befant seg på, og om de noensinne strebet etter noe mer, så var det å gjøre en bedre jobb. "Lev i øyeblikket, ikke fremtiden. Gjør promo riktig, gjør konserter riktig. Man må være i øyeblikket lenge nok til at det ikke bare passerer".
"Det som skjer det skjer, og så lenge man gjør en god jobb og trives med det man gjør, så er man på riktig sted, og trenger ikke noe annet".
Read the interview in English HERE!
