Foto: Hogne Bø Pettersen
Kari Bremnes er ute med sitt første album på fem år. En særdeles fin plate som har fått tittelen Det Vi Har. Det er oppfølgeren til den gedigne suksessen Og Så Kom Resten Av Livet fra 2012. Nå skal hun ut på turne, mer populær enn noensinne.
Jeg har hørt på det siste albumet, ”Det Vi Har” den siste uken, og det er jo et fantastisk fint album.
– Oj, takk skal du ha. Så hyggelig.
Spor
På spor som Glem Ikkje så virker det som om du har tatt et skritt inn i sjangeren elektronika, er du enig i det?
– Ja, jeg er enig i det. Vi har nok flyttet oss litt på en måte. I hvert fall på enkelte av låtene ligger vi i et litt annet musikalsk landskap. Nå var jeg jo også i et veldig elektronisk landskap på de to første platene Mitt Ville Hjerte (1987) og Blå krukke (1989) De hadde også ganske mye programmerte ting. Men vi hadde litt lyst til å se hva disse sangene trengte, og ta det som utgangspunkt. Og så har man alltid lyst til å utforske andre musikalske spor.
Når du nevner spor, så har du på det nye albumet laget en ny versjon av låten Spor, som opprinnelig kom på albumet med samme navn i 1991. Hva er grunnen til det?
– Jeg har lenge hatt lyst til å ha med meg teksten til den låten, og gjøre noe med den. For teksten er ikke datert. Den er veldig tidløs. Men jeg synes kanskje ikke at låten i sin opprinnelige form var helt forløst. Innspillingen er mer datert, så jeg ville gjøre noe annet med den. Man har jo alltid lyst til å melde seg på i samtiden sin, og gjøre noe som er musikalsk mer relevant av i dag.
Større enn noen gang
De fleste artister kommer til slutt et punkt hvor de mister de store publikumsmassene, og ender opp med å spille for en menighet av hengivne fans. Men storhetsdagene er over. For Kari Bremnes er det stikk motsatt.
Forrige plate, ”Og Så Kom Resten Av Livet,” lå hele 43 uker på VG-lista, du blir jo bare større og større.
– He, det er faktisk sånn at jeg har et større publikum nå enn jeg noensinne har hatt. Det er riktig. Det er jo gøy å bryte naturlovene.
Hva er grunnen, tror du? Har folk vokst opp med musikken din og drar med seg familien, eller?
– Ha ha. Nei, det vet jeg ikke. Jeg tror det også har mye å si at jeg har veldig bra folk å samarbeide med. For det samarbeidet som Bengt [E. Hanssen] og jeg har utviklet er veldig bra. Det er han som produserer og han spiller også tangenter i bandet. Han arrangerer også mye av materialet og er med på å forsterke uttrykket og bygger noe rundt det. Jeg tror det har vært en veldig medvirkende årsak, at jeg har såpass bra og dedikerte folk rundt meg.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Bengt
Du jobbet sammen med Bengt E. Hanssen første gang i 1998, på ”Svarta Bjørn,” og selv om du hadde hatt en jevn musikalsk utvikling fram til da, synes jeg den platen markerer et skille i lydbildet.
– Siden da, tenker du på?
Ja, jeg mener ikke at dere ble sittende fast i samme lydbildet, men at produksjon og arrangement skilte seg mer ut fra de tidligere platene.
– Tenker du etter 1998 eller kun den siste platen?
Da tenker jeg fra 1998
– Ehhmm… hmm.. det er mulig du har rett i det, uten at jeg har tenkt eller opplevd det slik at det var såpass markert da. Men vi lagde da den ”Svarta Bjørn”-plata, som han var med på.
”Svarta Bjørn” var en sceneforestilling, som også ble gjort på radio, som Bremnes framførte mange ganger.
