"Brylluper. Brylluper og barn", forteller Dan, og Chris nikker "Vi har vært på turné i 7 år, og vært hjemmefra 30 helger i året i gjennomsnitt, det er dritslitsomt! Så nå trengte vi en liten pause for å leve litt og bare være voksne en stund". "Fire unger kom det i fjor" istemmer Dan, "vi er visst i den alderen".
Men nå har tiden kommet til å returnere til musikken, og Skin of My Teeth er første smakebit på hva vi har i vente fra Casa Murilo fremover. Chris forteller at det er en veldig ærlig låt, ikke noe tull:
"Vi kledde nok opp det forrige albumet i en del bullshit". Han forteller videre at Ignition, bandets tredje album, inneholder noe av deres beste arbeid noensinne, musikk de er kjempestolte av, men at det var veldig annerledes fra det de hadde gjort før. Stilmessig var det ikke like erketypisk Casa Murilo som deres tidligere plater, noe denne singelen forandrer på.
"Jeg har lurt på hvorfor det ble sånn på Ignition", funderer Dan. "Det ble bare for polert".
Han forteller at de nok har tenkt altfor mye når de har laget albumene, og spesielt det siste. "Vi får ofte tilbakemeldinger etter konsertene våre på at vi er så bra live", nikker Chris. "Live kan vi liksom konkurrere mot hvem som helst i Norge, men på plate kan vi ikke det enda". Dermed har de lagt masse tid og energi i å prøve å gjenskape live-energien på platene, og låst seg fast i produksjonsdelen, med det resultat at det hele har blitt overprodusert og upersonlig. Nå har de derimot bestemt seg for å kjøre en litt annerledes linje: noen bokser vin, en kveld eller to, og bare kjøre løs på låtene. Så kommer selvsagt redigering, miksing og mastring på toppen, men bare det å spille inn alt live som et band heller enn ett instrument av gangen er løsningen, mener de. Det blir mer organisk og levende på den måten.
"Og mer gøy!" skyter Chris inn. "Det er grunnen til at vi startet dette bandet i utgangspunktet. Hvis det slutter å være gøy har vi ikke noen grunn til å fortsette!"
"Men det sluttet jo å være gøy!" Innvender Dan. "Det er en av grunnen til at vi tok pause i et år. Vi jobbet så hardt med tredjealbumet, puttet så mye energi inn i det, og så dro vi på turné… Vi har fans som reiser fra andre land for å dra på konsertene våre, og kjøper merch og skaffer seg tatoveringer… men etter konsertene spurte vi fansen hvordan de likte det nye albumet, og de svarte: 'Vel… jeg liker det… men det første albumet favoritten min!' og jeg bare: 'men vi visste jo ikke hva vi gjorde den gangen!'. Men kanskje det er da vi fungerer best, når vi ikke aner hva vi holder på med?"
Gutta føler at de har blitt litt rammet av det samme syndrom som så veldig mange andre band i dagens musikkverden. Første albumet blir til som et resultat av musikalsk lidenskap og endeløs kreativitet, men når det har blitt en suksess slår virkeligheten inn: Plateselskap som krever resultater, fokuset ligger på å oppnå hitsingler, og man jobber hele tiden under deadlines. Da forsvinner spontaniteten, lidenskapen og mye av kreativiteten.
"Det forandrer hele naturen til arbeidet" mener Dan. "Man har plutselig et kommersielt mål man skriver for, heller enn fordi man har lyst til det eller er inspirert. Og så ender man opp med å prøve for hardt"
"Nå prøver vi ikke i det hele tatt" flirer Chris, "det er derfor det nye materialet er så bra".
"Men vi bryr oss" presiserer Dan. "Vi bryr oss om musikken og fansen. Men vi bryr oss mye mindre om suksess."
"Da vi først begynte var vi kjempeambisiøse og sultne" forteller Dan. "Vi ønsket å spille på de store scenene… og så oppnådde vi det. Vi ble signet til et stort plateselskap, spilte på hovedscenen på Øya og turnerte verden rundt… Man starter med en liste med ambisjoner og mål og jobber og jobber og sjekker av alle boksene… men så da? Hva nå? Lage et nytt album?" Han forteller at ambisjonene til bandet nå handler med om opplevelser, heller enn å oppnå ting. "Vi vil reise tilbake til Russland og Bangladesh, reise nye steder og se nye ting, og bare ha det gøy!".
Det virker i det hele tatt som om gutta har nullstilt seg litt, både i forhold til musikken, forventninger, bransje og mål. Derfor jobber de nå med Drabant, et plateselskap drevet av Terje Pedersen. Der føler de at de har frihet til å slippe musikk uten presset med å skulle oppnå salgssuksess, de er bare opptatt av å få musikken deres ut til folket.
Hva som skjer fremover med album, flere singler og eventuelle turnéer vet de ikke enda. Ingenting er spikret, og det er slik de vil ha det. Kreativ frihet. Kanskje kommer det plutselig et livealbum? Hvem vet? Men fokuset til guttene ligger ikke lenger på å få hitsingler, listeplasser, eller engang å sitte igjen med penger etter turneer og konserter. De vil bare glede folk med musikken, og ha det gøy selv underveis. Og muligens å bringe Britpop tilbake.
"Sånn som med Skin of My Teeth - med tanke på forventninger - vi har egentlig ingen", forteller Dan. "Jeg håper bare at folk som liker oss hører på den og tenker ‘Ah… det høres ut som Casa Murilo! Når er neste konsert?’"
