Foto: Therese Wangberg


Før Frank Carter skulle stå på scenen på Parkteateret i midten av oktober fikk Musikknyheter noen minutter med ham. Det er en virkelig åpenhjertig Frank Carter vi møter. Han er full av refleksjoner om egen karriere og utvikling som artist og menneske. Han gir oss et innblikk i hvordan veien har vært fra å være «en ufyselig liten drittunge», som ikke brydde seg om noen ting rundt seg, til å bli en artist som verdsetter sitt eget talent og karriere, og som er mer opptatt av å være en hyggelig person.

Så hvordan er det å være Frank Carter om dagen?

- Det føles ganske bra. Vi er egentlig i startfasen med dette nye bandet, og jeg runder snart 10 år i egen karriere, mer fokusert enn noen gang. Nå verdsetter jeg det jeg har, og er mer respektfull for kunsten – så det føles egentlig veldig bra.

Undertegnede har sett Frank Carter ved flere anledninger i ulike konstellasjoner. Da han spilte med Gallows, fremsto han først og fremst som en svært sint, frustrert og arrogant ung mann, mens på Parkteateret i fjor med The Rattlesnakes, viste han seg derimot som verdens hyggeligste og mest ydmyke fyr, selv om aggresjonen og energien definitivt fortsatt var til stede. Hva er det egentlig som har skjedd? Frank gir oss sin egen innsikt rundt forskjellen på hvem han var da og hvordan han ser seg selv nå:

- Da jeg var i Gallows var jeg egentlig bare en avskyelig liten dust – oppførselen var forferdelig, og jeg var veldig redd for mange ting. Jeg følte ikke at vi fortjente det vi hadde, jeg var en ”faker”. Nå føler jeg at jeg har betalt for syndene mine, jeg har fortjent den karrieren jeg har hatt fram til nå. Jeg har et talent og jeg må verdsette dette talentet –alternativet er å bare sitte hjemme og være deprimert.

Han snakker videre om utviklingen han har vært igjennom siden Gallows-perioden:

- Noe jeg har lært nå, er at det faktisk går an å være en grei person, samtidig som man spiller aggressiv musikk og er energisk på scenen. Jeg hadde en falsk selvtillit før, noe som egentlig kom av at jeg var en nihilistisk ungdom. Nihilisme handler egentlig om å ikke bry seg om noe, men sannheten er at jeg faktisk bryr meg om masse og at jeg alltid egentlig har gjort det. Så nå om dagen er definitivt den samme intensiteten der, aggressiviteten er der også – når den trengs – den er mer kontrollert.

Frank er veldig bevisst forandringen han har gjennomgått og avslutter tankerekken:

- Det handler egentlig om at jeg har blitt voksen på mange måter – når folk ser meg nå og sier at jeg er ganske gæren, tenker jeg: ”wow – du skulle sett meg for 10 år siden”.



Da Frank Carter var i Norge sist sommer spilte han på Slottsfjell, og han forteller om inntrykket av denne festivalen som vakker, men rar på grunn av plasseringen av de ulike scenene, oppe på fjellet og ned mot vannet, med en stor variasjon av ulike artister, både når det gjelder størrelse og sjanger. Han sier om opplevelsen med å spille på Slottsfjell:

- Vi spilte på Slottsfjell på starten av turnen, men vi følte at vi fikk en god tilknytning til publikum og det føltes veldig bra.

Hvis man har sett Frank Carter med The Rattlesnakes eller med hans tidligere band Gallows eller Pure Love så har man garantert sett ham tidvis mer ute blant publikum enn oppe på scenen. Da han varmet opp for The Bronx på Parkteateret i desember i fjor – et band han forteller at han ha lært veldig mye av og som han ser på som fantastiske musikere – starta han ute blant publikum og befant seg i ”piten” store deler av konserten. Da vi spør hvorfor dette er noe han liker å gjøre kommer han med en lang, interessant utgreiing om hvordan han har utviklet seg på scenen og hvilke tanker som ligger bak hvordan han vil være som artist og musiker:

- Faktisk så er jeg ikke lenger like mye ute blant publikum som jeg pleide å være før. Egentlig er det ofte i startfasen av et band hvor jeg pleier å utforske og ”pushe” tilknytningen med publikum, fordi jeg mener det er viktig. Særlig når man er et oppvarmingsband er det viktig å vise publikum hvem man er og ta dem med seg i showet. Den enkleste måten å gjøre det på er for meg å gå ned til publikum og bli en av dem – gi en næropplevelse av musikken og energien til bandet. Derfor prøver jeg å gjøre det innimellom, men jeg er en liten fyr – så når jeg er midt blant publikum ser ingen meg – særlig her i Scandinavia hvor folk er så jævli høye, så det mest fordelaktige for meg er å bli på scenen og utvikle meg som en sceneartist. Det er jo noe jeg egentlig aldri har vært – jeg har tilbrakt ekstremt lite tid på scenen så langt i karrieren, jeg har for det meste befunnet meg i ”piten”. Selv om det er en veldig intens ting å gjøre kveld etter kveld, er det også en skikkelig kul opplevelse. Derfor vil jeg også på framtidige konserter forsøke å komme ned til publikum, selv om jeg for det meste befinner meg på scenen – jeg liker meg jo godt der også, det er deilig å synge sangene mine for publikum.