– Den største forskjellen er vel den stemmen han har med seg inn fra og med det prosjektet. Lydbildet han har på stemmen er særegent. Kanskje spesielt på låter som Fyret Ved Tornehamn. Men jeg ser helt klart at det samarbeidet han og jeg har hatt har vært veldig fruktbart.
Før samarbeidet med Hanssen jobbet Bremnes mer alene på låtene. Deretter gikk hun i studio for å jobbe med materialet.
– Og da jobbet vi ut musikken der og da, med musikerne og produsenten. Men Bengt og jeg jobber sammen fra et mye tidligere stadium i prosessen. Men jeg må alltid ha teksten først, og som regel har jeg også melodier. Men både Bengt og de andre musikerne får mye frihet i musikken, for det liker jeg å gi folk. Og så tar vi oss den tiden som prosessen med å få ferdig låtene tar.
Fra flerstemt til enstemt
Du nevnte at vokalen til Bengt E. Hanssen er spesiell, og det var et av de viktigste skillene jeg tenkte på når det gjelder endring i lydbildet ditt. Men når man hører på de tidligste platene dine, så virker det også som at du etter hvert gikk bort fra flerstemt sang. Du har ikke noe av det på platene dine i dag.
– Ja, men det var særlig med brødrene mine. Ola, Lars og jeg dyrker jo det trestemte, som et eget instrument.
Kari Bremnes har gitt ut en rekke album med brødrene sine, og allerede sju år før hennes solodebut var hun og brødrene ute med første album. Flere av låtene herfra er klassikere i nordnorsk visetradisjon i dag.
– Men musikken jeg gjør i dag kler ikke flerstemt sang på den måten. Det er kanskje litt mer minimalisme i det i uttrykket.
Foto: Hogne Bø Pettersen
80-tallslyd
Som solodebutant kom du jo sent i gang. 31 år gammel ga du ut ”Mitt Ville Hjerte” i 1987 Hva synes du om den platen i dag?
– Jeg er veldig glad i den platen. I dag hører jeg hva slags klangverden som var på den tiden, det var jo en helt annen greie. Men det er noe med den som jeg elsker. Det er en lidenskap i den, som kommer veldig fram. Det er en blanding av det kjølige og programmerte på den ene siden, og det heftige trommespillet til Audun Kleive på den andre. Man får en slags besnærende miks av varmt og kaldt, og statisk og bevegelig.
En jeg kjenner som aldri hadde hørt den før sa til meg at den hørtes ut som Bel Canto på norsk.
– Ha ha ha, ja. Kanskje det, ja.
Men det er som du sier. Når man hører på de to første albumene dine, så høres det ut som det er lagd på 80-tallet.
– Ja! Samtidig var det mange som kom bort til meg og sa at de klarte ikke å forholde seg til slik programmert musikk. Det var en veldig gammeldags holdning om at det måtte være ekte instrumenter for at det skulle være bra. Det var veldig pietistisk. Jeg merker det den dag i dag også, når vi jobber en del med programmering. Det forundrer meg, for det er noe med at det programmerte er jo også laget av mennesker. Synthene blir jo spilt på. På denne platen er det også en del gitarer som har blitt prosessert som gjør at det kan høres ut som noe annet. Det er ikke en robot som står bak. Folk skal kanskje oppdatere seg litt om hva som faktisk skjer i et studio, he he. Det er måten du gjør ting på, det er det alt handler om.
Siden du nevner dette med prosessering, vil du si dere bruker studioet som et instrument?
– Tja… Bengt og jeg har vel mer en følelse av hva slags lydbildet materialet trenger. Hva trenger melodien, for eksempel. Og vi bygger jo mye rundt stemmen. Det er fort gjort å gå seg vill i studioteknologi, slik at stemmen mister sin bærende kraft. Hos meg starter alltid låtene med tekst, og så er det melodien. Men det er stemmen som skal være bærende. Vi har av og til laget arrangement hvor stemmen min blir helt borte, og det blir feil. Fortelleren blir borte. Da må vi endre på det.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Josef Fritzl
Du nevner at stemmen skal være bærende. På det første soloalbumet ditt sang du veldig annerledes enn du gjør i dag.
