Det har vært stille i fire år. Han har spilt på andres plater, laget filmmusikk og diverse EP-er, og han har spilt inn ny plate, The Great Plains. Han har vært travel.


Oppmerksomme lyttere kjenner igjen albumtittelen fra bonussporet Great Plains på forrige plate. Låta skulle egentlig være flaggskipet på What’s Left Is Forever, men endte opp med å bli en one-taker i studio som aldri kom med på plata.

- Jeg hadde ikke lyst til å gjøre den på nytt for jeg hadde jo allerede gitt den et forsøk. Men det var et eller annet med tittelen. Den ga meg nok bilder til å lage en haug med nye sanger. Det er lett å forestille seg det estetiske når du har en sånn tittel.


High as a kite
Low as can go
Within your mind
I can only go so far with you


Ingrid Helene Håvik er en av de du har jobbet med på den nye plata og 'High as a kite' er den første linja på Great Plains (låta). Hva skjer med det?

- Sangen må jo ha kommet ut før de breaka. Jeg husker at jeg viste låta til en kompis, og han kjente en som spilte i Highasakite, men jeg har ikke snakket med Ingrid om det.


Ingen sammenheng der altså.


På The Great Plains har Thomas jobbet med folk han kjenner fra før, og han er veldig fornøyd med samtlige bidragsytere. Med på laget har han med produsenten Kåre Vestrheim, Nina Nielsen, David Baerwald, Davide Poe, Øystein Greni, og som nevnt tidligere, Ingrid Helene Håvik.

- Jeg har jobbet med folk jeg kjenner fra før, og som jeg har satt sammen fordi jeg vet hvordan de spiller og hvilke retninger de kan dra musikken i. Pål er veldig laid back, Nicolai er lokomotivet, men mest av alt så er dette Kåre sin plate. Han har satt et stort preg på den. Jeg har hatt lyst til å jobbe med han lenge, men det ble liksom aldri noe av. Før nå. Endelig.


Dette er ikke Thomas sin «darling». Samarbeidet med produsent Kåre Vestrheim har gjort at plata ikke er like hemmelig og personlig som de han har laget før. Den er den mindre sentimental. En sang er en sang.

- Han er ikke like redd for å rote i ting, sånn som jeg kanskje er. Jeg tenker på en spesiell måte og det har vært vanskelig å bryte tankerekkene. Jeg har lett etter måter å gjøre det på. På 70-tallet tok folk drugs, noe som sikkert var en bra måte å være kreativ på, men jeg er ikke så veldig ‘på drugsa’. Så jeg måtte finne andre måter, og det får jeg til med blant andre folk som Kåre, som ser på ting litt annerledes.


Tror du folk blir skuffet over å høre at det ikke er like «ekte» som tidligere?

- Jeg kan ikke skrive biografisk hele tiden. Så interessant er ikke livet mitt. Men jeg inspireres av andre, og selv om sangene ikke nødvendigvis tar utgangspunkt i min opplevelser så gjør ikke det at de er mindre sanne. En fiktiv historie kan også føles sann.


Hvorfor har musikken vært så hemmelig og mystisk tidligere?

- Det må du spørre psykologen min om. Jeg trives ikke så godt i rampelyset. Det er en skill jeg ikke har. Det er vanskelig å fremstå som den man er, og jeg føler jeg blir en annen person.


Når trives du da?

- Når ting er stabilt og rolig. Jeg toucher aldri ytterpunktene. Trives ikke med å være høyt oppe eller langt nede. Jeg bør kanskje utfordre meg selv mer, men jeg trives med det jevne. Jeg kan heller være en fyr som inspireres av andres mani. Jeg kan legge meg på midten.


Du har nevnt i en pressemelding at du med denne plata ser inn i speilet og ser deg selv. Handler denne plata egentlig om din egen midtlivskrise?

- Dette er ikke et konseptalbum, men den er preget av ting jeg og de andre går og tenker på. Jeg har ikke skrevet alt alene. Men det er et faktum at midtlivskrisen er uunngåelig. Statistisk sett så kan jeg nå se like langt tilbake som fram, og jeg får litt panikk når jeg ser at det er like langt i begge ender. Jeg har sett meg tilbake og ser tydelig hvilke øyeblikk og hendelser som har vært viktige. Jeg har lett etter de øyeblikkene som var definerende.


Hva er essensen av denne selvransakelsen?

- Lykke og veien dit. Jeg tror veien til ulykke er å lete etter det stedet og øyeblikket i livet hvor alt er stabilt hvor man tenker at «slik vil jeg at det alltid skal være». Jeg har sett en del folk som søker etter dette punktet hvor man bør fryse tiden. Det er bortkastet tid å tenke sånn. Det punktet finnes ikke.


Under hører du Moving Pictures fra The Great Plains som kommer 24. februar.