Frank kommer videre inn på stilforandringen som skjedde da han brøyt med hard-core bandet Gallows og dannet det mer softe og melodiske Pure Love. Han sier:

- Pure Love lærte meg egentlig å bli en bedre artist på scenen, det lærte meg at jeg hadde en stemme og et talent, men bandet var en for stor endring i stil for mange. Når folk hørte på skiva til Pure Love etter å ha hørt den siste plata jeg ga ut med Gallows Grey Britian spurte de: ”hva i hælvete er det egentlig som har skjedd med han? Har han blitt soft?” – Sannheten er at jeg var en annen person da, men allikevel var jeg fortsatt den samme som i Gallows – det kom bare ikke fram i Pure Love – det prosjektet handlet om noe annet. Som mennesker har vi mange fasetter – som artist er det viktig å utforske de ulike sidene, fordi du aldri vet hva du finner. Heldigvis fant jeg en helt ny måte å være artist på, en helt ny måte å opptre på. Så alle sidene av meg er like viktige, og noe av det vi synes at vi har fått til best med Rattlesnakes er at vi har inkorporert alle sidene mine. Dette har blitt et solid fundament for å utforske og ”pushe” oss selv videre. På den nye skiva vår Modern Ruin der ”pusher” vi virkelig grensene for hva vi kan gjøre som band og hvordan jeg kan bruke stemmen min. Vi forsøker å grave så dypt vi kan for å finne det fulle potensialet hos meg som artist akkurat nå. Jeg driter i hva jeg har gjort i fortiden og jeg bryr meg ikke om hva jeg kan få til i framtiden – det som er viktig er å være den beste versjonen av meg selv akkurat nå. Det er hva Rattlesnakes handler om.



Det er tydelig at Frank Carter trives med å snakke om egen utvikling som artist og hva Rattlesnakes betyr for ham. Han er tydelig bevisst på sin egen praksis som musiker. Vi lurer på hvor han får energien fra som gjør at han jobber sokkene av seg hver gang han står på scenen:

- Faen heller, jeg vet ikke – jeg skulle ønske jeg viste hvor energien kommer fra, da kunne jeg puttet den på flaske og blitt rik. Uansett hvordan jeg har det, hvor sliten jeg er og hvor lite jeg har sovet – når jeg kommer opp på scenen så blir jeg full av adrenalin. Det er aldri kjedelig for meg. Jeg har hatt mange grusomme jobber gjennom livet, jobbet lange dager i fabrikken, der jeg står opp om morgenen for å gå til en jobb som jeg hater. Selv om det er lenge siden jeg har opplevd det så husker jeg hvordan det var. Jeg føler meg heldig som kan ha som levebrød å spille musikk. Når jeg kommer på scenen og hører første tone av en låt jeg har skrevet, gir det meg voldsomt med kraft og styrke, og jeg føler meg proppfull av selvtillit, og de neste 30 minuttene eller hvor mye det er showet varer holder jeg det gående. Vi har faktisk begynt å gå av scenen for å samle opp energi og få en ny start mot slutten av konserten for å klare å avslutte på topp – det er en bra ting.



Selv om han tidligere ble hyllet for jobben han gjorde i Gallows er det tydelig at det er i The Rattlesnakes han føler seg hjemme nå:

- Dette er et bra sted å være kreativ. Vi har ingen som forteller oss hva vi må gjøre – vi har folk som spør oss om å gjøre ting, eller lage en viss type musikk, men vi kommer bare til å lage den musikken vi selv ønsker – da vil folk også få den beste versjonen av Rattlesnakes. Jeg har aldri vært i et band som har gitt ut mer enn to album, denne gangen kommer det definitivt til å skje. Vi begynte å skrive Modern Ruin rett etter at Blossom ble sluppet i august i fjor. Den har nå vært ferdig siden januar, og vi har egentlig bare ventet på det rette tidspunktet for å gi den ut. Fokuset nå er egentlig å komme i gang med å skrive tredjeskiva. Så når folk hører Modern Ruin vil den gi mening i seg selv på samme måte som Blossom gjør det, men de henger ikke så mye sammen. Når tredjeskiva kommer ut så vil alle tre gi en mening sammen og folk vil høre en helhet, også i forhold til det jeg har gjort tidligere. Jeg vil jobbe framover mot noe som skal binde hele karrieren min sammen.