– Det har du helt rett i.
Hva har forandret seg med stemmen din?
– Den er nok dypere i toneart i dag. Jeg var sikkert litt lysere i målet. Men stemmen er kanskje mer… det er feil å si avslappet… den er kanskje mer fortellende i dag enn den var da.
Siden vi er inne på dette med fortelling. Det er to sanger på det forrige albumet ditt jeg vil spørre deg om. Den ene er Lysestake i Sannergata, hvor vi får fortellingen om en dame som vandrer av gårde med en stor lysestake.
– He he. Jeg så den dama. Jeg hadde vært på trening og var på vei hjem. Og så ser jeg en dame vandre av gårde, med faste skritt, og hun var enormt fokusert. Der for hun av gårde med en kjempestor lysestake. Og da tenkte jeg, dette er jo helt fantastisk!
Kari Bremnes ler godt før hun fortsetter.
– Og folk snudde seg heller ikke etter henne. Det var liksom bare helt normalt. Men det var noe med hele situasjonen som gjorde at jeg bare måtte skrive om det.
Og den andre låten er Mann På Rommet, som slik jeg tolker teksten, er om en dame som har sperret en mann inne på et rom.
– Jeg tror inspirasjonen var fra historier som man hørte om i nyhetene, som Josef Fritzl som sperret inne sin egen datter i over ti år. Og det er flere eksempler på at unge kvinner har blitt sperret inne i kjeller og rom av menn. Og så kommer de ut, helt ødelagte, og så skriver de bøker om opplevelsen. Antagelig for både å bearbeide det, samt ha noe å leve av. Og da begynte jeg å tenke at kanskje de som gjør slikt, tror at dette er ekte kjærlighet. At det rett og slett springer ut fra edle og rene følelser hos gjerningsmannens. Det er uansett fascinerende at man kan gå så langt for å tilfredsstille sine egne behov. Det er sykt fascinerende, men først og fremst sykt. Jeg bestemte meg derfor for å teste den ut, med motsatt kjønn.
Panikk på Rockefeller
De første albumene til Kari Bremnes gjorde seg ikke særlig bemerket på VG-lista, selv om hun fikk mye oppmerksomhet i karrieren sin. Men da plata Spor kom i 1992 begynte en ganske sammenhengende karriere med garanter listeplassering.
Følte du da at du hadde slått gjennom?
– Ja, jeg hadde absolutt en følelse av at jeg hadde truffet mange flere enn før. Det var et helt annet lydbilde på den enn på de første platene mine. Det var selvsagt flott å føle at man hadde kommet inn i stua til flere enn før. Men den store følelsen av et stort gjennombrudd var nok med albumet Gåte Ved Gåte (1994). Jeg skulle ha konsert på Rockefeller, og jeg så ut vinduet og så køen gikk rundt hele kvartalet og rundt hjørnet og forsvant. Da tenkte jeg ”herre min gud,” ha ha! Jeg fikk nesten panikk.
Du lurte på hvem de var der for å se?
– Ha ha, ja! Jeg tenkte at ”jeg har jo ingenting for deg, kjære publikummer,” du må ha gått feil.
Hun ler fortsatt godt over det minnet.
Mens vi snakker om konserter, du skal ut på en ny turne nå i høst. Du har en stor låtkatalog. Hvordan setter du sammen en setliste?
