Foto: Alyssa Nilsen


Brighton-duoen Royal Blood slo stort igjennom med sitt selvtitulerte debutalbum i 2014. Med singler som "Figure It Out", "Out Of The Black" og "Little Monster" krøp vokalist/bassist Mike Kerr og trommis Ben Thatcher høyt opp på lister verden over, og i Norge endte albumet opp på en 14. plass på VG-lista. Gutta besøkte Norge flere ganger i løpet av albumsyklusen, og da vi pratet med dem forrige gang, like før albumet ble sluppet, hadde de store problemer med å forstå hva som var i ferd med å skje.

Nå, tre år senere, er de blitt rutinerte artister med utallige konserter, TV-opptredener, priser og gullplater under beltet. De har turnert med Foo Fighters og Pixies, og har gjort hele seks turneer i USA. Dermed skulle man tro at alt har vært smooth sailing for gutta som i disse dager slipper sitt oppfølgeralbum "How Did We Get So Dark?", men som navnet på plata tilsier har det ikke akkurat vært helt sånn.

- Tiden da vi spilte inn albumet var mørk på alle måter, forteller Mike når vi møter gutta hos Warner i London en regntung ettermiddag. - For meg personlig spesielt, men også helt bokstavelig talt var vi i en dyster del av verden, i Brussel. Det var nesten middelaldersk der med en tåke som aldri forsvant, det var utrolig kaldt hele tiden, det var ingenting å finne på så vi bare satt på en hybel i studioet hele tiden.

- Men da vi endelig var ferdige og dro derfra hadde vi skrevet av oss alt det mørke, og nå er vi lystige som faen, sier han med et skjevt glis.



Studioet var visst også en historie for seg selv, kalt ICP Studios, plassert midt i Brussel, eid av amerikanere, og bygget for å se ut som en diner fra 50-tallet.

- El Divo spilte inn skivene sine der, klukker Mike, - det var derfor vi dro dit. Vi ville ha El Divo-soundet på alle sporene. Du la merke til det, sant?

Resultatet har blitt en relativt personlig plate, men Mike understreker at det fortsatt er veldig energisk og typisk Royal Blood. Første halvdel er energi, moro og adrenalin, og andre halvdel er personlig.

- Men det som er personlig for meg får gjerne en helt annen betydning for lytteren, mener Mike og smiler, - spesielt når folk kommer opp til oss og bare "Jeg ELSKER den teksten her" også har de misheard hele greia! Alle ordene er feil. De bare "ja, den passer perfekt på livet mitt" og jeg sier ingenting, haha.



I tillegg til å være i studio har guttene tilbrakt store deler av de siste årene på veien. Da vi snakket med dem sist fortalte de at det hadde vært et par uhell her og der, som brukne fingre, og bandmedlemmer som hadde blitt glemt igjen på bensinstasjoner. Når vi lurer på om de fortsatt er like uheldige, bryter begge guttene ut i rå latter.

-Vet ikke om jeg bør fortelle denne, hikster Mike, mens Ben legger seg bakover i sofaen med et fornøyd glis og armene i kors: - Take it away!

-Vi hadde et crew-medlem som mistet en testikkel… begynner Mike og nøler, - Den ble litt… vridd, kan man si. Vi måtte dra på sykehus midt på natten.

- Tør jeg spørre hvordan? undres Musikknyheters utsendte

- Nei, det gjør du ikke. Jeg ville ikke spurt det. Den delen av historien er irrelevant. Det er den mest interessante delen av historien, men… myser han, og blir avbrutt av store latterbrøl fra Ben som tørker tårer.

- Men dette er en god lærdom for alle som leser dette intervjuet, fortsetter Mike: - Hvis du får noe trøbbel der nede, skaff hjelp! Så fort som mulig. Man har ca seks timer på seg før blodtilstrømmingen er borte og man ender opp med operasjon. Det var det som skjedde her. Vi våknet på bussen på morgenen… Mike må ta en pause mens han humrer seg ferdig.

- Han var på sykehuset og ble operert. Men han jobbet fortsatt på neste konsert den kvelden! Han har baller. Eller, én iallfall.



På dette albumet har bandet lekt seg med nye instrumenter, i tillegg til standard-oppsettet bass og trommer. Studioet hadde en stor kasse med diverse perkusjon, og Ben forteller at da de først kom i studioet, var det som en musikktime i første klasse på skolen. Den første halvtimen skulle alle slå på absolutt alt som fantes i boksen. Og til slutt endte nesten alt de fant i boksen opp på plata.

- Fuck it, hvorfor ikke, forteller Mike, - Vi skjønte det endelig i Brussel, at selv om det er to av oss og vi er bassist og trommis, så kan vi gjøre akkurat hva vi vil. Standard-oppsettet vårt var de vi to som skapte, så de er våre egne regler som vi kan bryte akkurat som vi vil.

- Samtidig var det viktig for oss at vi skulle kunne klare å spille det live selv, mener Ben. - Vi har brukt keyboard på dette albumet, men det er Mike som spiller det. Live blir det den samme opplevelsen som før, vi trenger ikke å dra inn flere folk for å spille musikken fra skiva.

- Royal Blood er meg og Ben som spiller musikk sammen, nikker Mike, -
uansett hva det ender opp med å høres ut som eller se ut som. Så lenge det er oss to som spiller sammen, så kan Ben spille cello og jeg kan spille triangel og det er fortsatt oss.

- Det er fortsatt Royal Blood.


"How Did We Get So Dark?" er ute nå.