Frank forteller videre hvorfor det var viktig for de å sitte på Modern Ruin så lenge som de har gjort og hvordan det er å stå på egne ben samtidig som de har et selskap som hjelper dem med publisitet, markedsføring og de rette digitale løsningene:

- Det var viktig for oss å utsette Modern Ruin, da vi ga ut Blossom så turnerte vi det nesten ikke, vi hadde ingen festivalsesong etter albumslipp. Nå har vi hatt to europaturneer med plata og gjort ferdig en festivalsesong. Albumet er tilgjengelig for publikum, og folk begynner å kunne sangene. Turneen vi er ute på nå er egentlig for å si farvel til Blossom å gi albumet sitt øyeblikk i solen før Modern Ruin kommer på banen. Det blir et viktig album for oss, og vi kommer til å gjøre alt for å pushe og markedsføre denne plata på riktig måte når den kommer. Vi har fått hjelp av et firma som gir oss viktige tjenester når det gjelder publisitet, markedsføring og digitale løsninger – samtidig beholder vi rettighetene våre og står på egne ben. Firmaet ser på oss som en slags prøvekanin som de tror har en rimelig god mulighet til å slå igjennom – det føles egentlig jævla bra akkurat nå å ha et selskap i ryggen som er opptatt av andre ting en platesalg. De store plateselskapene er mest opptatt av å selge plater, og når man ikke gjør det lenger så bryr de seg ikke. Derfor må man tenke annerledes og være smart. Selskapet vi har med oss nå er digitale pionerer og noen av de beste på publisitet i bransjen – de viser verdien sin på tjenestene de gjør for oss. Samtidig er de opptatt at vi skal beholde særpreget vårt og de forteller oss ikke hva vi skal og ikke skal gjøre. For oss er det derfor en veldig spennende tid framover. Når Modern Ruin slippes over nyttår skal alle få vite det!



I slutten av september slapp Frank Carter & The Rattlesnakes den andre smakebiten fra deres kommende album, singelen Lullaby - Frank forteller at dette er den mest rett fram rock´n roll låta på albumet – litt på samme måte som The Devil Inside Me var på Blossom. Låta kom til etter en viktig og spesiell hendelse han hadde med datteren sin da hun bare var noen måneder. Frank forteller:

- Jeg var ganske mentalt sliten og ødelagt etter tre måneder med søvnproblemer da hun var nyfødt. Jeg satt mye oppe med henne på natten og så på mye sprøe filmer og følte meg etter hvert ganske sprø. Lullaby kom til etter at hun en natt hadde sovet natten gjennom – noe som var ganske fantastisk. Neste natt håpet jeg at hun skulle gjøre det på nytt, så da hun våknet hylende tidlig på morgenen tok jeg henne opp – hun så på meg og smilte før hun falt i søvn igjen. Dette er et av de mest rørende øyeblikkene jeg har opplevd i løpet av livet. Jeg følte en virkelig tilknytning til denne lille jenta jeg har skapt. Jeg følte meg virkelig viktig for noen andre for første gang i livet – så jeg satt meg ned og skrev hele sangen. Det var viktig for meg at Lullaby skulle bli den neste singelen fordi den er en viktig sang for meg, samtidig som den delvis representerer soundet på det nye albumet. Blossom er en ekstremt aggressiv skive. Førstesingelen fra Modern Ruin, Snake Eyes er helt forskjellig og handler om å kjempe seg igjennom depresjon og alkoholproblemer. Lullaby igjen annerledes og handler om dette vakre øyeblikket jeg hadde med datteren min. Det virket som det riktige steget for oss å vise de ulike sidene som er å finne på det kommende albumet.



Mot slutten av intervjuet forteller Frank Carter vanskelighetene med å være så mye borte fra familien og datteren sin på to år gjennom de lange periodene med turnering:

- Heldigvis har jeg en fantastisk kone som støtter meg i det jeg driver med, men vi har hatt våre problemer dette året og har kjempet oss igjennom en storm og er på et bedre sted nå. Datteren vår er fantastisk og jeg forsøker å snakke med henne hver dag når jeg er ute og reiser. Jeg spør henne hvordan dagen hennes har vært og hva hun har gjort – det er liten vits for meg å si hva jeg driver med, det bryr hun seg ikke om. Hun bryr seg mest om Peppa Gris! Her i går, da jeg snakket med henne på telefonen, fortalte hun at hun glad i meg for første gang. Jeg må fortelle det til alle jeg møter – det var virkelig ikke noe jeg forventet å høre, så det var spesielt, og jeg gråt i en time etter vi la på.

Vi spør Frank til slutt om han har noen musikktips til oss. Engasjert begynner han å snakke om et band som virkelig satte fyr på han da han hørte det første gang:

- Bandet G.L.O.S.S. er helt fantastisk, det står for Girls Living Outside Societys´ Shit og er kanskje det mest punka bandet der ute for tiden. Punk er for meg en sinnstilstand, og disse er for meg alt hva punk handler om. Det er en gruppe med transer som spiller virkelig hardt. Da jeg hørte låten G.L.O.S.S. (We´re from the future) ble jeg virkelig slått i bakken, og den tente meg skikkelig. Jeg er desperat etter å forsøke å turnere med dem.

Når Frank Carter & The Rattlesnakes besøker Norge ved neste anledning er det forhåpentligvis med hardtslående G.L.O.S.S. som support!