– Ja, det er vanskelig. Det er virkelig ”kill your darlings.” For om jeg bare skulle ta med de låtene jeg elsket mest så blir det stort sett bare rolig og lite låter med fart i, ha ha! Det blir mye moll, og lite dur, he he. Men det vi gjøre er å sette oss ned med hard hånd, og lage en slags dramaturgi. Det er noen låter som det er vanskelig å komme unna, for de gjør noe med et sett av låter. Skrik gjør noe i et sett. Det er en del låter som forløser noe. Og det er slik vi setter sammen settet. Og selv om folk ikke er like bevisst som oss på at nå går flere låter på rad i samme tempo eller stemning, så ville det likevel blitt en del av opplevelsen deres.
Mister eierskapet
Har du noen låter hvor du tenker at ”oj, den må jeg ha med, for det forventer publikum?”
– Ja, det gjør jeg. Og jeg har jo lyst å gi publikum noe tilbake når de forventer noe. De har jo tross alt reist og betalt for å høre på meg. Så jeg vil gjerne gi dem noe de kan se fram til. Men alt må underordnes ei liste som fungerer.
Det er en del artister som sier at de har låter som de bare vet at de ikke kan hoppe over.
– Ja, på et visst tidspunkt har du gitt fra deg makta, he he. Da er det et svik å droppe visse ting.
E du nord er jo relativt ny, selv om den kom ut på forrige album for fem år siden. Den har etter mitt skjønn allerede blitt en Kari Bremnes-klassiker. Er du enig i det?
– Ja!
Er det noe tidspunkt der du føler at en låt ikke er din lenger?
– Ja, det er det. Og akkurat den låten ville det vært dårlig gjort å gjøre konserter uten. Jeg kan ikke gjøre det.
Ja, jeg ville blitt sur.
– Ha ha, ja, der ser du. Men jeg elsker også den sangen, jeg gjør det. Det må være grusomt å være artist å ha låter hvor du tenker ”huff, må jeg spille den igjen, jeg er bare så ferdig med den!” Jeg har det ikke sånn. De låtene jeg spiller er jeg ikke ferdig med. Det er som om de begynner livet sitt på nytt med meg. I møte med folk så oppstår de på en måte på nytt.
Folk lo av Kari Bremnes
Fikk du med deg hvordan E du Nord ble brukt i siste episode av NRKs realityserie ”Brøyt i Vei,” om brøytebilsjåførene i Troms og Finnmark? Med utrolige bilder av vinter og nordlys.
– Nei, jeg gjorde ikke det, dessverre. Men jeg synes det var veldig fint at de brukte den, for jeg fikk mange tilbakemeldinger om akkurat det at de brukte den. Jeg burde kanskje se den, for jeg elsker slike serier! Ha ha!
Mens vi snakker om TV, hva syntes du om måten Bård Tufte Johansen, Atle Antonsen og Harald Eia brukte navnet ditt på i sketsjene om ulike måter å uttale navnet ditt på?
– Det var veldig morsomt i begynnelsen. Jeg satt jo, helt intetanende, å så på programmet første gang de gjorde det. Og plutselig kommer det trynet til Harald Eia opp, hvor han var samvirkelagbestyrer et eller annet sted… jeg syntes det var hysterisk morsomt. Jeg trodde jeg skulle flire meg i hjel! Og så var det ganske artig andre gang, og ganske artig tredje gang og så begynte det å bli litt sånn… skal de virkelig kjøre det gjennom flere sesonger. Ha ha.
Hun skjønner utmerket godt at tv-seerne syntes det var morsomt, for hun syntes det var morsomt selv.
– Jeg kan egentlig ikke forklare hvorfor det var så morsomt. Og jeg opplevde det ikke som mobbing, selv om enkelte mente det var dårlig gjort av dem.
Det ble likevel slitsomt for henne.
– Jeg kunne verken bestille time hos tannlegen, eller bestille ved for vinteren. For når jeg sa navnet mitt begynte de bare å flire rått i andre enden. Her kan du snakke om å miste eierskapet, ha ha! Hadde jeg hatt et kunstnernavn hadde det vært enklere. Men de tok jo hele identiteten min. Så jeg var fornøyd da det begynte å legge seg.
